Show Navigation
Search Results
Refine Search
Keywords:
Match all words
Match any word
City:
State (US):
Alabama
Alaska
Arizona
Arkansas
California
Colorado
Connecticut
Delaware
District of Columbia
Florida
Georgia
Hawaii
Idaho
Illinois
Indiana
Iowa
Kansas
Kentucky
Louisiana
Maine
Maryland
Massachusetts
Michigan
Minnesota
Mississippi
Missouri
Montana
Nebraska
Nevada
New Hampshire
New Jersey
New Mexico
New York
North Carolina
North Dakota
Ohio
Oklahoma
Oregon
Pennsylvania
Rhode Island
South Carolina
South Dakota
Tennessee
Texas
Utah
Vermont
Virginia
Washington
West Virginia
Wisconsin
Wyoming
Armed Forces Americas
Armed Forces
Armed Forces Pacific
Country:
United States
Afghanistan
Albania
Algeria
Aland Islands
American Samoa
Andorra
Angola
Anguilla
Antarctica
Antigua/Barbuda
Argentina
Armenia
Aruba
Australia
Austria
Azerbaijan
Bahamas
Bahrain
Bangladesh
Barbados
Belarus
Belgium
Belize
Benin
Bermuda
Bhutan
Bolivia
Bosnia/Herzegowina
Botswana
Bouvet Island
Brazil
British Indian Ocean Territory
Brunei Darussalam
Bulgaria
Burkina Faso
Burundi
Cambodia
Cameroon
Canada
Cape Verde
Cayman Islands
Central African Republic
Chad
Chile
China
Christmas Island
Cocos (Keeling) Islands
Colombia
Comoros
Congo, Democratic Republic
Congo
Cook Islands
Costa Rica
Cote D'ivoire
Croatia
Cuba
Cyprus
Czech Republic
Denmark
Djibouti
Dominica
Dominican Republic
East Timor
Ecuador
Egypt
El Salvador
England
Equatorial Guinea
Eritrea
Estonia
Ethiopia
Falkland Islands (Malvinas)
Faroe Islands
Fiji
Finland
France
French Guiana
French Polynesia
French Southern Territories
Gabon
Gambia
Georgia
Germany
Ghana
Gibraltar
Greece
Greenland
Grenada
Guadeloupe
Guam
Guatemala
Guernsey
Guinea
Guinea-Bissau
Guyana
Haiti
Heard/McDonald Islands
Honduras
Hong Kong
Hungary
Iceland
India
Indonesia
Iran (Islamic Republic)
Iraq
Ireland
Israel
Isle of Man
Italy
Jamaica
Japan
Jersey
Jordan
Kazakhstan
Kenya
Kiribati
Korea, D.P.R.
Korea, Republic
Kosovo
Kuwait
Kyrgyzstan
Lao, P.D.R.
Latvia
Lebanon
Lesotho
Liberia
Libyan Arab Jamahiriya
Liechtenstein
Lithuania
Luxembourg
Macau
Macedonia
Madagascar
Malawi
Malaysia
Maldives
Mali
Malta
Marshall Islands
Martinique
Mauritania
Mauritius
Mayotte
Mexico
Micronesia, Federated States
Moldova, Republic
Monaco
Mongolia
Montenegro
Montserrat
Morocco
Mozambique
Myanmar
Namibia
Nauru
Nepal
Netherlands
Netherlands Antilles
New Caledonia
New Zealand
Nicaragua
Niger
Nigeria
Niue
Norfolk Island
Northern Ireland
Northern Mariana Islands
Norway
Oman
Pakistan
Palestinian Territory
Palau
Panama
Papua New Guinea
Paraguay
Peru
Philippines
Pitcairn
Poland
Portugal
Puerto Rico
Qatar
Reunion
Romania
Russian Federation
Rwanda
Saint Kitts/Nevis
Saint Lucia
Saint Vincent/Grenadines
Samoa
San Marino
Sao Tome/Principe
Saudi Arabia
Scotland
Serbia
Senegal
Seychelles
Sierra Leone
Singapore
Slovakia (Slovak Republic)
Slovenia
Solomon Islands
Somalia
South Africa
South Sudan
S. Georgia/Sandwich Islands
Spain
Sri Lanka
St. Helena
St. Pierre/Miquelon
Sudan
Suriname
Svalbard/Jan Mayen Islands
Swaziland
Sweden
Switzerland
Syrian Arab Republic
Taiwan
Tajikistan
Tanzania, United Republic
Thailand
Timor-Leste
Togo
Tokelau
Tonga
Trinidad/Tobago
Tunisia
Turkey
Turkmenistan
Turks/Caicos Islands
Tuvalu
Uganda
Ukraine
United Arab Emirates
United Kingdom
U.S. Minor Outlying Islands
Uruguay
Uzbekistan
Vanuatu
Vatican City State (Holy See)
Venezuela
Viet Nam
Virgin Islands (British)
Virgin Islands (U.S.)
Wales
Wallis/Futuna Islands
Western Sahara
Yemen
Yugoslavia
Zaire
Zambia
Zimbabwe
Model Released:
Yes
No
Any
Property Released:
Yes
No
Any
Orientation:
Vertical
Horizontal
Square
Panoramic
Any
Pricing Type:
Prints
Personal Use
Royalty-Free
Rights-Managed
(leave unchecked to
search all images)
Sort By:
Relevance
Date (most recent)
{ 337 images found }
Loading (
)...
verktoy_stiklastadir.jpg
langhuset_stiklastadir-10.jpg
langhuset_stiklastadir-15.jpg
langhuset_stiklastadir-13.jpg
langhuset_stiklastadir-19.jpg
langhuset_stiklastadir-18.jpg
langhuset_stiklastadir-17.jpg
langhuset_stiklastadir-9.jpg
verktoy_stiklastadir-2.jpg
langhuset_stiklastadir-12.jpg
verktoy_stiklastadir-3.jpg
langhuset_stiklastadir-11.jpg
torpo_stavkirke-8.jpg
giske_kirke_more-2.jpg
uvdal_stavkirke-14.jpg
hamar_domkirkeruin-6.jpg
ulnes_kirke_valdres_1250.jpg
uvdal_stavkirke-4.jpg
sosterkirkene_gran-2.jpg
hamar_domkirkeruin-7.jpg
hegge_stavkirke_valdres-10.jpg
torpo_stavkirke-12.jpg
avaldsnes_kirke_olavs.jpg
oye_stavkirke_valdr.jpg
ringebu_stavkirke-15.jpg
roldal_stavkirke-8.jpg
thamspaviljongen_ork.jpg
st_jetmund_sunnmore1150-3.jpg
gjestehuset_stiklastadir-7.jpg
langhuset_stiklastadir-14.jpg
hedalen_stavkirke_01hegge_stavkirke_...jpg
bo_gml_kirke-12.jpg
krigsminne_bo_kirke.jpg
borgund_stavkirke_s-11.jpg
borgund_stavkirke-5.jpg
uvdal_stavkirke-11.jpg
oye_stavkirke_valdr-4.jpg
thamspaviljongen_bardsh-2.jpg
ringebu_stavkirke-9.jpg
hove_kirke_vik_sogn1150.jpg
hamar_domkirkeruin-6.jpg
hamar_domkirkeruin-4.jpg
auskin_kreative_senter-4.jpg
odin_tor_froy_froya_stiklastadir-3.jpg
hegge_stavkirke_valdres-4.jpg
borgund_besoksenter-3.jpg
borgund_stavkirke_s-2.jpg
urnes_stavkirke_1140-8.jpg
nore_stavkirke-13.jpg
oye_stavkirke_valdr-2.jpg
hamar_domkirkeruin-7.jpg
hegge_stavkirke_valdres-11.jpg
torpo_maske.jpg
giske_kirke_more-7.jpg
ringebu_stavkirke-7.jpg
hove_kirke_vik_sogn1150.jpg
gjestehuset_stiklastadir-6.jpg
hegge_stavkirke_valdres-9.jpg
bo_gml_kirke-4.jpg
borgund_stavkirke_s-6.jpg
avaldsnes_kirke_olavs-3.jpg
nore_stavkirke-10.jpg
nore_stavkirke-7.jpg
nore_stavkirke-6.jpg
kunst_prestegardshage-2.jpg
sosterkirkene_gr-8.jpg
voringfossen_hardangervid-2.jpg
ringebu_stavkirke-11.jpg
hopperstad_stavkirke_i.jpg
hedalen_stavkirke_01hegge_stavkirke_...jpg
bo_gml_kirke-2.jpg
torpo_stavkirke-18.jpg
stiklestad_ortodoks_kapell.jpg
uvdal_stavkirke-13.jpg
oye_stavkirke_valdr-3.jpg
sosterkirkene_gr.jpg
sosterkirkene_gran-4.jpg
ullensvang_kirke_h2.jpg
ullensvang_kirke_h1.jpg
voringfossen_hardangervid-9.jpg
voringfossen_hardangervid-3.jpg
ringebu_stavkirke-8.jpg
ringebu_stavkirke-6.jpg
ringebu_stavkirke.jpg
roldal_stavkirke.jpg
skjak_kirke_1752.jpg
kaupanger_stavkirke_i.jpg
auskin_hovler.jpg
auskin_kreative_senter-7.jpg
urtehagen_stiklastadir.jpg
stiklestad_kirke_1180.jpg
gjestehuset_stiklastadir-9.jpg
langhuset_stiklastadir-4.jpg
hedalen_stavkirke_1163 (1).jpg
hedalen_stavkirke_01hegge_stavkirke_...jpg
bo_gml_kirke-11.jpg
bo_gml_kirke-6.jpg
torpo_stavkirke-10.jpg
torpo_stavkirke-4.jpg
borgund_stavkirke_s-7.jpg
Bente Haarstad Photography
Portfolio
Archive
All Galleries
Search
Cart
Lightbox
Client Area
Video
Blog
Facebook
Instagram
About
Contact
![Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.<br />
<br />
Byggingen må ha tatt til kort tid etter at bispesetet ble opprettet, og domkirka stod ferdig omkring år 1200 som en treskipet basilika i romansk stil.[2] Koret ble utvidet noe senere. Man antar, ut fra fundamentene, at den hadde to tårn i vest og et stort sentraltårn. Byggematerialet var kalksteinsblokker, som sannsynligvis var hentet enten fra sjølve Domkirkeodden eller fra Furuberget.<br />
<br />
I første halvdel av 1300-tallet ble kirka utbygd, og fikk et høgere tårn, utvidet kor og utvidede sidekapeller. Disse nye endringene ble gjort i den rådende gotiske stilen. Disse endringene kom sannsynligvis av at man fikk behov for et større presteskap, fordi man fikk en rikere liturgi. Derfor trengte man mer plass, og det var nettopp de delene av kirka som var forbeholdt de geistlige som ble bygd ut.<br />
<br />
Domkirka kan, ifølge Sæther, ikke ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her. Innbyggerne i kaupangen kan derimot ha brukt Vang gamle kirke som sognekirke.[5] Dessverre er ingen samtidige tegninger eller nøyaktige beskrivelser](https://m.psecn.photoshelter.com/img-get2/I0000a3dSV5qoNIE/fill=/fit=180x180/I0000a3dSV5qoNIE.jpg)
![Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.<br />
<br />
Byggingen må ha tatt til kort tid etter at bispesetet ble opprettet, og domkirka stod ferdig omkring år 1200 som en treskipet basilika i romansk stil.[2] Koret ble utvidet noe senere. Man antar, ut fra fundamentene, at den hadde to tårn i vest og et stort sentraltårn. Byggematerialet var kalksteinsblokker, som sannsynligvis var hentet enten fra sjølve Domkirkeodden eller fra Furuberget.<br />
<br />
I første halvdel av 1300-tallet ble kirka utbygd, og fikk et høgere tårn, utvidet kor og utvidede sidekapeller. Disse nye endringene ble gjort i den rådende gotiske stilen. Disse endringene kom sannsynligvis av at man fikk behov for et større presteskap, fordi man fikk en rikere liturgi. Derfor trengte man mer plass, og det var nettopp de delene av kirka som var forbeholdt de geistlige som ble bygd ut.<br />
<br />
Domkirka kan, ifølge Sæther, ikke ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her. Innbyggerne i kaupangen kan derimot ha brukt Vang gamle kirke som sognekirke.[5] Dessverre er ingen samtidige tegninger eller nøyaktige beskrivelser](https://m.psecn.photoshelter.com/img-get2/I00007ohfCv5WQAU/fill=/fit=180x180/I00007ohfCv5WQAU.jpg)
![Apostlene som bistår Kristus på dommens dag. De øvrige billedfeltene skildrer den hellige Margaretas martyrium. Torpo stavkirke, i Ål i Buskerud. Wikip: I østre del av skipet ble det mot slutten av 1200-tallet bygget et lektorium, med et gulv hvilende på bjelker spent mellom de tre østre stavene, og et rekkverk mot den åpne delen av skipet. Over lektoriet ble det bygget en baldakin i form av et rundbuet tønnehvelv av tre i skipets fulle bredde. På hvelvet og endeveggen mot øst finnes godt bevart malt dekor fra middelalderen, utført i limfarger. Mot endeveggens bakgrunn av diagonale bånd med blomsterdekor i mellomrommene står to figurgruppe. På venstre side Ecclesia (kirken] med korsfane og kalk, deretter Maria nærmest midten, på høyre side.](https://m.psecn.photoshelter.com/img-get2/I0000Cqkn_M5sEs0/fill=/fit=180x180/I0000Cqkn_M5sEs0.jpg)
![Ringebu stavkirke i Gudbrandsdalen, bygget ca. 1220. Menighetskirke tilhørende Den norske kirke, Hamar bispedømme. Den er en av 28 gjenværende stavkirker i Norge, og en av de største. Kirken er av Borgundtypen, og står fortsatt på opprinnelig plass med bevart stavkonstruksjon. Kirken har en utskåret inngangsportal i dragestil. Den ble ombygd og utvidet på 1600-tallet. Kirken ligger i Ringebu kommune i Innlandet fylke, ca. 60 km nord for Lillehammer.<br />
<br />
Kirken er Ringebu kommunes tusenårssted, sammen med området rundt, Ringebu prestegård og Gildesvolden. Forfatteren Ivar Kleven skrev ned en historie om klokkene i stavkirka.[1] Han forteller at på 1700-tallet ble det født to siamesiske søstre på gården Vestad. Selv om de var sammenvokste, var de friske og kvikke. Den ene av dem ble alvorlig syk, og foreldrene ble redde for at hun ville dø. De lovde da at dersom hun ble frisk igjen og søstrene fikk dø samtidig, at de skulle gi to klokker til kirken.<br />
<br />
Det gikk bra med jenta som var syk, og foreldrene hennes holdt det de lovde. I det som kalles Blæsterdalen ovenfor Dalbakk ble det støpt to kirkeklokker. Ryktet gikk om at det var sølv i malmen de var støpt av for det var slik en sterk klang i klokkene. Folk i bygda ble glad i klokkene som låt så fint. <br />
Ryktet om klokkene nådde Christiania og det ble bestemt at den ene av klokkene skulle sendes dit for å bli brukt i en av kirkene der. <br />
Det ble sledeføre på Kongsvegen og fast is på Mjøsa, og den ene av de to klokkene ble sendt sørover. Ute på Mjøsisen merket kjørekarene at isen begynte å gi seg. Da tenkte de at det var feil å skille klokkene og at det var grunnen til at isen brast under dem. <br />
Hestene ble snudd og de drog nordover igjen i bygda med klokka, men etter en stund ble de tvilrådige igjen og mente at dette ville de skjemmes over. På nytt snudde de og dro sørover mot Mjøsa. Ute på Mjøsa brast isen og kirkeklokka sank til bunnen. <br />
Senere på våren bestemte de seg for å fors�](https://m.psecn.photoshelter.com/img-get2/I0000vvySifypJGE/fill=/fit=180x180/I0000vvySifypJGE.jpg)
![Røldal stavkirke i Ullensvang kommune i Hardanger er fra 1200-tallet. Den er bl.a. kjent for krusifikset, som ifølge legenden har helbredende krefter. Kirken ligg i Røldal sentrum og var et av de viktigaste pilegrimsmålene i Middelalderen og helt fram til 1835. Mesteparten av konstruksjonen i skipet og koret er bevart, som også takkonstruksjonen over skip og kor. Deler av sydportalen er også opprinnelige.<br />
<br />
Kirken har et 85 cm høyt krusifiks fra 1200-tallet som henger over koråpningen. Det ble trolig lagd av en tysk håndverker som slo seg ned på Vestlandet på den tiden stavkirken ble reist. <br />
Døpefonten er av kleberstein og datert til 1200-1300-tallet.<br />
<br />
I Bergen Museum oppbevares en rekke bygningsdeler og andre middelaldergjenstander fra kirken. Her er blant annet en alterfrontal, en treskulpturer av Olav den hellige fra ca. 1250, av jomfru Maria med barnet fra ca. 1250,[trenger referanse] og erkeengelen Mikael datert til ca. 1200.<br />
<br />
Røldal stavkirke er fra gammelt av en votivkirke, det vil si at den mottok store gaver fra mange av pilegrimene som valfartet til kirken. Som et resultat av dette ble den lille bygden der kirken ligger, ganske velstående i middelalderen.<br />
<br />
På 1600-tallet ble veggene inne i kirken rikt dekorert med malerier. Kirken er opprinnelig bygget som en enskipet hallkirke med samme bredde på koret og skipet. Utgravninger har vist at stolpene hviler direkte på et steinfundament med svillen inntappet mellom stolpene. Det vanlige er at stolpene hviler på en grunnstokk av tre som ligger på steinfundamentet. Dette ble oppdaget i 1844 da kirken skulle ombygges.[trenger referanse] En oppdaget at kirken var ganske annerledes enn de andre stavkirkene, og det har blitt diskutert om dette er en stavkirke, eller om den faktisk er en av de langt eldre stolpekirkene. Stolpekirker er en type som er antatt å ha blitt erstattet av stavkirker.<br />
<br />
Den må tidlig ha blitt utvidet til en langkirke med et smalere, rett avsluttet kor. Rundt kirken har det](https://m.psecn.photoshelter.com/img-get2/I0000tJrDt2McKPY/fill=/fit=180x180/I0000tJrDt2McKPY.jpg)
![Thamspaviliongen fra 1893. Thamspaviljongen, også kjent som «The Norway Building», var Norges bidrag til verdensutstillingen i Chicago i 1893. Paviljongen ble produsert etter «ferdighusmetoden», som M.Thams & Co her på Orkanger var pionerer for, og fraktet til Amerika med skip som la ut fra Orkedalsøren. Dette var starten på en eventyrlig reise for paviljongen, som etter 123 år i USA kom tilbake til Orkanger ved hjelp av ildsjelene bak «Prosjekt Heimatt». https://www.thamspaviljongen.no/ Ligger rett ved hotellet Bårdshaug Herregård i Orkdal. Wiki: Thamspaviljongen, også kalt The Norway Building, var Norges bidrag til verdensutstillingen i Chicago i 1893. Etter 124 år i USA ble bygningen hentet hjem til Orkanger hvor den opprinnelig ble bygget ved Strandheim Brug. Dette var en av Norges første ferdighusfabrikker og etter hvert den største. Det var mange treskjærere blant de 300 arbeiderne og de bidro sterkt til utsmykningen av bygningen.<br />
<br />
Gründer og verdensmann Christian Thams var daglig leder for Orkladalførets første store industribedrift. Thamsfamiliens ferdighusfabrikk leverte Norges bidrag til flere verdensutstillinger. The Norway Building er den eneste norske utstillingspaviljongen som fortsatt eksisterer, og faktisk en av få bevarte bygninger fra verdensutstillingen i Chicago. Det er også den best bevarte.<br />
<br />
Bygningen som ble reist i stavkirkestil, ble tegnet av Oslo-arkitekten Waldemar Hansteen. Som prosjektleder for flytting av den gamle Gol-stavkirka til Bygdøy, hadde Hansteen inngående kunnskap om stavkirkekonstruksjonen.<br />
<br />
I USA ble den kjent som The Norway Building, her hjemme har den fått navnet Thamspaviljongen. Etter verdensutstillingen i Chicago ble bygningen flyttet til Lake Geneva,[1] der den hadde tre eiere i løpet av 52 år. Fra 1935 var den flotte bygningen hovedattraksjonen i innvandrermuseet Little Norway i Wisconsin, som ble nedlagt i 2012.<br />
<br />
Man kan takke den entusiastiske dugnadsgjengen i Thamspaviljongen Støttefor](https://m.psecn.photoshelter.com/img-get2/I0000kP4mgUdBBWc/fill=/fit=180x180/I0000kP4mgUdBBWc.jpg)
![Sankt Jetmund kirke, var før den ble revet 1863, en middeladersk, romansk steinkirke, bygget rundt 1150 på Åheim i Vanylven kommune på Sunnmøre. Den er en av kun 4 steinkirker på Sunnmøre i tillegg til Kirkene i Borgund. Dagens kirke er en rekonstruksjon som var ferdig i 1953. Byggemåten tyder på at den er oppført på midten av 1100-tallet og kirken er viet til den engelske helgenkongen St. Edmund. Man antar at grunnen til lokaliseringen er nærheten til St. Sunnivaklosteret på Selja.<br />
<br />
Tradisjonen vil ha det til at kong Edmund har vært på stedet på 900-tallet og ment at stedet var velegnet for en kirke. Kirken var soknekirke for Vanylven prestegjeld helt frem til 1863 da den ble revet og erstattet med en ny og større kirke på Slagnes lenger ute i fjorden, fordi den ble for liten og lå for usentralt til i prestegjeldet.<br />
Restene av kirken ble benyttet til byggematerialer på hus rundt om i bygden. Trappen til prekestolen er i dag i bruk i et privathus.<br />
Det middelalderske alterstykket ble plassert i den nye kirken, men er i dag tilbakeført dit det hører hjemme. Arbeidet med å gjenreise kirken tok til på 1930-tallet. Da sto det bare igjen 1-1,5 meter høye murrester som vitnet om at det hadde stått en kirke på stedet.<br />
Arbeidet med gjenoppbyggingen ble fullført i 1953. Fra Askeladden:<br />
<br />
ÅHEIM (VANYLVEN) ST. EDMUND [St. Jetmund], gnr. 46 Åheim (Vanylven sogn). Eldste omtale av kirken er i 1403 (Jatmvndar kirkiv, DN VIII:232). Steinkirken står på (gnr. 46) Åheim. I 1722 ble målene oppgitt å være 28x13 alen, derav 9 alen for korpartiet. I 1766 ble den beskrevet som følger: ”Vandelvs-Kirke, som er Hoved-Kirken i Kaldet, bygt i Catholske Tider, og opført af Kampesteen, med meget store og jævnhuggede Grundsteene (…) Paa Vestre Kant har den i de seenere Tider faaet en Tilbygning af Træe, bekostet af Statlandets nærmeste Beboere, hvilke ai altid kan komme over paa hin Side af Landet til deres egen Sogne-Kirke (…) Indvendig har den ingen](https://m.psecn.photoshelter.com/img-get2/I000058T4qEx9Vho/fill=/fit=180x180/I000058T4qEx9Vho.jpg)
![Thamspaviljongen fra 1893. Thamspaviljongen, også kjent som «The Norway Building», var Norges bidrag til verdensutstillingen i Chicago i 1893. Paviljongen ble produsert etter «ferdighusmetoden», som M.Thams & Co her på Orkanger var pionerer for, og fraktet til Amerika med skip som la ut fra Orkedalsøren. Dette var starten på en eventyrlig reise for paviljongen, som etter 123 år i USA kom tilbake til Orkanger ved hjelp av ildsjelene bak «Prosjekt Heimatt». https://www.thamspaviljongen.no/ Ligger rett ved hotellet Bårdshaug Herregård i Orkdal. Wiki: Thamspaviljongen, også kalt The Norway Building, var Norges bidrag til verdensutstillingen i Chicago i 1893. Etter 124 år i USA ble bygningen hentet hjem til Orkanger hvor den opprinnelig ble bygget ved Strandheim Brug. Dette var en av Norges første ferdighusfabrikker og etter hvert den største. Det var mange treskjærere blant de 300 arbeiderne og de bidro sterkt til utsmykningen av bygningen.<br />
<br />
Gründer og verdensmann Christian Thams var daglig leder for Orkladalførets første store industribedrift. Thamsfamiliens ferdighusfabrikk leverte Norges bidrag til flere verdensutstillinger. The Norway Building er den eneste norske utstillingspaviljongen som fortsatt eksisterer, og faktisk en av få bevarte bygninger fra verdensutstillingen i Chicago. Det er også den best bevarte.<br />
<br />
Bygningen som ble reist i stavkirkestil, ble tegnet av Oslo-arkitekten Waldemar Hansteen. Som prosjektleder for flytting av den gamle Gol-stavkirka til Bygdøy, hadde Hansteen inngående kunnskap om stavkirkekonstruksjonen.<br />
<br />
I USA ble den kjent som The Norway Building, her hjemme har den fått navnet Thamspaviljongen. Etter verdensutstillingen i Chicago ble bygningen flyttet til Lake Geneva,[1] der den hadde tre eiere i løpet av 52 år. Fra 1935 var den flotte bygningen hovedattraksjonen i innvandrermuseet Little Norway i Wisconsin, som ble nedlagt i 2012.<br />
<br />
Man kan takke den entusiastiske dugnadsgjengen i Thamspaviljongen Støttefor](https://m.psecn.photoshelter.com/img-get2/I0000ZDolC.RI3J4/fill=/fit=180x180/I0000ZDolC.RI3J4.jpg)
![Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.<br />
<br />
Byggingen må ha tatt til kort tid etter at bispesetet ble opprettet, og domkirka stod ferdig omkring år 1200 som en treskipet basilika i romansk stil.[2] Koret ble utvidet noe senere. Man antar, ut fra fundamentene, at den hadde to tårn i vest og et stort sentraltårn. Byggematerialet var kalksteinsblokker, som sannsynligvis var hentet enten fra sjølve Domkirkeodden eller fra Furuberget.<br />
<br />
I første halvdel av 1300-tallet ble kirka utbygd, og fikk et høgere tårn, utvidet kor og utvidede sidekapeller. Disse nye endringene ble gjort i den rådende gotiske stilen. Disse endringene kom sannsynligvis av at man fikk behov for et større presteskap, fordi man fikk en rikere liturgi. Derfor trengte man mer plass, og det var nettopp de delene av kirka som var forbeholdt de geistlige som ble bygd ut.<br />
<br />
Domkirka kan, ifølge Sæther, ikke ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her. Innbyggerne i kaupangen kan derimot ha brukt Vang gamle kirke som sognekirke.[5] Dessverre er ingen samtidige tegninger eller nøyaktige beskrivelser](https://m.psecn.photoshelter.com/img-get2/I0000xPznOQFh0xc/fill=/fit=180x180/I0000xPznOQFh0xc.jpg)
![Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.<br />
<br />
Byggingen må ha tatt til kort tid etter at bispesetet ble opprettet, og domkirka stod ferdig omkring år 1200 som en treskipet basilika i romansk stil.[2] Koret ble utvidet noe senere. Man antar, ut fra fundamentene, at den hadde to tårn i vest og et stort sentraltårn. Byggematerialet var kalksteinsblokker, som sannsynligvis var hentet enten fra sjølve Domkirkeodden eller fra Furuberget.<br />
<br />
I første halvdel av 1300-tallet ble kirka utbygd, og fikk et høgere tårn, utvidet kor og utvidede sidekapeller. Disse nye endringene ble gjort i den rådende gotiske stilen. Disse endringene kom sannsynligvis av at man fikk behov for et større presteskap, fordi man fikk en rikere liturgi. Derfor trengte man mer plass, og det var nettopp de delene av kirka som var forbeholdt de geistlige som ble bygd ut.<br />
<br />
Domkirka kan, ifølge Sæther, ikke ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her. Innbyggerne i kaupangen kan derimot ha brukt Vang gamle kirke som sognekirke.[5] Dessverre er ingen samtidige tegninger eller nøyaktige beskrivelser](https://m.psecn.photoshelter.com/img-get2/I0000IOPOrTHRYEY/fill=/fit=180x180/I0000IOPOrTHRYEY.jpg)
![Du skal elske Herren din Gud. Et såkalt rebusmaleri i Nore stavkirke i Numedal.<br />
Slike malerier skal være inspirert av Melchior Mattsperger, som i 1685 i Augsburg utga en «figur-Bibel». Det var en bok med 250 kobberstikk med rebuser over bibelsitat. Den kom ut som tresnitt i 1705, og i 1710 ble den utgitt i København som «En liden Billed-Bibel» med den lange tittel: «CCLII Udvalde og med 800 billeder udlagde Bibliske Hoved-Sprog, eller En saa kaldet liden Billed-Bibel : gemyttet til Forfriskelse; og Ungdommen til Nytte, at den derved maa lære at nevne en hver ting med sit rette Nafn, og uden nogen møye at erindre sig den Hellige Skrifftes Sprog : oversat af det Tydske Tungemaal».<br />
Boken ble meget populær, men hva slags bok var det? Var det en barnebok? En lære- og lesebok? En underholdningsbok? Målet var å vekke ettertanke gjennom intellektets løsning og lesning.<br />
Et minne om disse bøkenes rebussider finnes også på kirkeveggene våre. Uvdal kirke er ett eksempel, Nore stavkirke et annet. I Nore er det ikke en vegg som står urørt av en pensel: I flotte farger løper det malte draperier, blader, frukt og blomster rundt veggene. Tverrarmene (korsarmene) ble utvidet i 1709 og 1714 og er dekorerte i flere etapper. Her finner vi rebuser, muligens malt i 1731, da det heter at «fast heele Kirken» ble malt.<br />
Tekst og bilder i er plassert i store grenmedaljonger i lyse og lette farger på hvit bakgrunn. De er i hovedsak malt i gult med brune konturer og i blågrått med konturer i sort. Tekstene er i sirlig kursiv malt i sort. En bladkrans har innskrift: «Ps. 17.V.8. Bevar mig HERRE som en øyesten (figur av et øye og en sten) i øyet (figur av et øye). Beskierme mig under Dine vingers skygge (figur av vinger og vingeskygge) Herre lad mig sicker Bygge [Under dine] Wingers skygge».<br />
Bildene i Nore skiller seg litt fra bokens bilder og tekst. Kanskje har det vært flere varianter av disse rebusene, eller kanskje har kunstneren tatt seg noen friheter? Hvem](https://m.psecn.photoshelter.com/img-get2/I0000GHCsODgQfKU/fill=/fit=180x180/I0000GHCsODgQfKU.jpg)
![Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.<br />
<br />
Byggingen må ha tatt til kort tid etter at bispesetet ble opprettet, og domkirka stod ferdig omkring år 1200 som en treskipet basilika i romansk stil.[2] Koret ble utvidet noe senere. Man antar, ut fra fundamentene, at den hadde to tårn i vest og et stort sentraltårn. Byggematerialet var kalksteinsblokker, som sannsynligvis var hentet enten fra sjølve Domkirkeodden eller fra Furuberget.<br />
<br />
I første halvdel av 1300-tallet ble kirka utbygd, og fikk et høgere tårn, utvidet kor og utvidede sidekapeller. Disse nye endringene ble gjort i den rådende gotiske stilen. Disse endringene kom sannsynligvis av at man fikk behov for et større presteskap, fordi man fikk en rikere liturgi. Derfor trengte man mer plass, og det var nettopp de delene av kirka som var forbeholdt de geistlige som ble bygd ut.<br />
<br />
Domkirka kan, ifølge Sæther, ikke ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her. Innbyggerne i kaupangen kan derimot ha brukt Vang gamle kirke som sognekirke.[5] Dessverre er ingen samtidige tegninger eller nøyaktige beskrivelser](https://m.psecn.photoshelter.com/img-get2/I0000dTFw4gFrnOQ/fill=/fit=180x180/I0000dTFw4gFrnOQ.jpg)
![Ringebu stavkirke i Gudbrandsdalen, bygget ca. 1220. Menighetskirke tilhørende Den norske kirke, Hamar bispedømme. Den er en av 28 gjenværende stavkirker i Norge, og en av de største. Kirken er av Borgundtypen, og står fortsatt på opprinnelig plass med bevart stavkonstruksjon. Kirken har en utskåret inngangsportal i dragestil. Den ble ombygd og utvidet på 1600-tallet. Kirken ligger i Ringebu kommune i Innlandet fylke, ca. 60 km nord for Lillehammer.<br />
<br />
Kirken er Ringebu kommunes tusenårssted, sammen med området rundt, Ringebu prestegård og Gildesvolden. Forfatteren Ivar Kleven skrev ned en historie om klokkene i stavkirka.[1] Han forteller at på 1700-tallet ble det født to siamesiske søstre på gården Vestad. Selv om de var sammenvokste, var de friske og kvikke. Den ene av dem ble alvorlig syk, og foreldrene ble redde for at hun ville dø. De lovde da at dersom hun ble frisk igjen og søstrene fikk dø samtidig, at de skulle gi to klokker til kirken.<br />
<br />
Det gikk bra med jenta som var syk, og foreldrene hennes holdt det de lovde. I det som kalles Blæsterdalen ovenfor Dalbakk ble det støpt to kirkeklokker. Ryktet gikk om at det var sølv i malmen de var støpt av for det var slik en sterk klang i klokkene. Folk i bygda ble glad i klokkene som låt så fint. <br />
Ryktet om klokkene nådde Christiania og det ble bestemt at den ene av klokkene skulle sendes dit for å bli brukt i en av kirkene der. <br />
Det ble sledeføre på Kongsvegen og fast is på Mjøsa, og den ene av de to klokkene ble sendt sørover. Ute på Mjøsisen merket kjørekarene at isen begynte å gi seg. Da tenkte de at det var feil å skille klokkene og at det var grunnen til at isen brast under dem. <br />
Hestene ble snudd og de drog nordover igjen i bygda med klokka, men etter en stund ble de tvilrådige igjen og mente at dette ville de skjemmes over. På nytt snudde de og dro sørover mot Mjøsa. Ute på Mjøsa brast isen og kirkeklokka sank til bunnen. <br />
Senere på våren bestemte de seg for å fors�](https://m.psecn.photoshelter.com/img-get2/I0000kh_KDLP5Lu8/fill=/fit=180x180/I0000kh_KDLP5Lu8.jpg)
![Vøringsfossen er del av elven Bjoreio i Eidfjord kommune i Vestland fylke. Den har et loddrett fall på 145 meter og et totalt fall på 182 meter. Holtedahl oppgir det frie fallet til 147 meter og total fallhøyde fra Fossli til 235 meter. Vannmengen i elven er regulert i forbindelse med kraftutbygging, men det er krav til minstevannføring på 12 m³ vann i sekundet i sommersesongen. Riksvei 7 passerer tett inntil fossen og juvet. Fossen er innerst i Måbødalen i Hardanger og var Norges mest besøkte naturattraksjon i 2006. I 2010 vant arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk arkitektkonkurransen om tilrettelegging av Vøringsfossen som turistattraksjon. Arbeidet, som er estimert til å koste 150 millioner, ble påbegynt 2015.[3][4] Gangbroen ble åpnet 21. august 2020.[5] Konstruksjonen har møtt kritikk, i en artikkel på NRKs nettsider omtalte forfatteren Stein P. Aasheim konstruksjonen som «en voldtekt av en av Norges flotteste naturattraksjoner». I 2022 var det igjen utbygging på gang, med nye stier og utkikkspunkt. Frem til 1821 var Vøringfossen knapt kjent av andre enn lokalbefolkningen. Da dro professor Christopher Hansteen over Hardangervidda for å foreta noen astronomiske observasjoner. På vei ned mot Eidfjord stoppet han flere ganger for å beundre fossene, og de to fjellkarene som bar utstyret hans, sa: «Det der er da ingenting. Vi kan vise deg en foss som er minst en halv fjerding (300 meter) høy.» Det trodde ikke Hansteen på, men ble likevel «gjennomrystet» ved synet av Vøringfossen, selv om han bedømte fallhøyden til «bare» 280 meter, ved å kaste stein ned fra kanten og måle tiden med lommeuret sitt.[trenger referanse]<br />
<br />
Hansteens besøk ble Vøringfossens gjennombrudd som nasjonalt symbol og naturattraksjon. Fra 1861 ble Hardangerfjorden trafikkert av flere skip ved navn «Vøringen». Ola Garen besluttet i 1880-årene å bygge et hotell ved toppen av fossen. Den eneste veien dit var en sti med 1 500 trappetrinn opp Måbøfjellet, samt en](https://m.psecn.photoshelter.com/img-get2/I0000Qf2AYSnFGEA/fill=/fit=180x180/I0000Qf2AYSnFGEA.jpg)
![Vøringsfossen er del av elven Bjoreio i Eidfjord kommune i Vestland fylke. Den har et loddrett fall på 145 meter og et totalt fall på 182 meter. Holtedahl oppgir det frie fallet til 147 meter og total fallhøyde fra Fossli til 235 meter. Vannmengen i elven er regulert i forbindelse med kraftutbygging, men det er krav til minstevannføring på 12 m³ vann i sekundet i sommersesongen. Riksvei 7 passerer tett inntil fossen og juvet. Fossen er innerst i Måbødalen i Hardanger og var Norges mest besøkte naturattraksjon i 2006. I 2010 vant arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk arkitektkonkurransen om tilrettelegging av Vøringsfossen som turistattraksjon. Arbeidet, som er estimert til å koste 150 millioner, ble påbegynt 2015.[3][4] Gangbroen ble åpnet 21. august 2020.[5] Konstruksjonen har møtt kritikk, i en artikkel på NRKs nettsider omtalte forfatteren Stein P. Aasheim konstruksjonen som «en voldtekt av en av Norges flotteste naturattraksjoner». I 2022 var det igjen utbygging på gang, med nye stier og utkikkspunkt. Frem til 1821 var Vøringfossen knapt kjent av andre enn lokalbefolkningen. Da dro professor Christopher Hansteen over Hardangervidda for å foreta noen astronomiske observasjoner. På vei ned mot Eidfjord stoppet han flere ganger for å beundre fossene, og de to fjellkarene som bar utstyret hans, sa: «Det der er da ingenting. Vi kan vise deg en foss som er minst en halv fjerding (300 meter) høy.» Det trodde ikke Hansteen på, men ble likevel «gjennomrystet» ved synet av Vøringfossen, selv om han bedømte fallhøyden til «bare» 280 meter, ved å kaste stein ned fra kanten og måle tiden med lommeuret sitt.[trenger referanse]<br />
<br />
Hansteens besøk ble Vøringfossens gjennombrudd som nasjonalt symbol og naturattraksjon. Fra 1861 ble Hardangerfjorden trafikkert av flere skip ved navn «Vøringen». Ola Garen besluttet i 1880-årene å bygge et hotell ved toppen av fossen. Den eneste veien dit var en sti med 1 500 trappetrinn opp Måbøfjellet, samt en](https://m.psecn.photoshelter.com/img-get2/I0000O1Pz8P4RM4M/fill=/fit=180x180/I0000O1Pz8P4RM4M.jpg)
![Vøringsfossen er del av elven Bjoreio i Eidfjord kommune i Vestland fylke. Den har et loddrett fall på 145 meter og et totalt fall på 182 meter. Holtedahl oppgir det frie fallet til 147 meter og total fallhøyde fra Fossli til 235 meter. Vannmengen i elven er regulert i forbindelse med kraftutbygging, men det er krav til minstevannføring på 12 m³ vann i sekundet i sommersesongen. Riksvei 7 passerer tett inntil fossen og juvet. Fossen er innerst i Måbødalen i Hardanger og var Norges mest besøkte naturattraksjon i 2006. I 2010 vant arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk arkitektkonkurransen om tilrettelegging av Vøringsfossen som turistattraksjon. Arbeidet, som er estimert til å koste 150 millioner, ble påbegynt 2015.[3][4] Gangbroen ble åpnet 21. august 2020.[5] Konstruksjonen har møtt kritikk, i en artikkel på NRKs nettsider omtalte forfatteren Stein P. Aasheim konstruksjonen som «en voldtekt av en av Norges flotteste naturattraksjoner». I 2022 var det igjen utbygging på gang, med nye stier og utkikkspunkt. Frem til 1821 var Vøringfossen knapt kjent av andre enn lokalbefolkningen. Da dro professor Christopher Hansteen over Hardangervidda for å foreta noen astronomiske observasjoner. På vei ned mot Eidfjord stoppet han flere ganger for å beundre fossene, og de to fjellkarene som bar utstyret hans, sa: «Det der er da ingenting. Vi kan vise deg en foss som er minst en halv fjerding (300 meter) høy.» Det trodde ikke Hansteen på, men ble likevel «gjennomrystet» ved synet av Vøringfossen, selv om han bedømte fallhøyden til «bare» 280 meter, ved å kaste stein ned fra kanten og måle tiden med lommeuret sitt.[trenger referanse]<br />
<br />
Hansteens besøk ble Vøringfossens gjennombrudd som nasjonalt symbol og naturattraksjon. Fra 1861 ble Hardangerfjorden trafikkert av flere skip ved navn «Vøringen». Ola Garen besluttet i 1880-årene å bygge et hotell ved toppen av fossen. Den eneste veien dit var en sti med 1 500 trappetrinn opp Måbøfjellet, samt en](https://m.psecn.photoshelter.com/img-get2/I0000VB73uwwxGpc/fill=/fit=180x180/I0000VB73uwwxGpc.jpg)
![Ringebu stavkirke i Gudbrandsdalen, bygget ca. 1220. Menighetskirke tilhørende Den norske kirke, Hamar bispedømme. Den er en av 28 gjenværende stavkirker i Norge, og en av de største. Kirken er av Borgundtypen, og står fortsatt på opprinnelig plass med bevart stavkonstruksjon. Kirken har en utskåret inngangsportal i dragestil. Den ble ombygd og utvidet på 1600-tallet. Kirken ligger i Ringebu kommune i Innlandet fylke, ca. 60 km nord for Lillehammer.<br />
<br />
Kirken er Ringebu kommunes tusenårssted, sammen med området rundt, Ringebu prestegård og Gildesvolden. Forfatteren Ivar Kleven skrev ned en historie om klokkene i stavkirka.[1] Han forteller at på 1700-tallet ble det født to siamesiske søstre på gården Vestad. Selv om de var sammenvokste, var de friske og kvikke. Den ene av dem ble alvorlig syk, og foreldrene ble redde for at hun ville dø. De lovde da at dersom hun ble frisk igjen og søstrene fikk dø samtidig, at de skulle gi to klokker til kirken.<br />
<br />
Det gikk bra med jenta som var syk, og foreldrene hennes holdt det de lovde. I det som kalles Blæsterdalen ovenfor Dalbakk ble det støpt to kirkeklokker. Ryktet gikk om at det var sølv i malmen de var støpt av for det var slik en sterk klang i klokkene. Folk i bygda ble glad i klokkene som låt så fint. <br />
Ryktet om klokkene nådde Christiania og det ble bestemt at den ene av klokkene skulle sendes dit for å bli brukt i en av kirkene der. <br />
Det ble sledeføre på Kongsvegen og fast is på Mjøsa, og den ene av de to klokkene ble sendt sørover. Ute på Mjøsisen merket kjørekarene at isen begynte å gi seg. Da tenkte de at det var feil å skille klokkene og at det var grunnen til at isen brast under dem. <br />
Hestene ble snudd og de drog nordover igjen i bygda med klokka, men etter en stund ble de tvilrådige igjen og mente at dette ville de skjemmes over. På nytt snudde de og dro sørover mot Mjøsa. Ute på Mjøsa brast isen og kirkeklokka sank til bunnen. <br />
Senere på våren bestemte de seg for å fors�](https://m.psecn.photoshelter.com/img-get2/I0000BZK0Prwr7Ms/fill=/fit=180x180/I0000BZK0Prwr7Ms.jpg)
![Ringebu stavkirke i Gudbrandsdalen, bygget ca. 1220. Menighetskirke tilhørende Den norske kirke, Hamar bispedømme. Den er en av 28 gjenværende stavkirker i Norge, og en av de største. Kirken er av Borgundtypen, og står fortsatt på opprinnelig plass med bevart stavkonstruksjon. Kirken har en utskåret inngangsportal i dragestil. Den ble ombygd og utvidet på 1600-tallet. Kirken ligger i Ringebu kommune i Innlandet fylke, ca. 60 km nord for Lillehammer.<br />
<br />
Kirken er Ringebu kommunes tusenårssted, sammen med området rundt, Ringebu prestegård og Gildesvolden. Forfatteren Ivar Kleven skrev ned en historie om klokkene i stavkirka.[1] Han forteller at på 1700-tallet ble det født to siamesiske søstre på gården Vestad. Selv om de var sammenvokste, var de friske og kvikke. Den ene av dem ble alvorlig syk, og foreldrene ble redde for at hun ville dø. De lovde da at dersom hun ble frisk igjen og søstrene fikk dø samtidig, at de skulle gi to klokker til kirken.<br />
<br />
Det gikk bra med jenta som var syk, og foreldrene hennes holdt det de lovde. I det som kalles Blæsterdalen ovenfor Dalbakk ble det støpt to kirkeklokker. Ryktet gikk om at det var sølv i malmen de var støpt av for det var slik en sterk klang i klokkene. Folk i bygda ble glad i klokkene som låt så fint. <br />
Ryktet om klokkene nådde Christiania og det ble bestemt at den ene av klokkene skulle sendes dit for å bli brukt i en av kirkene der. <br />
Det ble sledeføre på Kongsvegen og fast is på Mjøsa, og den ene av de to klokkene ble sendt sørover. Ute på Mjøsisen merket kjørekarene at isen begynte å gi seg. Da tenkte de at det var feil å skille klokkene og at det var grunnen til at isen brast under dem. <br />
Hestene ble snudd og de drog nordover igjen i bygda med klokka, men etter en stund ble de tvilrådige igjen og mente at dette ville de skjemmes over. På nytt snudde de og dro sørover mot Mjøsa. Ute på Mjøsa brast isen og kirkeklokka sank til bunnen. <br />
Senere på våren bestemte de seg for å fors�](https://m.psecn.photoshelter.com/img-get2/I0000ojtRr7hrfEk/fill=/fit=180x180/I0000ojtRr7hrfEk.jpg)
![Ringebu stavkirke i Gudbrandsdalen, bygget ca. 1220. Menighetskirke tilhørende Den norske kirke, Hamar bispedømme. Den er en av 28 gjenværende stavkirker i Norge, og en av de største. Kirken er av Borgundtypen, og står fortsatt på opprinnelig plass med bevart stavkonstruksjon. Kirken har en utskåret inngangsportal i dragestil. Den ble ombygd og utvidet på 1600-tallet. Kirken ligger i Ringebu kommune i Innlandet fylke, ca. 60 km nord for Lillehammer.<br />
<br />
Kirken er Ringebu kommunes tusenårssted, sammen med området rundt, Ringebu prestegård og Gildesvolden. Forfatteren Ivar Kleven skrev ned en historie om klokkene i stavkirka.[1] Han forteller at på 1700-tallet ble det født to siamesiske søstre på gården Vestad. Selv om de var sammenvokste, var de friske og kvikke. Den ene av dem ble alvorlig syk, og foreldrene ble redde for at hun ville dø. De lovde da at dersom hun ble frisk igjen og søstrene fikk dø samtidig, at de skulle gi to klokker til kirken.<br />
<br />
Det gikk bra med jenta som var syk, og foreldrene hennes holdt det de lovde. I det som kalles Blæsterdalen ovenfor Dalbakk ble det støpt to kirkeklokker. Ryktet gikk om at det var sølv i malmen de var støpt av for det var slik en sterk klang i klokkene. Folk i bygda ble glad i klokkene som låt så fint. <br />
Ryktet om klokkene nådde Christiania og det ble bestemt at den ene av klokkene skulle sendes dit for å bli brukt i en av kirkene der. <br />
Det ble sledeføre på Kongsvegen og fast is på Mjøsa, og den ene av de to klokkene ble sendt sørover. Ute på Mjøsisen merket kjørekarene at isen begynte å gi seg. Da tenkte de at det var feil å skille klokkene og at det var grunnen til at isen brast under dem. <br />
Hestene ble snudd og de drog nordover igjen i bygda med klokka, men etter en stund ble de tvilrådige igjen og mente at dette ville de skjemmes over. På nytt snudde de og dro sørover mot Mjøsa. Ute på Mjøsa brast isen og kirkeklokka sank til bunnen. <br />
Senere på våren bestemte de seg for å fors�](https://m.psecn.photoshelter.com/img-get2/I0000lUexD1LIOxM/fill=/fit=180x180/I0000lUexD1LIOxM.jpg)
![Røldal stavkirke i Ullensvang kommune i Hardanger er fra 1200-tallet. Den er bl.a. kjent for krusifikset, som ifølge legenden har helbredende krefter. Kirken ligg i Røldal sentrum og var et av de viktigaste pilegrimsmålene i Middelalderen og helt fram til 1835. Mesteparten av konstruksjonen i skipet og koret er bevart, som også takkonstruksjonen over skip og kor. Deler av sydportalen er også opprinnelige.<br />
<br />
Kirken har et 85 cm høyt krusifiks fra 1200-tallet som henger over koråpningen. Det ble trolig lagd av en tysk håndverker som slo seg ned på Vestlandet på den tiden stavkirken ble reist. <br />
Døpefonten er av kleberstein og datert til 1200-1300-tallet.<br />
<br />
I Bergen Museum oppbevares en rekke bygningsdeler og andre middelaldergjenstander fra kirken. Her er blant annet en alterfrontal, en treskulpturer av Olav den hellige fra ca. 1250, av jomfru Maria med barnet fra ca. 1250,[trenger referanse] og erkeengelen Mikael datert til ca. 1200.<br />
<br />
Røldal stavkirke er fra gammelt av en votivkirke, det vil si at den mottok store gaver fra mange av pilegrimene som valfartet til kirken. Som et resultat av dette ble den lille bygden der kirken ligger, ganske velstående i middelalderen.<br />
<br />
På 1600-tallet ble veggene inne i kirken rikt dekorert med malerier. Kirken er opprinnelig bygget som en enskipet hallkirke med samme bredde på koret og skipet. Utgravninger har vist at stolpene hviler direkte på et steinfundament med svillen inntappet mellom stolpene. Det vanlige er at stolpene hviler på en grunnstokk av tre som ligger på steinfundamentet. Dette ble oppdaget i 1844 da kirken skulle ombygges.[trenger referanse] En oppdaget at kirken var ganske annerledes enn de andre stavkirkene, og det har blitt diskutert om dette er en stavkirke, eller om den faktisk er en av de langt eldre stolpekirkene. Stolpekirker er en type som er antatt å ha blitt erstattet av stavkirker.<br />
<br />
Den må tidlig ha blitt utvidet til en langkirke med et smalere, rett avsluttet kor. Rundt kirken har det](https://m.psecn.photoshelter.com/img-get2/I0000oRrpHdkyu5o/fill=/fit=180x180/I0000oRrpHdkyu5o.jpg)
![Stiklestad kirke er en romansk langkirke fra 1180 i Verdal kommune, Trøndelag fylke. Byggverket er i stein og har 520 plasser. Adkomst til stedet er via Fv759 og Fv757/Fv164. Arkitekten for kirka antas være erkebiskop Øystein Erlendsson.På 1500-tallet ble kirka påbygd. Det er en kirkegård ved siden av. Ifølge tradisjonen er kirka satt opp på det stedet hvor Olav Digre Haraldsson falt under slaget på Stiklestad. Steinen som han ifølge sagaen ha lent seg mot da Tore Hund ga ham banesåret, Olavssteinen, skal ha blitt bygd inn i alteret. Kirka ble restaurert til 900-årsjubileet i 1930. Den en prest flyttet fra Stiklestad på 1930-tallet, ble en stein med på flyttelasset til Toten. Steinen skal, ifølge prestens datter, bare ha blitt valgt tilfeldig fra en dynge som var ment å bli kjørt vekk og kastes etter restaureringen. Denne og en annen stein var blitt funnet under golvet da det vart gravd inne i kirka. Senere kom tanken opp i Verdal at steinen som ble ført til Toten kunne være selveste Olavssteinen. Rundt 1980 ble det en del avisskriverier om saken, og etter et mellomstopp hos Riksantikvaren ble steinen ført tilbake til Stiklestad der den ble oppbevart av Stiklestad Nasjonale Kultursenter før den ble tilbakelevert til Stiklestad kirke i 2006. Ifølge en geologisk undersøkelse som ble utført på Geologisk museum etter initiativ fra Riksantikvaren, var det ingen spor på steinen som tydet på at den tidligere hadde vært innmurt i alteret eller i grunnmuren. Rapporten etter undersøkelsen slo dessuten fast at steinen var en type rullestein som er typisk for Stiklestad og etter alt dømme fra Verdal.[4] Arkeolog Axel Christophersen utelukker dog at denne steinen i alteret i Stiklestad kirke er den opprinnelige Olavssteinen, men at den likevel har en viktig symbolfunksjon. Steinen ligger nå under alteret, slik at kirkens gjester kan se den hvis de ønsker. Stiklestad Church (Norwegian: Stiklestad kirke) is a parish church of the Church of Norway in](https://m.psecn.photoshelter.com/img-get2/I0000kjkVhbHjmyA/fill=/fit=180x180/I0000kjkVhbHjmyA.jpg)
