Show Navigation

Search Results

Refine Search
Match all words
Match any word
Prints
Personal Use
Royalty-Free
Rights-Managed
(leave unchecked to
search all images)
{ 185 images found }

Loading ()...

  • National Monument for Peace, Narvik. Also known as "Trinigon." Erected by the Norwegian government on the 50th anniversary of the liberation of Norway. By the artist Espen Gangvik.
    narvik_monument (8).jpg
  • National Monument for Peace, Narvik. Also known as "Trinigon." Erected by the Norwegian government on the 50th anniversary of the liberation of Norway. By the artist Espen Gangvik.
    narvik_monument (6).jpg
  • National Monument for Peace, Narvik. Also known as "Trinigon." Erected by the Norwegian government on the 50th anniversary of the liberation of Norway. By the artist Espen Gangvik.
    narvik_monument (3).jpg
  • National Monument for Peace, Narvik. Also known as "Trinigon." Erected by the Norwegian government on the 50th anniversary of the liberation of Norway. By the artist Espen Gangvik.
    narvik_monument (1).jpg
  • National Monument for Peace, Narvik. Also known as "Trinigon." Erected by the Norwegian government on the 50th anniversary of the liberation of Norway. By the artist Espen Gangvik.
    narvik_monument (9).jpg
  • National Monument for Peace, Narvik. Also known as "Trinigon." Erected by the Norwegian government on the 50th anniversary of the liberation of Norway. By the artist Espen Gangvik.
    narvik_monument (7).jpg
  • National Monument for Peace, Narvik. Also known as "Trinigon." Erected by the Norwegian government on the 50th anniversary of the liberation of Norway. By the artist Espen Gangvik.
    narvik_monument (4).jpg
  • National Monument for Peace, Narvik. Also known as "Trinigon." Erected by the Norwegian government on the 50th anniversary of the liberation of Norway. By the artist Espen Gangvik.
    narvik_monument (2).jpg
  • National Monument for Peace, Narvik. Also known as "Trinigon." Erected by the Norwegian government on the 50th anniversary of the liberation of Norway. By the artist Espen Gangvik.
    narvik_monument (5).jpg
  • Olavsstøtta står et par hundre meter øst for Stiklestad kirke og er det eldste kjente monumentet i Norge. <br />
Olavshaugen, et par hundre meter øst for Stiklestad kirke, er et av Norges eldste og viktigste minnesteder. Gjennom historien har en rekke ulike monumenter prydet haugen. <br />
Olavshaugens historie begynte ifølge tradisjonen natt til 30.juli 1030 med et treskur som fungerte som gjemmested for Olav Haraldssons lik. Her skal det berømte mirakelet med den blinde mannen som fikk synet tilbake etter å ha rørt kongens blod ha skjedd. <br />
Det første monumentet vi kjenner til på haugen var av tre med et jernkors på toppen.  Dette ble fjernet i 1710 og erstattet med den såkalte Lemfortstøtten reist av oberst Johan von Lemfort. I forbindelse med utskiftningen ble det sagt at det hadde stått et kors til minne om Olav på stedet ”i mange hundrede Aar”. Det kan derfor ha vært et minnesmerke på Olavshaugen allerede i middelalderen <br />
Det nåværende monumentet, kjent som Olavsstøtten, ble reist i 1807 av stiftamtmann Fredrik Adler. Frem til 1880-tallet sto denne og Lemfortstøtten side ved side. Den eldste støtten forfalt imidlertid stadig mer og ble tilslutt fjernet. I 1856 tok Fortidsminneforeningen over ansvaret for Olavsstøtten og i 1879 kjøpte de også grunnen den står på. Foreningen eier fortsatt Olavshaugen. <br />
På 1930- og 1940-tallet fikk Nasjonal Samlings sterke tilknytning til olavsarven og Stiklestad dramatiske konsekvenser. Til Olsok 1944 fikk Olavshaugen et nytt monument tegnet av Wilhelm Rassmusen. Ved krigens slutt ble monumentet ødelagt. Unntaket var en ni meter høy bauta som ble veltet i en grøft på stedet og tildekket. Til Olsok 1945 var den gamle Olavsstøtten tilbake på haugen. <br />
Historien om Olavshaugen er samtidig mye mer enn de ulike monumentene. Generasjon etter generasjon har oppsøkt haugen for å minnes helgenkongen. Ofte har de også benyttet Olavshaugen som en arena for å bruke olavshistorien i en politisk sammenheng. Fortell
    prideart_olavshaugen-4.jpg
  • Olavsstøtta står et par hundre meter øst for Stiklestad kirke og er det eldste kjente monumentet i Norge. <br />
Olavshaugen, et par hundre meter øst for Stiklestad kirke, er et av Norges eldste og viktigste minnesteder. Gjennom historien har en rekke ulike monumenter prydet haugen. <br />
Olavshaugens historie begynte ifølge tradisjonen natt til 30.juli 1030 med et treskur som fungerte som gjemmested for Olav Haraldssons lik. Her skal det berømte mirakelet med den blinde mannen som fikk synet tilbake etter å ha rørt kongens blod ha skjedd. <br />
Det første monumentet vi kjenner til på haugen var av tre med et jernkors på toppen.  Dette ble fjernet i 1710 og erstattet med den såkalte Lemfortstøtten reist av oberst Johan von Lemfort. I forbindelse med utskiftningen ble det sagt at det hadde stått et kors til minne om Olav på stedet ”i mange hundrede Aar”. Det kan derfor ha vært et minnesmerke på Olavshaugen allerede i middelalderen <br />
Det nåværende monumentet, kjent som Olavsstøtten, ble reist i 1807 av stiftamtmann Fredrik Adler. Frem til 1880-tallet sto denne og Lemfortstøtten side ved side. Den eldste støtten forfalt imidlertid stadig mer og ble tilslutt fjernet. I 1856 tok Fortidsminneforeningen over ansvaret for Olavsstøtten og i 1879 kjøpte de også grunnen den står på. Foreningen eier fortsatt Olavshaugen. <br />
På 1930- og 1940-tallet fikk Nasjonal Samlings sterke tilknytning til olavsarven og Stiklestad dramatiske konsekvenser. Til Olsok 1944 fikk Olavshaugen et nytt monument tegnet av Wilhelm Rassmusen. Ved krigens slutt ble monumentet ødelagt. Unntaket var en ni meter høy bauta som ble veltet i en grøft på stedet og tildekket. Til Olsok 1945 var den gamle Olavsstøtten tilbake på haugen. <br />
Historien om Olavshaugen er samtidig mye mer enn de ulike monumentene. Generasjon etter generasjon har oppsøkt haugen for å minnes helgenkongen. Ofte har de også benyttet Olavshaugen som en arena for å bruke olavshistorien i en politisk sammenheng. Fortell
    prideart_olavshaugen-2.jpg
  • Olavsstøtta står et par hundre meter øst for Stiklestad kirke og er det eldste kjente monumentet i Norge. <br />
Olavshaugen, et par hundre meter øst for Stiklestad kirke, er et av Norges eldste og viktigste minnesteder. Gjennom historien har en rekke ulike monumenter prydet haugen. <br />
Olavshaugens historie begynte ifølge tradisjonen natt til 30.juli 1030 med et treskur som fungerte som gjemmested for Olav Haraldssons lik. Her skal det berømte mirakelet med den blinde mannen som fikk synet tilbake etter å ha rørt kongens blod ha skjedd. <br />
Det første monumentet vi kjenner til på haugen var av tre med et jernkors på toppen.  Dette ble fjernet i 1710 og erstattet med den såkalte Lemfortstøtten reist av oberst Johan von Lemfort. I forbindelse med utskiftningen ble det sagt at det hadde stått et kors til minne om Olav på stedet ”i mange hundrede Aar”. Det kan derfor ha vært et minnesmerke på Olavshaugen allerede i middelalderen <br />
Det nåværende monumentet, kjent som Olavsstøtten, ble reist i 1807 av stiftamtmann Fredrik Adler. Frem til 1880-tallet sto denne og Lemfortstøtten side ved side. Den eldste støtten forfalt imidlertid stadig mer og ble tilslutt fjernet. I 1856 tok Fortidsminneforeningen over ansvaret for Olavsstøtten og i 1879 kjøpte de også grunnen den står på. Foreningen eier fortsatt Olavshaugen. <br />
På 1930- og 1940-tallet fikk Nasjonal Samlings sterke tilknytning til olavsarven og Stiklestad dramatiske konsekvenser. Til Olsok 1944 fikk Olavshaugen et nytt monument tegnet av Wilhelm Rassmusen. Ved krigens slutt ble monumentet ødelagt. Unntaket var en ni meter høy bauta som ble veltet i en grøft på stedet og tildekket. Til Olsok 1945 var den gamle Olavsstøtten tilbake på haugen. <br />
Historien om Olavshaugen er samtidig mye mer enn de ulike monumentene. Generasjon etter generasjon har oppsøkt haugen for å minnes helgenkongen. Ofte har de også benyttet Olavshaugen som en arena for å bruke olavshistorien i en politisk sammenheng. Fortell
    prideart_olavshaugen-3.jpg
  • Stiklestad kirke sett fra Olavshaugen. Olavsstøtta står et par hundre meter øst for Stiklestad kirke og er det eldste kjente monumentet i Norge. <br />
Olavshaugen, et par hundre meter øst for Stiklestad kirke, er et av Norges eldste og viktigste minnesteder. Gjennom historien har en rekke ulike monumenter prydet haugen. <br />
Olavshaugens historie begynte ifølge tradisjonen natt til 30.juli 1030 med et treskur som fungerte som gjemmested for Olav Haraldssons lik. Her skal det berømte mirakelet med den blinde mannen som fikk synet tilbake etter å ha rørt kongens blod ha skjedd. <br />
Det første monumentet vi kjenner til på haugen var av tre med et jernkors på toppen.  Dette ble fjernet i 1710 og erstattet med den såkalte Lemfortstøtten reist av oberst Johan von Lemfort. I forbindelse med utskiftningen ble det sagt at det hadde stått et kors til minne om Olav på stedet ”i mange hundrede Aar”. Det kan derfor ha vært et minnesmerke på Olavshaugen allerede i middelalderen <br />
Det nåværende monumentet, kjent som Olavsstøtten, ble reist i 1807 av stiftamtmann Fredrik Adler. Frem til 1880-tallet sto denne og Lemfortstøtten side ved side. Den eldste støtten forfalt imidlertid stadig mer og ble tilslutt fjernet. I 1856 tok Fortidsminneforeningen over ansvaret for Olavsstøtten og i 1879 kjøpte de også grunnen den står på. Foreningen eier fortsatt Olavshaugen. <br />
På 1930- og 1940-tallet fikk Nasjonal Samlings sterke tilknytning til olavsarven og Stiklestad dramatiske konsekvenser. Til Olsok 1944 fikk Olavshaugen et nytt monument tegnet av Wilhelm Rassmusen. Ved krigens slutt ble monumentet ødelagt. Unntaket var en ni meter høy bauta som ble veltet i en grøft på stedet og tildekket. Til Olsok 1945 var den gamle Olavsstøtten tilbake på haugen. <br />
Historien om Olavshaugen er samtidig mye mer enn de ulike monumentene. Generasjon etter generasjon har oppsøkt haugen for å minnes helgenkongen. Ofte har de også benyttet Olavshaugen som en arena for å bruke olavshist
    stiklestad_kirke_olavshaug.jpg
  • Olavsstøtta står et par hundre meter øst for Stiklestad kirke og er det eldste kjente monumentet i Norge. <br />
Olavshaugen, et par hundre meter øst for Stiklestad kirke, er et av Norges eldste og viktigste minnesteder. Gjennom historien har en rekke ulike monumenter prydet haugen. <br />
Olavshaugens historie begynte ifølge tradisjonen natt til 30.juli 1030 med et treskur som fungerte som gjemmested for Olav Haraldssons lik. Her skal det berømte mirakelet med den blinde mannen som fikk synet tilbake etter å ha rørt kongens blod ha skjedd. <br />
Det første monumentet vi kjenner til på haugen var av tre med et jernkors på toppen.  Dette ble fjernet i 1710 og erstattet med den såkalte Lemfortstøtten reist av oberst Johan von Lemfort. I forbindelse med utskiftningen ble det sagt at det hadde stått et kors til minne om Olav på stedet ”i mange hundrede Aar”. Det kan derfor ha vært et minnesmerke på Olavshaugen allerede i middelalderen <br />
Det nåværende monumentet, kjent som Olavsstøtten, ble reist i 1807 av stiftamtmann Fredrik Adler. Frem til 1880-tallet sto denne og Lemfortstøtten side ved side. Den eldste støtten forfalt imidlertid stadig mer og ble tilslutt fjernet. I 1856 tok Fortidsminneforeningen over ansvaret for Olavsstøtten og i 1879 kjøpte de også grunnen den står på. Foreningen eier fortsatt Olavshaugen. <br />
På 1930- og 1940-tallet fikk Nasjonal Samlings sterke tilknytning til olavsarven og Stiklestad dramatiske konsekvenser. Til Olsok 1944 fikk Olavshaugen et nytt monument tegnet av Wilhelm Rassmusen. Ved krigens slutt ble monumentet ødelagt. Unntaket var en ni meter høy bauta som ble veltet i en grøft på stedet og tildekket. Til Olsok 1945 var den gamle Olavsstøtten tilbake på haugen. <br />
Historien om Olavshaugen er samtidig mye mer enn de ulike monumentene. Generasjon etter generasjon har oppsøkt haugen for å minnes helgenkongen. Ofte har de også benyttet Olavshaugen som en arena for å bruke olavshistorien i en politisk sammenheng. Fortell
    prideart_olavshaugen-5.jpg
  • Monument in the graveyard at Nidarosdomen made by the norwegian sculptor Gustav Vigeland (1869-1943).
    nidarosdomen_vigeland (2).jpg
  • Monument in the graveyard at Nidarosdomen made by the norwegian sculptor Gustav Vigeland (1869-1943).
    nidarosdomen_vigeland (1).jpg
  • Blomsterdekorasjonen ved Olavsstøtta er preget med Olavskorset. Det brukes bl..a. som Verdal kommunes kommunevåpen: «På rød bunn et gull kors, utbøyd og tilspisset». Motivet er hentet fra en billedframstilling over Olav den helliges liv og død på et alterbord datert til omkring år 1300, opprinnelig sannsynligvis fra Haltdalen stavkirke, idag oppbevart i Nidaros domkirke (I museet i Erkebispegården, Olavsfrontalet). Verdals kommunevåpen omtales noen ganger som «Olavskorset». (Wikip) Olavsstøtta står et par hundre meter øst for Stiklestad kirke og er det eldste kjente monumentet i Norge. <br />
Olavshaugen, et par hundre meter øst for Stiklestad kirke, er et av Norges eldste og viktigste minnesteder. Gjennom historien har en rekke ulike monumenter prydet haugen. <br />
Olavshaugens historie begynte ifølge tradisjonen natt til 30.juli 1030 med et treskur som fungerte som gjemmested for Olav Haraldssons lik. Her skal det berømte mirakelet med den blinde mannen som fikk synet tilbake etter å ha rørt kongens blod ha skjedd. <br />
Det første monumentet vi kjenner til på haugen var av tre med et jernkors på toppen.  Dette ble fjernet i 1710 og erstattet med den såkalte Lemfortstøtten reist av oberst Johan von Lemfort. I forbindelse med utskiftningen ble det sagt at det hadde stått et kors til minne om Olav på stedet ”i mange hundrede Aar”. Det kan derfor ha vært et minnesmerke på Olavshaugen allerede i middelalderen <br />
Det nåværende monumentet, kjent som Olavsstøtten, ble reist i 1807 av stiftamtmann Fredrik Adler. Frem til 1880-tallet sto denne og Lemfortstøtten side ved side. Den eldste støtten forfalt imidlertid stadig mer og ble tilslutt fjernet. I 1856 tok Fortidsminneforeningen over ansvaret for Olavsstøtten og i 1879 kjøpte de også grunnen den står på. Foreningen eier fortsatt Olavshaugen. <br />
På 1930- og 1940-tallet fikk Nasjonal Samlings sterke tilknytning til olavsarven og Stiklestad dramatiske konsekvenser. Til Olsok 1944 fikk Olavshaugen
    prideart_olavshaugen.jpg
  • dovrefjell_monument.jpg
  • monument_sylan_berggard.jpg
  • dovrefjell_enig_og_tro.jpg
  • dovrefjell_enig_og_tro-2.jpg
  • Nidarosdomens kirkegård.
    nidarosdomen_kirkegard010.jpg
  • Bronseskulptur laget av den tyske kunstneren Katharina Fritsch, første gang stilt ut i 1987, i en handlegate i byen Münster i Tyskland, rett ved den dominikanske kirke.<br />
<br />
Dette er det tredje store kunstverket i Pomos samling som offentliggjøres, og som altså blir en del av det nye museet i den gamle postgården i Dronningens gate som Reitan-familien står bak.<br />
<br />
Inntil det nye museet blir innflyttingsklart lånes kunstverket ut til Vår Frue kirke. Under avdukningen 8. juni 2024 oppsto et uventet drama. Skulpturen er Reitan-museets nye gave til Trondheim.<br />
<br />
Plutselig falt murbiter fra fasaden på Vår Frue kirke ned gjennom en teltduk og ned på bakken.<br />
<br />
På stedet var Reitan Retail-sjef Ole Robert Reitan, som står bak museet som nå har fått navnet Pomo. Kirkeverge i Trondheim, Kjell Inge Nordgård, sier han hørte noe bråk. Han trodde det var noen som hadde snublet i teltstengene, før han ble varslet om at murflak hadde falt ned fra veggen.<br />
<br />
– Det er jo ikke bra. Vi har varslet vaktordningen vår for å få satt opp noen sperringer. Så må vi følge opp saken videre.<br />
<br />
Han sier det ble gjort full restaurering av både vegger og tak på kirka i 2006.<br />
<br />
– Dermed er det også veldig overraskende at noe sånt skulle skje nå. Men det har skjedd og da må vi følge opp og undersøke veggen for å finne ut om det er noe som kan bære preg av å kunne løsne, sier Nordgård. Tross et lite drama, er Ole Robert Reitan godt fornøyd med selve avdukingen.<br />
<br />
– Dette er en fantastisk dag. Skulpturen er så fin at jeg blir rørt bare å se på den. Det at den står så fint som den gjør foran Vår Frue kirke og ser nedover Nordre gate på den måten.., fortsetter Reitan og drar på:<br />
– Den er nesten på linje med Olav Tryggvason!  Fra før har Pomo kjøpt inn Ugo Rondinones regnbue som befinner seg på taket av det nye museet. https://www.adressa.no/nyheter/trondheim/i/63kV1Q/her-deiset-mur-fra-kirka-gjennom-teltet
    pomo_fritsch_var_frue.jpg
  • gravmonument, Nidarosdomen.
    nidarosdomen_katedral-3.jpg
  • dovrefjell_enig_og_tro-3.jpg
  • dovrefjell_enig_og_tro-4.jpg
  • kors_nidarosdomen.jpg
  • kors_nidarosdomen-2.jpg
  • julemarked_tryggvason.jpg
  • thomas_angell_nidarosd.jpg
  • gravmonument_nidarosdom.jpg
  • thams_nidarosdom.jpg
  • kors_nidarosdom.jpg
  • olav_engelbrekts (5).jpg
  • olav_engelbrektsson_12 (61).jpg
  • Nidarosdomens kirkegård.
    nidarosdomen_kirkegard012.jpg
  • Nidarosdomens kirkegård.
    nidarosdomen_kirkegard011.jpg
  • Nidarosdomens kirkegård.
    nidarosdomen_kirkegard009.jpg
  • Nidarosdomens kirkegård.
    nidarosdomen_kirkegard007.jpg
  • Nidarosdomens kirkegård.
    nidarosdomen_kirkegard006.jpg
  • Nidarosdomens kirkegård.
    nidarosdomen_kirkegard005.jpg
  • Minnesmerke laget av Gustav Vigeland, Nidarosdomen kirkegård. Nidarosdomens kirkegård.
    nidarosdomen_kirkegard003.jpg
  • Minnesmerke laget av Gustav Vigeland, Nidarosdomen kirkegård. Nidarosdomens kirkegård.
    nidarosdomen_kirkegard002.jpg
  • Bronseskulptur laget av den tyske kunstneren Katharina Fritsch, første gang stilt ut i 1987, i en handlegate i byen Münster i Tyskland, rett ved den dominikanske kirke.<br />
<br />
Dette er det tredje store kunstverket i Pomos samling som offentliggjøres, og som altså blir en del av det nye museet i den gamle postgården i Dronningens gate som Reitan-familien står bak.<br />
<br />
Inntil det nye museet blir innflyttingsklart lånes kunstverket ut til Vår Frue kirke. Under avdukningen 8. juni 2024 oppsto et uventet drama. Skulpturen er Reitan-museets nye gave til Trondheim.<br />
<br />
Plutselig falt murbiter fra fasaden på Vår Frue kirke ned gjennom en teltduk og ned på bakken.<br />
<br />
På stedet var Reitan Retail-sjef Ole Robert Reitan, som står bak museet som nå har fått navnet Pomo. Kirkeverge i Trondheim, Kjell Inge Nordgård, sier han hørte noe bråk. Han trodde det var noen som hadde snublet i teltstengene, før han ble varslet om at murflak hadde falt ned fra veggen.<br />
<br />
– Det er jo ikke bra. Vi har varslet vaktordningen vår for å få satt opp noen sperringer. Så må vi følge opp saken videre.<br />
<br />
Han sier det ble gjort full restaurering av både vegger og tak på kirka i 2006.<br />
<br />
– Dermed er det også veldig overraskende at noe sånt skulle skje nå. Men det har skjedd og da må vi følge opp og undersøke veggen for å finne ut om det er noe som kan bære preg av å kunne løsne, sier Nordgård. Tross et lite drama, er Ole Robert Reitan godt fornøyd med selve avdukingen.<br />
<br />
– Dette er en fantastisk dag. Skulpturen er så fin at jeg blir rørt bare å se på den. Det at den står så fint som den gjør foran Vår Frue kirke og ser nedover Nordre gate på den måten.., fortsetter Reitan og drar på:<br />
– Den er nesten på linje med Olav Tryggvason!  Fra før har Pomo kjøpt inn Ugo Rondinones regnbue som befinner seg på taket av det nye museet. https://www.adressa.no/nyheter/trondheim/i/63kV1Q/her-deiset-mur-fra-kirka-gjennom-teltet
    pomo_fritsch_var_frue-2.jpg
  • Statuen av Tordenskiold står i Tordenskioldsparken ved Vår frue kirke i Trondheim.
    tordenskiold_var_frue.jpg
  • Minnesmerke over Thomas Angell, ved Nidarosdomen.
    nidarosdomen_katedral-2.jpg
  • kors_nidarosdom-3.jpg
  • Nidarosdomens kirkegård.
    nidarosdomen_kirkegard008.jpg
  • Minnesmerke laget av Gustav Vigeland, Nidarosdomen kirkegård. Nidarosdomens kirkegård.
    nidarosdomen_kirkegard004.jpg
  • Minnesmerke laget av Gustav Vigeland, Nidarosdomen kirkegård. Nidarosdomens kirkegård.
    nidarosdomen_kirkegard001.jpg
  • The Spanish Synagogue, den spanske synagogen, in Dusni street. The Jewish Quarter in Prague, known as Josefov, is located between the Old Town Square and the Vltava River. Its history dates from the 13th century. The Prague Jewish town represent a unique complex of Jewish monuments. The Prague ghetto and the Jewish community has continued from the early Middle Ages up to our days. Today there are only about 3.500 jews in the Czech Republic, about 1000 in Prague.
    spanish_synagogue_praha-5.jpg
  • Restaurace U Staré synagogy(Restaurant at the Synagogue), <br />
Pařížská 17, Prague, Czechia.<br />
Built in 1907, architect: František Weyr and Richard Klenka. Art Nouveau. <br />
The Jewish Quarter in Prague, known as Josefov, is located between the Old Town Square and the Vltava River. Its history dates from the 13th century. The Prague Jewish town represent a unique complex of Jewish monuments. The Prague ghetto and the Jewish community has continued from the early Middle Ages up to our days. Today there are only about 3.500 jews in the Czech Republic, about 1000 in Prague. The Jewish Town – Josefov (Židovské město) The Jewish quarter is a small area known as Josefov (named after the emperor Josef II, whose reforms helped to ease living conditions for the Jewish, the Jewish Quarter contains the remains of Prague’s former Jewish ghetto.) between the Old Town Square and the Vltava River. Here are two figures synonymous with this part of the city, Franz Kafka (1883 – 1924) and the mystical humunculus Golem created by Jehuda ben Bezalel, also known as Rabi Löw. Most of it can be walked around in a single day, but any detailed explorations needs time. The Jewish cemetery, Old-new Synagogue, Klausen Synagogue and the Pinkas Synagogue are definitely worthwhile sights.
    praha_restaurace_ustare_synagogy.jpg
  • Interior of the Klausen synagogue, 1694, Jewish quarter (Josefov), The Klausen Synagogue is nowadays the largest synagogue in the former Prague Jewish ghetto and also a single example of an early Baroque synagogue in the area. Today the synagogue is administered by the Jewish Museum in Prague. In 1570s a renowned businessman and benefactor of the ghetto, Mordechai Maisel, decided to build in the area of the present Klausen Synagogue a complex of buildings, probably including synagogues and a private Talmudic school. The famous Prague rabbi and scholar Maharal taught at this school.[1] The complex was called Klausen (German term originating from Latin claustrum, closed space). In 1689, the great fire of the ghetto burned down all the Klausen and the synagogue is named after them. <br />
Shelomo Khalish Cohen, a rabbi of the burned down synagogue, which had been part of the complex, then initiated construction of a new synagogue in early baroque style at the site. In 1694, the building was finished and two years later monumental three-tiered aron ha-kodesh, the Torah Ark, was added, thanks to the endowment of Samuel Oppenheimer, an affluent and influential personality of the Austrian monarchy, part of which Prague was at the time. Many important rabbis, for example Eleazar Fleckeles, are also connected with the synagogue. In 1883–84, the synagogue was reconstructed by an architect Bedřich Münzberger, who also partook in decorating the Spanish Synagogue. Massive urban renewal of the ghetto at the turn of the 20th century left the Klausen Synagogue intact, while other baroque synagogues such as the Zigeuner, Great Court and New Synagogue were demolished. Nowadays, the Klausen Synagogue is thus the only example of a baroque synagogue in the former ghetto. During the World War II a depository as well as an exposition was located in the synagogue. As soon as one year after the war, an exposition about Jewish festivals and customs was opened there. The synagogue was reconstru
    klausen_praha_synagogue.jpg
  • The Pinkas Synagogue is the second oldest preserved synagogue in Prague. Built in the late Gothic style in 1535, it was founded by Aaron Meshulam Horowitz, a prominent member of the Prague Jewish Community, and probably named after his grandson, Rabbi Pinkas Horowitz. It was originally a place of prayer for the Horowitz family and was located near a ritual bath (mikveh). It was restored to its original form in 1950-54.<br />
Memorial to the Bohemian and Moravian Victims of the Shoah. In 1955-60 the Pinkas Synagogue was turned into a memorial to the nearly 80,000 Jewish victims of the Shoah from Bohemia and Moravia. One of the earliest memorials of its kind in Europe, it is the work of two painters, Václav Boštík and Jiří John. After the Soviet invasion of 1968, the memorial was closed to the public for more than 20 years. It was fully reconstructed and reopened to the public in 1995 after the fall of the Communist regime.  Located on the first floor, this exhibition focuses on the fate of Jewish children who were incarcerated in the Terezín ghetto during the Second World War. It is based on the now world famous children's drawings that were made in the ghetto between 1942 and 1944 under the supervision of the artist Friedl Dicker-Brandeis. These emotionally powerful drawings bear testimony to the persecution of Jews during the Nazi occupation of the Bohemian lands in 1939–45. They document the transports to Terezín and daily life in the ghetto, as well as the dreams of returning home and of life in the Jewish homeland of Palestine. The vast majority of the children perished in the gas chambers of Auschwitz-Birkenau.  (https://www.jewishmuseum.cz) The Jewish Quarter in Prague, known as Josefov, is located between the Old Town Square and the Vltava River. Its history dates from the 13th century. The Prague Jewish town represent a unique complex of Jewish monuments. The Prague ghetto and the Jewish community has continued from the early Middle Ages up to our days. T
    pinkas_praha_synagogue_memorial-3.jpg
  • The Pinkas Synagogue is the second oldest preserved synagogue in Prague. Built in the late Gothic style in 1535, it was founded by Aaron Meshulam Horowitz, a prominent member of the Prague Jewish Community, and probably named after his grandson, Rabbi Pinkas Horowitz. It was originally a place of prayer for the Horowitz family and was located near a ritual bath (mikveh). It was restored to its original form in 1950-54.<br />
Memorial to the Bohemian and Moravian Victims of the Shoah. In 1955-60 the Pinkas Synagogue was turned into a memorial to the nearly 80,000 Jewish victims of the Shoah from Bohemia and Moravia. One of the earliest memorials of its kind in Europe, it is the work of two painters, Václav Boštík and Jiří John. After the Soviet invasion of 1968, the memorial was closed to the public for more than 20 years. It was fully reconstructed and reopened to the public in 1995 after the fall of the Communist regime.  Located on the first floor, this exhibition focuses on the fate of Jewish children who were incarcerated in the Terezín ghetto during the Second World War. It is based on the now world famous children's drawings that were made in the ghetto between 1942 and 1944 under the supervision of the artist Friedl Dicker-Brandeis. These emotionally powerful drawings bear testimony to the persecution of Jews during the Nazi occupation of the Bohemian lands in 1939–45. They document the transports to Terezín and daily life in the ghetto, as well as the dreams of returning home and of life in the Jewish homeland of Palestine. The vast majority of the children perished in the gas chambers of Auschwitz-Birkenau.  (https://www.jewishmuseum.cz) The Jewish Quarter in Prague, known as Josefov, is located between the Old Town Square and the Vltava River. Its history dates from the 13th century. The Prague Jewish town represent a unique complex of Jewish monuments. The Prague ghetto and the Jewish community has continued from the early Middle Ages up to our days. T
    pinkas_praha_synagogue_memorial.jpg
  • The Jewish Quarter in Prague, known as Josefov, is located between the Old Town Square and the Vltava River. Its history dates from the 13th century. The Prague Jewish town represent a unique complex of Jewish monuments. The Prague ghetto and the Jewish community has continued from the early Middle Ages up to our days. Today there are only about 3.500 jews in the Czech Republic, about 1000 in Prague.
    maisel_praha_Ssnagogue.jpg
  • The Old New Synagogue or Altneuschul (Czech: Staronová synagoga; German: Altneu-Synagoge) situated in Josefov, Prague, is Europe's oldest active synagogue. It is also the oldest surviving medieval synagogue of twin-nave design. Completed in 1270 in gothic style, it was one of Prague's first gothic buildings. A still older Prague synagogue, known as the Old Synagogue, was demolished in 1867 and replaced by the Spanish Synagogue. The Jewish Quarter in Prague, known as Josefov, is located between the Old Town Square and the Vltava River. Its history dates from the 13th century. The synagogue was originally called the New or Great Synagogue and later, when newer synagogues were built in the 16th century, it became known as the Old-New Synagogue. Another explanation derives the name from the Hebrew עַל תְּנַאי (al tnay), which means "on condition" and sounds identical to the Yiddish "alt-nay," or old-new. According to legend angels have brought stones from the Temple in Jerusalem to build the Synagogue in Prague—"on condition" that they are to be returned, when the Messiah comes, i.e., when the Temple in Jerusalem is rebuilt and the stones are neededThe Prague Jewish town represent a unique complex of Jewish monuments. The Prague ghetto and the Jewish community has continued from the early Middle Ages up to our days. Today there are only about 3.500 jews in the Czech Republic, about 1000 in Prague. (Wikip. m.fl.)
    old_new_praha_synagogue.jpg
  • The Pinkas Synagogue is the second oldest preserved synagogue in Prague. Built in the late Gothic style in 1535, it was founded by Aaron Meshulam Horowitz, a prominent member of the Prague Jewish Community, and probably named after his grandson, Rabbi Pinkas Horowitz. It was originally a place of prayer for the Horowitz family and was located near a ritual bath (mikveh). It was restored to its original form in 1950-54.<br />
Memorial to the Bohemian and Moravian Victims of the Shoah. In 1955-60 the Pinkas Synagogue was turned into a memorial to the nearly 80,000 Jewish victims of the Shoah from Bohemia and Moravia. One of the earliest memorials of its kind in Europe, it is the work of two painters, Václav Boštík and Jiří John. After the Soviet invasion of 1968, the memorial was closed to the public for more than 20 years. It was fully reconstructed and reopened to the public in 1995 after the fall of the Communist regime.  Located on the first floor, this exhibition focuses on the fate of Jewish children who were incarcerated in the Terezín ghetto during the Second World War. It is based on the now world famous children's drawings that were made in the ghetto between 1942 and 1944 under the supervision of the artist Friedl Dicker-Brandeis. These emotionally powerful drawings bear testimony to the persecution of Jews during the Nazi occupation of the Bohemian lands in 1939–45. They document the transports to Terezín and daily life in the ghetto, as well as the dreams of returning home and of life in the Jewish homeland of Palestine. The vast majority of the children perished in the gas chambers of Auschwitz-Birkenau.  (https://www.jewishmuseum.cz) The Jewish Quarter in Prague, known as Josefov, is located between the Old Town Square and the Vltava River. Its history dates from the 13th century. The Prague Jewish town represent a unique complex of Jewish monuments. The Prague ghetto and the Jewish community has continued from the early Middle Ages up to our days. T
    pinkas_praha_synagogue_memorial-5.jpg
  • The Spanish Synagogue, den spanske synagogen, in Dusni street, the newest synagogue in the area of the so-called Jewish Town, yet paradoxically, it was built at the place of the presumably oldest synagogue, Old School (also known as Altshul). The synagogue is built in Moorish Revival Style. Only a little park with a modern statue of famous Prague writer Franz Kafka (by Jaroslav Róna) lies between it and the church of St Spirit. Today, the Spanish Synagogue is administered by the Jewish Museum in Prague. The Spanish Synagogue is not the first synagogue at the site. Before it there stood probably the oldest synagogue in Prague, Old School. In the second half of 19th century, capacity of the Old School did not suffice. The Reform Jewish Community, which used it by the time, therefore decided to demolish the synagogue in 1867 and one year later it was replaced by the new, Spanish Synagogue. Its name presumably refers to the style in which it was built, Moorish Revival style, which was inspired by the art of Arabic period of Spanish history (this name was not always prevalent, in the beginnings it was usually called by German-speaking Jews Geistgasse-Tempel, i.e. Temple in Spirit Street). The architectural plans were designed by Vojtěch Ignác Ullmann and Josef Niklas. <br />
In 1935, a functionalistic building, designed by Karel Pecánek, was added to the synagogue. Till the Second World War it served to the Jewish Community as a hospital. The synagogue used the space of the new building as well; there was a vestibule and a winter oratory in it. Since 1935, the appearance of the synagogue remained essentially unchanged. <br />
During the Second World War, confiscated properties of Czech Jewish Communities were stored in the synagogue. Ten years after the war, the synagogue was handed over to Jewish Museum and in 1958–1959 it was completely reconstructed inside. In the following year an exposition of synagogue textiles was opened there. Since the 1970s the building was neglected
    spanish_synagogue_praha-4.jpg
  • The Spanish Synagogue, den spanske synagogen, in Dusni street, the newest synagogue in the area of the so-called Jewish Town, yet paradoxically, it was built at the place of the presumably oldest synagogue, Old School (also known as Altshul). The synagogue is built in Moorish Revival Style. Only a little park with a modern statue of famous Prague writer Franz Kafka (by Jaroslav Róna) lies between it and the church of St Spirit. Today, the Spanish Synagogue is administered by the Jewish Museum in Prague. The Spanish Synagogue is not the first synagogue at the site. Before it there stood probably the oldest synagogue in Prague, Old School. In the second half of 19th century, capacity of the Old School did not suffice. The Reform Jewish Community, which used it by the time, therefore decided to demolish the synagogue in 1867 and one year later it was replaced by the new, Spanish Synagogue. Its name presumably refers to the style in which it was built, Moorish Revival style, which was inspired by the art of Arabic period of Spanish history (this name was not always prevalent, in the beginnings it was usually called by German-speaking Jews Geistgasse-Tempel, i.e. Temple in Spirit Street). The architectural plans were designed by Vojtěch Ignác Ullmann and Josef Niklas. <br />
In 1935, a functionalistic building, designed by Karel Pecánek, was added to the synagogue. Till the Second World War it served to the Jewish Community as a hospital. The synagogue used the space of the new building as well; there was a vestibule and a winter oratory in it. Since 1935, the appearance of the synagogue remained essentially unchanged. <br />
During the Second World War, confiscated properties of Czech Jewish Communities were stored in the synagogue. Ten years after the war, the synagogue was handed over to Jewish Museum and in 1958–1959 it was completely reconstructed inside. In the following year an exposition of synagogue textiles was opened there. Since the 1970s the building was neglected
    spanish_synagogue_praha-2.jpg
  • The Spanish Synagogue, den spanske synagogen, in Dusni street, the newest synagogue in the area of the so-called Jewish Town, yet paradoxically, it was built at the place of the presumably oldest synagogue, Old School (also known as Altshul). The synagogue is built in Moorish Revival Style. Only a little park with a modern statue of famous Prague writer Franz Kafka (by Jaroslav Róna) lies between it and the church of St Spirit. Today, the Spanish Synagogue is administered by the Jewish Museum in Prague. The Spanish Synagogue is not the first synagogue at the site. Before it there stood probably the oldest synagogue in Prague, Old School. In the second half of 19th century, capacity of the Old School did not suffice. The Reform Jewish Community, which used it by the time, therefore decided to demolish the synagogue in 1867 and one year later it was replaced by the new, Spanish Synagogue. Its name presumably refers to the style in which it was built, Moorish Revival style, which was inspired by the art of Arabic period of Spanish history (this name was not always prevalent, in the beginnings it was usually called by German-speaking Jews Geistgasse-Tempel, i.e. Temple in Spirit Street). The architectural plans were designed by Vojtěch Ignác Ullmann and Josef Niklas. <br />
In 1935, a functionalistic building, designed by Karel Pecánek, was added to the synagogue. Till the Second World War it served to the Jewish Community as a hospital. The synagogue used the space of the new building as well; there was a vestibule and a winter oratory in it. Since 1935, the appearance of the synagogue remained essentially unchanged. <br />
During the Second World War, confiscated properties of Czech Jewish Communities were stored in the synagogue. Ten years after the war, the synagogue was handed over to Jewish Museum and in 1958–1959 it was completely reconstructed inside. In the following year an exposition of synagogue textiles was opened there. Since the 1970s the building was neglected
    spanish_synagogue_praha-3.jpg
  • The Spanish Synagogue, den spanske synagogen, in Dusni street, the newest synagogue in the area of the so-called Jewish Town, yet paradoxically, it was built at the place of the presumably oldest synagogue, Old School (also known as Altshul). The synagogue is built in Moorish Revival Style. Only a little park with a modern statue of famous Prague writer Franz Kafka (by Jaroslav Róna) lies between it and the church of St Spirit. Today, the Spanish Synagogue is administered by the Jewish Museum in Prague. The Spanish Synagogue is not the first synagogue at the site. Before it there stood probably the oldest synagogue in Prague, Old School. In the second half of 19th century, capacity of the Old School did not suffice. The Reform Jewish Community, which used it by the time, therefore decided to demolish the synagogue in 1867 and one year later it was replaced by the new, Spanish Synagogue. Its name presumably refers to the style in which it was built, Moorish Revival style, which was inspired by the art of Arabic period of Spanish history (this name was not always prevalent, in the beginnings it was usually called by German-speaking Jews Geistgasse-Tempel, i.e. Temple in Spirit Street). The architectural plans were designed by Vojtěch Ignác Ullmann and Josef Niklas. <br />
In 1935, a functionalistic building, designed by Karel Pecánek, was added to the synagogue. Till the Second World War it served to the Jewish Community as a hospital. The synagogue used the space of the new building as well; there was a vestibule and a winter oratory in it. Since 1935, the appearance of the synagogue remained essentially unchanged. <br />
During the Second World War, confiscated properties of Czech Jewish Communities were stored in the synagogue. Ten years after the war, the synagogue was handed over to Jewish Museum and in 1958–1959 it was completely reconstructed inside. In the following year an exposition of synagogue textiles was opened there. Since the 1970s the building was neglected
    spanish_synagogue_praha.jpg
  • The Market Gate of Miletus (das Markttor von Milet) is a large marble monument in the Pergamon Museum in Berlin, Germany. It was built in Miletus in the 2nd century AD and destroyed in an earthquake in the 10th or 11th century. In the early 1900s, it was excavated, rebuilt, and placed on display in the museum. Only fragments had survived and reconstruction involved significant new material, a practice which generated criticism of the museum. The gate was damaged in World War II and underwent restoration in the 1950s. Further restoration work took place in the first decade of the 21st century. The gate is a large marble monument, about 30 meters wide, 16 meters tall, and 5 meters deep. The two-story structure has three doorways and a number of projections and niches. At roof level and in between the floors are ornate friezes with bull and flower reliefs. The structure's protruding pediments are supported by Corinthian and composite columns. The gate was built in the 2nd century AD, most likely during the reign of Emperor Hadrian about 120 to 130 AD. It replaced an existing Doric propylon and served as the northern entrance to the southern market, or agora, in Miletus, an ancient city. The gate underwent restoration in the 3rd century following damage from an earthquake. When Justinian strengthened the defenses of Miletus in 538, the gate was incorporated into the city walls. In the 10th or 11th century, an earthquake caused the gate to collapse. Pergamonmuseet (Pergamonmuseum) ligger på Museumsinsel i Berlin. Bygd 1910-1930. Omfatter antikksamlingen (gresk og romersk kunst og arkitektur), Det forasiatiske museet (Vorderasiatisches Museum) og Museet for islamsk kunst (Museum für Islamische Kunst). Besøkes av ca. 850 000 årlig. En hovedattraksjo er Pergamonalteret, gravd fram av tyske arkeologer fra oldtidsbyen Pergamon i Lilleasia og satte opp i Berlin.
    pergamonmuseum_berlin.jpg
  • Eros. In Greek mythology the Greek god of love. His Roman counterpart was Cupid ("desire"). Some myths make him a primordial god, while in other myths, he is the son of Aphrodite. He was one of the winged love gods, Erotes. Kjærlighetsguder. The Market Gate of Miletus (das Markttor von Milet) is a large marble monument in the Pergamon Museum in Berlin, Germany. It was built in Miletus in the 2nd century AD and destroyed in an earthquake in the 10th or 11th century. In the early 1900s, it was excavated, rebuilt, and placed on display in the museum. Only fragments had survived and reconstruction involved significant new material, a practice which generated criticism of the museum. The gate was damaged in World War II and underwent restoration in the 1950s. Further restoration work took place in the first decade of the 21st century. The gate is a large marble monument, about 30 meters wide, 16 meters tall, and 5 meters deep. The two-story structure has three doorways and a number of projections and niches. At roof level and in between the floors are ornate friezes with bull and flower reliefs. The structure's protruding pediments are supported by Corinthian and composite columns. The gate was built in the 2nd century AD, most likely during the reign of Emperor Hadrian about 120 to 130 AD. It replaced an existing Doric propylon and served as the northern entrance to the southern market, or agora, in Miletus, an ancient city. The gate underwent restoration in the 3rd century following damage from an earthquake. When Justinian strengthened the defenses of Miletus in 538, the gate was incorporated into the city walls. In the 10th or 11th century, an earthquake caused the gate to collapse. Pergamonmuseet (Pergamonmuseum) ligger på Museumsinsel i Berlin. Bygd 1910-1930. Omfatter antikksamlingen (gresk og romersk kunst og arkitektur), Det forasiatiske museet (Vorderasiatisches Museum) og Museet for islamsk kunst (Museum für Islamische Kunst). Besøkes av ca. 850 000 årlig
    eros_pergamonmuseum.jpg
  • Jerusalem (Jubilee) Synagogue (Jeruzalémská synagoga (Jubilejní). The newest and largest synagogue of the Jewish community in Prague is an interesting example of Art Nouveau melded with Moorish style. Its interior is richly painted in Art Nouveau style. World Monuments Fund: <br />
Jerusalem Synagogue has been a religious and cultural center for the Jewish community of Prague since 1906. It is one of the few synagogues in Prague that was spared destruction. Designed by Viennese architect Wilhelm Stiassny in 1903, and completed in 1906 by Alois Richter, the synagogue reflects a unique confluence of styles, including Art Nouveau and Moorish architecture, in an early twentieth century religious and cultural building. Its large central arch frames a rosette window with the Star of David. Inside, a deep triple nave is illuminated by stained glass windows. Two rows of arches support the women’s gallery, adding a unique architectural movement to the synagogue.<br />
Conservation work returned the synagogue to its original function. In 1989, Prague’s Jewish community and its institutions were once again established. Conservation work on the synagogue, which had been used as a warehouse during World War II, began in 1992 with restoration of the stained-glass windows. Five years later, the upper floor prayer hall was renovated, and between 2001 and 2002, restoration work on the façade and portal was completed. World Monument Fund’s Jewish Heritage Program supported the restoration of the decorative paintings in the vaults in a project between 2009 and 2010. Prior restoration work had covered the original paintings. A main goal, to restore the colors of the interior vaults by brightening and cleaning the polychrome surfaces, was achieved. After flaking and worn surfaces were strengthened, the team removed sediments and impurities from paint layers. Damage from humidity was addressed, and the considerably oxidized rods connecting the vault structures were cleaned and treated. Jer
    jerusalem_praha-2.jpg
  • Jerusalem (Jubilee) Synagogue (Jeruzalémská synagoga (Jubilejní). The newest and largest synagogue of the Jewish community in Prague is an interesting example of Art Nouveau melded with Moorish style. Its interior is richly painted in Art Nouveau style. World Monuments Fund: <br />
Jerusalem Synagogue has been a religious and cultural center for the Jewish community of Prague since 1906. It is one of the few synagogues in Prague that was spared destruction. Designed by Viennese architect Wilhelm Stiassny in 1903, and completed in 1906 by Alois Richter, the synagogue reflects a unique confluence of styles, including Art Nouveau and Moorish architecture, in an early twentieth century religious and cultural building. Its large central arch frames a rosette window with the Star of David. Inside, a deep triple nave is illuminated by stained glass windows. Two rows of arches support the women’s gallery, adding a unique architectural movement to the synagogue.<br />
Conservation work returned the synagogue to its original function. In 1989, Prague’s Jewish community and its institutions were once again established. Conservation work on the synagogue, which had been used as a warehouse during World War II, began in 1992 with restoration of the stained-glass windows. Five years later, the upper floor prayer hall was renovated, and between 2001 and 2002, restoration work on the façade and portal was completed. World Monument Fund’s Jewish Heritage Program supported the restoration of the decorative paintings in the vaults in a project between 2009 and 2010. Prior restoration work had covered the original paintings. A main goal, to restore the colors of the interior vaults by brightening and cleaning the polychrome surfaces, was achieved. After flaking and worn surfaces were strengthened, the team removed sediments and impurities from paint layers. Damage from humidity was addressed, and the considerably oxidized rods connecting the vault structures were cleaned and treated. Jer
    jerusalem_praha.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    vang_polen_stavkirke-6.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    karpacz_vang_stavkirke-5.jpg
  • Koret i Vang stavkirke, med alter, krusifiks og døpefont. Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl
    karpacz_vang_stavkirke-4.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    karpacz_vang_stavkirke-6.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    vang_polen_stavkirke-20.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    vang_polen_stavkirke-5.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    vang_polen_stavkirke-3.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    vang_polen_stavkirke-2.jpg
  • Sørportalen var tidligere plassert i vest. Den trepassformete arkivolten er uvanlig blant stavkirkeportalene. Dørbladet og smijernet er fra gjenreisningen. (Info: snl)   Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var d
    vang_polen_stavkirke-17.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    vang_polen_stavkirke-14.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    vang_polen_stavkirke-13.jpg
  • Sørportalen var tidligere plassert i vest. Den trepassformete arkivolten er uvanlig blant stavkirkeportalene. Dørbladet og smijernet er fra gjenreisningen. (Info: snl)   Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var d
    vang_polen_stavkirke-12.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    vang_polen_stavkirke-10.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    vang_polen_stavkirke-9.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    vang_polen_stavkirke-27.jpg
  • Kamenice nad Lipou, ca. 3.800 innbyggere, Høyde over havet: 563 m. Kamenice nad Lipou. (German: Kamnitz an der Linde) a town in Pelhřimov District in the Vysočina Region of the Czech Republic. It has about 3,700 inhabitants. It lies on the Kamenice river. The historic town centre is well preserved and is protected by law as an urban monument zone. The first written mention of Kamenice is from 1267. It was founded as a settlement below a castle in the early 13th century. In honor of a linden tree planted in the castle garden in 1248, the settlement added nad Lipou (meaning "above a linden tree") into its name.<br />
<br />
Kamenice nad Lipou regularly changed its owners, who belonged more to the lower nobles. Notable was the rule of Jan of Šelmberk in 1476–1497, during which Kamenice obtained various rights and privileges, and the Malovec family, which had the Gothic castle rebuilt in the Renaissance style in 1580–1583. In 1623, the manor was bought by the family of Paradies of Escheide, which owned it for 70 years and oppressed the inhabitants and deprived the town of its privileges.<br />
<br />
The town economically prospered in the 18th and 19th centuries. In the first half of the 18th century, silver and iron ores were mined and subsequently hammer mills were founded. In 1839, a wool classing workshop was set up in one of the castle's wings. In 1875, glassworks replaced the hammer mills. In 1906, the narrow-gauge railway ws built. Kamenice nad Lipou lies on a narrow-gauge railway leading from Jindřichův Hradec to Obrataň. It is operated by Jindřichohradecké místní dráhy company. It serves mostly as a tourist attraction. The most notable sight is the Kamenice nad Lipou Castle. Its current appearance is from 1842, when it was rebuilt in the Neoclassical style. Today it is owned by the Museum of Applied Arts in Prague, which has a depository here, and an exhibition for the public. The southern wing serves as the town museum. The castle includes an English park. The 700–8
    kamenice_nadlipou-74.jpg
  • Kamenice nad Lipou, ca. 3.800 innbyggere, Høyde over havet: 563 m. Kamenice nad Lipou. (German: Kamnitz an der Linde) a town in Pelhřimov District in the Vysočina Region of the Czech Republic. It has about 3,700 inhabitants. It lies on the Kamenice river. The historic town centre is well preserved and is protected by law as an urban monument zone. The first written mention of Kamenice is from 1267. It was founded as a settlement below a castle in the early 13th century. In honor of a linden tree planted in the castle garden in 1248, the settlement added nad Lipou (meaning "above a linden tree") into its name.<br />
<br />
Kamenice nad Lipou regularly changed its owners, who belonged more to the lower nobles. Notable was the rule of Jan of Šelmberk in 1476–1497, during which Kamenice obtained various rights and privileges, and the Malovec family, which had the Gothic castle rebuilt in the Renaissance style in 1580–1583. In 1623, the manor was bought by the family of Paradies of Escheide, which owned it for 70 years and oppressed the inhabitants and deprived the town of its privileges.<br />
<br />
The town economically prospered in the 18th and 19th centuries. In the first half of the 18th century, silver and iron ores were mined and subsequently hammer mills were founded. In 1839, a wool classing workshop was set up in one of the castle's wings. In 1875, glassworks replaced the hammer mills. In 1906, the narrow-gauge railway ws built. Kamenice nad Lipou lies on a narrow-gauge railway leading from Jindřichův Hradec to Obrataň. It is operated by Jindřichohradecké místní dráhy company. It serves mostly as a tourist attraction. The most notable sight is the Kamenice nad Lipou Castle. Its current appearance is from 1842, when it was rebuilt in the Neoclassical style. Today it is owned by the Museum of Applied Arts in Prague, which has a depository here, and an exhibition for the public. The southern wing serves as the town museum. The castle includes an English park. The 700–8
    kamenice_nadlipou-71.jpg
  • The Jewish Quarter of Třebíč is one of the best preserved Jewish ghettos in Europe. Therefore it was listed in 2003 (together with the Jewish Cemetery and the St. Procopius Basilica in Třebíč) in the UNESCO World Heritage List and it is the only Jewish monument outside Israel specifically placed on the List. <br />
The Jewish Quarter is by the River Jihlava. There are 123 houses, two synagogues and a Jewish cemetery. <br />
All original Jewish inhabitants (in 1890 there lived nearly 1,500 Jews, but in the 1930s only 300 of them were Jewish) were deported and murdered in concentration camps by Nazis during the World War II. Only ten of them came back after the war. Therefore many buildings of the Jewish town (e. g. the town hall, rabbi's office, hospital, poorhouse or school) do not serve their original purpose any more and the houses are now owned by people of non-Jewish faith.
    trebic_jewish_quarter-9.jpg
  • Among the most valuable landmarks in Třebíč’s Jewish Quarter is without question the Rear, or New, Synagogue.<br />
The old Třebíč Jewish Quarter is unique as a whole. However, within it visitors will find several stunning sights deserving of a tour of their own. Among them is unquestionably the Rear Synagogue, which is also known as the New School, the Upper Prayer Hall and the New Synagogue. Dating from 1669, this Renaissance synagogue is the highlight of the Jewish Quarters with its beautifully restored frescoes and a wonderful historical model of the ghetto as it appeared in the mid-19th century. The Jewish Quarter of Třebíč is one of the best preserved Jewish ghettos in Europe. Therefore it was listed in 2003 (together with the Jewish Cemetery and the St. Procopius Basilica in Třebíč) in the UNESCO World Heritage List and it is the only Jewish monument outside Israel specifically placed on the List. <br />
The Jewish Quarter is by the River Jihlava. There are 123 houses, two synagogues and a Jewish cemetery. <br />
All original Jewish inhabitants (in 1890 there lived nearly 1,500 Jews, but in the 1930s only 300 of them were Jewish) were deported and murdered in concentration camps by Nazis during the World War II. Only ten of them came back after the war. Therefore many buildings of the Jewish town (e. g. the town hall, rabbi's office, hospital, poorhouse or school) do not serve their original purpose any more and the houses are now owned by people of non-Jewish faith.
    trebic_jewish_quarter-8.jpg
  • The Jewish Quarter of Třebíč is one of the best preserved Jewish ghettos in Europe. Therefore it was listed in 2003 (together with the Jewish Cemetery and the St. Procopius Basilica in Třebíč) in the UNESCO World Heritage List and it is the only Jewish monument outside Israel specifically placed on the List. <br />
The Jewish Quarter is by the River Jihlava. There are 123 houses, two synagogues and a Jewish cemetery. <br />
All original Jewish inhabitants (in 1890 there lived nearly 1,500 Jews, but in the 1930s only 300 of them were Jewish) were deported and murdered in concentration camps by Nazis during the World War II. Only ten of them came back after the war. Therefore many buildings of the Jewish town (e. g. the town hall, rabbi's office, hospital, poorhouse or school) do not serve their original purpose any more and the houses are now owned by people of non-Jewish faith.
    trebic_jewish_quarter-3.jpg
  • The Jewish Quarter of Třebíč is one of the best preserved Jewish ghettos in Europe. Therefore it was listed in 2003 (together with the Jewish Cemetery and the St. Procopius Basilica in Třebíč) in the UNESCO World Heritage List and it is the only Jewish monument outside Israel specifically placed on the List. <br />
The Jewish Quarter is by the River Jihlava. There are 123 houses, two synagogues and a Jewish cemetery. <br />
All original Jewish inhabitants (in 1890 there lived nearly 1,500 Jews, but in the 1930s only 300 of them were Jewish) were deported and murdered in concentration camps by Nazis during the World War II. Only ten of them came back after the war. Therefore many buildings of the Jewish town (e. g. the town hall, rabbi's office, hospital, poorhouse or school) do not serve their original purpose any more and the houses are now owned by people of non-Jewish faith.
    trebic_jewish_quarter-4.jpg
  • The Jewish Quarter of Třebíč is one of the best preserved Jewish ghettos in Europe. Therefore it was listed in 2003 (together with the Jewish Cemetery and the St. Procopius Basilica in Třebíč) in the UNESCO World Heritage List and it is the only Jewish monument outside Israel specifically placed on the List. <br />
The Jewish Quarter is by the River Jihlava. There are 123 houses, two synagogues and a Jewish cemetery. <br />
All original Jewish inhabitants (in 1890 there lived nearly 1,500 Jews, but in the 1930s only 300 of them were Jewish) were deported and murdered in concentration camps by Nazis during the World War II. Only ten of them came back after the war. Therefore many buildings of the Jewish town (e. g. the town hall, rabbi's office, hospital, poorhouse or school) do not serve their original purpose any more and the houses are now owned by people of non-Jewish faith.
    trebic_jewish_quarter-5.jpg
  • The Jewish Quarter of Třebíč is one of the best preserved Jewish ghettos in Europe. Therefore it was listed in 2003 (together with the Jewish Cemetery and the St. Procopius Basilica in Třebíč) in the UNESCO World Heritage List and it is the only Jewish monument outside Israel specifically placed on the List. <br />
The Jewish Quarter is by the River Jihlava. There are 123 houses, two synagogues and a Jewish cemetery. <br />
All original Jewish inhabitants (in 1890 there lived nearly 1,500 Jews, but in the 1930s only 300 of them were Jewish) were deported and murdered in concentration camps by Nazis during the World War II. Only ten of them came back after the war. Therefore many buildings of the Jewish town (e. g. the town hall, rabbi's office, hospital, poorhouse or school) do not serve their original purpose any more and the houses are now owned by people of non-Jewish faith.
    trebic_jewish_quarter-2.jpg
  • Among the most valuable landmarks in Třebíč’s Jewish Quarter is without question the Rear, or New, Synagogue.<br />
The old Třebíč Jewish Quarter is unique as a whole. However, within it visitors will find several stunning sights deserving of a tour of their own. Among them is unquestionably the Rear Synagogue, which is also known as the New School, the Upper Prayer Hall and the New Synagogue. Dating from 1669, this Renaissance synagogue is the highlight of the Jewish Quarters with its beautifully restored frescoes and a wonderful historical model of the ghetto as it appeared in the mid-19th century. The Jewish Quarter of Třebíč is one of the best preserved Jewish ghettos in Europe. Therefore it was listed in 2003 (together with the Jewish Cemetery and the St. Procopius Basilica in Třebíč) in the UNESCO World Heritage List and it is the only Jewish monument outside Israel specifically placed on the List. <br />
The Jewish Quarter is by the River Jihlava. There are 123 houses, two synagogues and a Jewish cemetery. <br />
All original Jewish inhabitants (in 1890 there lived nearly 1,500 Jews, but in the 1930s only 300 of them were Jewish) were deported and murdered in concentration camps by Nazis during the World War II. Only ten of them came back after the war. Therefore many buildings of the Jewish town (e. g. the town hall, rabbi's office, hospital, poorhouse or school) do not serve their original purpose any more and the houses are now owned by people of non-Jewish faith.
    trebic_jewish_quarter.jpg
  • Sykkeltur med Ketil, Anna og Susanna. Třeboň German: Wittingau, a spa town in Jindřichův Hradec District in the South Bohemian Region of the Czech Republic. It has about 8,200 inhabitants. The town centre with the castle complex is well preserved and is protected by law as an urban monument reservation. Třeboň is located in the lowland called Třeboň Basin. It is known for its bogs with rich deposits of peat, which led to establishment of peat spa in the town.<br />
Known for its fish ponds, which were established in the region since Middle Ages. Rožmberk Pond is the largest pond in the country and the largest fish pond in the world with surface area of 489 hectares. It was built between 1584 and 1590. The urban area of Třeboň is located on the shore of Svět pond, also one of the largest Czech ponds with 201 hectares. It is primarily a fish pond.<br />
The whole municipal territory lies in the protected landscape area Třeboňsko. The river Lužnice flows through the eastern part of the territory and supplies Rožmberk pond with water. There are many smaller watercourses, which supplies the other ponds.  Cycling tourism belongs among one of the most expanding recreational activities in Třeboň region. This also includes the development of building trails for cycling and markings for long distance cycling trails, which experienced and inexperienced tourists can take through the safe pond and forested landscape. The lowlands enable longer trips for families with small children or elderly individuals. There is a nature trail marked east of Třeboň for cyclists Around Třeboň. The trail is 39 km long and presents the typical elements of Třeboň, which undoubtedly include ponds and pond systems, peat bogs, forest complexes and wet meadows, including flora and fauna communities. It also provides information on the historical development of the region. Another cycling nature trail in Třeboň region is the Rožmberk trail, which acquaints visitors with the history and d
    trebon_bohemia-2.jpg
  • Karlovy Vary (tysk: Karlsbad), en by i regionen Karlovy Vary vest i Tsjekkia. Ca. 110 km vest for Praha, der sideelva Teplá renner ut i hovedelva Ohře.<br />
<br />
Karlovy Vary er Tsjekkias nest mest besøkte turistby etter Praha, og er kjent for sine «helbredende» kilder. En rekke vannårer med varierende innhold av mineraler gir grunnlag for flere offentlige bad, og flere springvann og kraner der det naturlige mineralvannet kan drikkes, i overbevisning om at vannet kan forebygge eller til og med helbrede lidelser. En åpen søylehall, kolonnadaen, en sentral plass i byen, har vann fra flere enn ti forskjellige vannårer.<br />
<br />
Et kjent bygg i byen er luksushotellet Grandhotel Pupp. <br />
I byen avholdes også filmfestivalen Karlovy Vary filmfestival. Karlovy Vary,  German: Karlsbad, formerly also spelled Carlsbad in English), a spa city in the Karlovy Vary Region of the Czech Republic. It has about 48,000 inhabitants. It lies on the confluence of the rivers Ohře and Teplá, approximately 130 km west of Prague. It is named after Charles IV, Holy Roman Emperor and the King of Bohemia, who founded the city.<br />
<br />
Karlovy Vary is the site of numerous hot springs (13 main springs, about 300 smaller springs, and the warm-water Teplá River), and is the most visited spa town in the Czech Republic.] The historic city centre with the spa cultural landscape is well preserved and is protected by law as an urban monument reservation. It is the largest spa complex in Europe. In 2021, the city became part of the transnational UNESCO World Heritage Site under the name "Great Spa Towns of Europe" because of its spas and architecture from the 18th through 20th centuries. An ancient late Bronze Age fortified settlement was found in Drahovice. A Slavic settlement on the site of Karlovy Vary is documented by findings in Tašovice and Sedlec. People lived in close proximity to the site as far back as the 13th century and they must have been aware of the curative effects of thermal springs.<br />
<br />
From the end o
    karlovy_vary_karlstad-27.jpg
  • Karlovy Vary (tysk: Karlsbad), en by i regionen Karlovy Vary vest i Tsjekkia. Ca. 110 km vest for Praha, der sideelva Teplá renner ut i hovedelva Ohře.<br />
<br />
Karlovy Vary er Tsjekkias nest mest besøkte turistby etter Praha, og er kjent for sine «helbredende» kilder. En rekke vannårer med varierende innhold av mineraler gir grunnlag for flere offentlige bad, og flere springvann og kraner der det naturlige mineralvannet kan drikkes, i overbevisning om at vannet kan forebygge eller til og med helbrede lidelser. En åpen søylehall, kolonnadaen, en sentral plass i byen, har vann fra flere enn ti forskjellige vannårer.<br />
<br />
Et kjent bygg i byen er luksushotellet Grandhotel Pupp. <br />
I byen avholdes også filmfestivalen Karlovy Vary filmfestival. Karlovy Vary,  German: Karlsbad, formerly also spelled Carlsbad in English), a spa city in the Karlovy Vary Region of the Czech Republic. It has about 48,000 inhabitants. It lies on the confluence of the rivers Ohře and Teplá, approximately 130 km west of Prague. It is named after Charles IV, Holy Roman Emperor and the King of Bohemia, who founded the city.<br />
<br />
Karlovy Vary is the site of numerous hot springs (13 main springs, about 300 smaller springs, and the warm-water Teplá River), and is the most visited spa town in the Czech Republic.] The historic city centre with the spa cultural landscape is well preserved and is protected by law as an urban monument reservation. It is the largest spa complex in Europe. In 2021, the city became part of the transnational UNESCO World Heritage Site under the name "Great Spa Towns of Europe" because of its spas and architecture from the 18th through 20th centuries. An ancient late Bronze Age fortified settlement was found in Drahovice. A Slavic settlement on the site of Karlovy Vary is documented by findings in Tašovice and Sedlec. People lived in close proximity to the site as far back as the 13th century and they must have been aware of the curative effects of thermal springs.<br />
<br />
From the end o
    karlovy_vary_karlstad-25.jpg
  • Karlovy Vary (tysk: Karlsbad), en by i regionen Karlovy Vary vest i Tsjekkia. Ca. 110 km vest for Praha, der sideelva Teplá renner ut i hovedelva Ohře.<br />
<br />
Karlovy Vary er Tsjekkias nest mest besøkte turistby etter Praha, og er kjent for sine «helbredende» kilder. En rekke vannårer med varierende innhold av mineraler gir grunnlag for flere offentlige bad, og flere springvann og kraner der det naturlige mineralvannet kan drikkes, i overbevisning om at vannet kan forebygge eller til og med helbrede lidelser. En åpen søylehall, kolonnadaen, en sentral plass i byen, har vann fra flere enn ti forskjellige vannårer.<br />
<br />
Et kjent bygg i byen er luksushotellet Grandhotel Pupp. <br />
I byen avholdes også filmfestivalen Karlovy Vary filmfestival. Karlovy Vary,  German: Karlsbad, formerly also spelled Carlsbad in English), a spa city in the Karlovy Vary Region of the Czech Republic. It has about 48,000 inhabitants. It lies on the confluence of the rivers Ohře and Teplá, approximately 130 km west of Prague. It is named after Charles IV, Holy Roman Emperor and the King of Bohemia, who founded the city.<br />
<br />
Karlovy Vary is the site of numerous hot springs (13 main springs, about 300 smaller springs, and the warm-water Teplá River), and is the most visited spa town in the Czech Republic.] The historic city centre with the spa cultural landscape is well preserved and is protected by law as an urban monument reservation. It is the largest spa complex in Europe. In 2021, the city became part of the transnational UNESCO World Heritage Site under the name "Great Spa Towns of Europe" because of its spas and architecture from the 18th through 20th centuries. An ancient late Bronze Age fortified settlement was found in Drahovice. A Slavic settlement on the site of Karlovy Vary is documented by findings in Tašovice and Sedlec. People lived in close proximity to the site as far back as the 13th century and they must have been aware of the curative effects of thermal springs.<br />
<br />
From the end o
    karlovy_vary_karlstad-24.jpg
  • Karlovy Vary (tysk: Karlsbad), en by i regionen Karlovy Vary vest i Tsjekkia. Ca. 110 km vest for Praha, der sideelva Teplá renner ut i hovedelva Ohře.<br />
<br />
Karlovy Vary er Tsjekkias nest mest besøkte turistby etter Praha, og er kjent for sine «helbredende» kilder. En rekke vannårer med varierende innhold av mineraler gir grunnlag for flere offentlige bad, og flere springvann og kraner der det naturlige mineralvannet kan drikkes, i overbevisning om at vannet kan forebygge eller til og med helbrede lidelser. En åpen søylehall, kolonnadaen, en sentral plass i byen, har vann fra flere enn ti forskjellige vannårer.<br />
<br />
Et kjent bygg i byen er luksushotellet Grandhotel Pupp. <br />
I byen avholdes også filmfestivalen Karlovy Vary filmfestival. Karlovy Vary,  German: Karlsbad, formerly also spelled Carlsbad in English), a spa city in the Karlovy Vary Region of the Czech Republic. It has about 48,000 inhabitants. It lies on the confluence of the rivers Ohře and Teplá, approximately 130 km west of Prague. It is named after Charles IV, Holy Roman Emperor and the King of Bohemia, who founded the city.<br />
<br />
Karlovy Vary is the site of numerous hot springs (13 main springs, about 300 smaller springs, and the warm-water Teplá River), and is the most visited spa town in the Czech Republic.] The historic city centre with the spa cultural landscape is well preserved and is protected by law as an urban monument reservation. It is the largest spa complex in Europe. In 2021, the city became part of the transnational UNESCO World Heritage Site under the name "Great Spa Towns of Europe" because of its spas and architecture from the 18th through 20th centuries. An ancient late Bronze Age fortified settlement was found in Drahovice. A Slavic settlement on the site of Karlovy Vary is documented by findings in Tašovice and Sedlec. People lived in close proximity to the site as far back as the 13th century and they must have been aware of the curative effects of thermal springs.<br />
<br />
From the end o
    karlovy_vary_karlstad-23.jpg
  • Karlovy Vary (tysk: Karlsbad), en by i regionen Karlovy Vary vest i Tsjekkia. Ca. 110 km vest for Praha, der sideelva Teplá renner ut i hovedelva Ohře.<br />
<br />
Karlovy Vary er Tsjekkias nest mest besøkte turistby etter Praha, og er kjent for sine «helbredende» kilder. En rekke vannårer med varierende innhold av mineraler gir grunnlag for flere offentlige bad, og flere springvann og kraner der det naturlige mineralvannet kan drikkes, i overbevisning om at vannet kan forebygge eller til og med helbrede lidelser. En åpen søylehall, kolonnadaen, en sentral plass i byen, har vann fra flere enn ti forskjellige vannårer.<br />
<br />
Et kjent bygg i byen er luksushotellet Grandhotel Pupp. <br />
I byen avholdes også filmfestivalen Karlovy Vary filmfestival. Karlovy Vary,  German: Karlsbad, formerly also spelled Carlsbad in English), a spa city in the Karlovy Vary Region of the Czech Republic. It has about 48,000 inhabitants. It lies on the confluence of the rivers Ohře and Teplá, approximately 130 km west of Prague. It is named after Charles IV, Holy Roman Emperor and the King of Bohemia, who founded the city.<br />
<br />
Karlovy Vary is the site of numerous hot springs (13 main springs, about 300 smaller springs, and the warm-water Teplá River), and is the most visited spa town in the Czech Republic.] The historic city centre with the spa cultural landscape is well preserved and is protected by law as an urban monument reservation. It is the largest spa complex in Europe. In 2021, the city became part of the transnational UNESCO World Heritage Site under the name "Great Spa Towns of Europe" because of its spas and architecture from the 18th through 20th centuries. An ancient late Bronze Age fortified settlement was found in Drahovice. A Slavic settlement on the site of Karlovy Vary is documented by findings in Tašovice and Sedlec. People lived in close proximity to the site as far back as the 13th century and they must have been aware of the curative effects of thermal springs.<br />
<br />
From the end o
    karlovy_vary_karlstad-21.jpg
  • Karlovy Vary (tysk: Karlsbad), en by i regionen Karlovy Vary vest i Tsjekkia. Ca. 110 km vest for Praha, der sideelva Teplá renner ut i hovedelva Ohře.<br />
<br />
Karlovy Vary er Tsjekkias nest mest besøkte turistby etter Praha, og er kjent for sine «helbredende» kilder. En rekke vannårer med varierende innhold av mineraler gir grunnlag for flere offentlige bad, og flere springvann og kraner der det naturlige mineralvannet kan drikkes, i overbevisning om at vannet kan forebygge eller til og med helbrede lidelser. En åpen søylehall, kolonnadaen, en sentral plass i byen, har vann fra flere enn ti forskjellige vannårer.<br />
<br />
Et kjent bygg i byen er luksushotellet Grandhotel Pupp. <br />
I byen avholdes også filmfestivalen Karlovy Vary filmfestival. Karlovy Vary,  German: Karlsbad, formerly also spelled Carlsbad in English), a spa city in the Karlovy Vary Region of the Czech Republic. It has about 48,000 inhabitants. It lies on the confluence of the rivers Ohře and Teplá, approximately 130 km west of Prague. It is named after Charles IV, Holy Roman Emperor and the King of Bohemia, who founded the city.<br />
<br />
Karlovy Vary is the site of numerous hot springs (13 main springs, about 300 smaller springs, and the warm-water Teplá River), and is the most visited spa town in the Czech Republic.] The historic city centre with the spa cultural landscape is well preserved and is protected by law as an urban monument reservation. It is the largest spa complex in Europe. In 2021, the city became part of the transnational UNESCO World Heritage Site under the name "Great Spa Towns of Europe" because of its spas and architecture from the 18th through 20th centuries. An ancient late Bronze Age fortified settlement was found in Drahovice. A Slavic settlement on the site of Karlovy Vary is documented by findings in Tašovice and Sedlec. People lived in close proximity to the site as far back as the 13th century and they must have been aware of the curative effects of thermal springs.<br />
<br />
From the end o
    karlovy_vary_karlstad-22.jpg
  • Karlovy Vary (tysk: Karlsbad), en by i regionen Karlovy Vary vest i Tsjekkia. Ca. 110 km vest for Praha, der sideelva Teplá renner ut i hovedelva Ohře.<br />
<br />
Karlovy Vary er Tsjekkias nest mest besøkte turistby etter Praha, og er kjent for sine «helbredende» kilder. En rekke vannårer med varierende innhold av mineraler gir grunnlag for flere offentlige bad, og flere springvann og kraner der det naturlige mineralvannet kan drikkes, i overbevisning om at vannet kan forebygge eller til og med helbrede lidelser. En åpen søylehall, kolonnadaen, en sentral plass i byen, har vann fra flere enn ti forskjellige vannårer.<br />
<br />
Et kjent bygg i byen er luksushotellet Grandhotel Pupp. <br />
I byen avholdes også filmfestivalen Karlovy Vary filmfestival. Karlovy Vary,  German: Karlsbad, formerly also spelled Carlsbad in English), a spa city in the Karlovy Vary Region of the Czech Republic. It has about 48,000 inhabitants. It lies on the confluence of the rivers Ohře and Teplá, approximately 130 km west of Prague. It is named after Charles IV, Holy Roman Emperor and the King of Bohemia, who founded the city.<br />
<br />
Karlovy Vary is the site of numerous hot springs (13 main springs, about 300 smaller springs, and the warm-water Teplá River), and is the most visited spa town in the Czech Republic.] The historic city centre with the spa cultural landscape is well preserved and is protected by law as an urban monument reservation. It is the largest spa complex in Europe. In 2021, the city became part of the transnational UNESCO World Heritage Site under the name "Great Spa Towns of Europe" because of its spas and architecture from the 18th through 20th centuries. An ancient late Bronze Age fortified settlement was found in Drahovice. A Slavic settlement on the site of Karlovy Vary is documented by findings in Tašovice and Sedlec. People lived in close proximity to the site as far back as the 13th century and they must have been aware of the curative effects of thermal springs.<br />
<br />
From the end o
    karlovy_vary_karlstad-16.jpg
  • Karlovy Vary (tysk: Karlsbad), en by i regionen Karlovy Vary vest i Tsjekkia. Ca. 110 km vest for Praha, der sideelva Teplá renner ut i hovedelva Ohře.<br />
<br />
Karlovy Vary er Tsjekkias nest mest besøkte turistby etter Praha, og er kjent for sine «helbredende» kilder. En rekke vannårer med varierende innhold av mineraler gir grunnlag for flere offentlige bad, og flere springvann og kraner der det naturlige mineralvannet kan drikkes, i overbevisning om at vannet kan forebygge eller til og med helbrede lidelser. En åpen søylehall, kolonnadaen, en sentral plass i byen, har vann fra flere enn ti forskjellige vannårer.<br />
<br />
Et kjent bygg i byen er luksushotellet Grandhotel Pupp. <br />
I byen avholdes også filmfestivalen Karlovy Vary filmfestival. Karlovy Vary,  German: Karlsbad, formerly also spelled Carlsbad in English), a spa city in the Karlovy Vary Region of the Czech Republic. It has about 48,000 inhabitants. It lies on the confluence of the rivers Ohře and Teplá, approximately 130 km west of Prague. It is named after Charles IV, Holy Roman Emperor and the King of Bohemia, who founded the city.<br />
<br />
Karlovy Vary is the site of numerous hot springs (13 main springs, about 300 smaller springs, and the warm-water Teplá River), and is the most visited spa town in the Czech Republic.] The historic city centre with the spa cultural landscape is well preserved and is protected by law as an urban monument reservation. It is the largest spa complex in Europe. In 2021, the city became part of the transnational UNESCO World Heritage Site under the name "Great Spa Towns of Europe" because of its spas and architecture from the 18th through 20th centuries. An ancient late Bronze Age fortified settlement was found in Drahovice. A Slavic settlement on the site of Karlovy Vary is documented by findings in Tašovice and Sedlec. People lived in close proximity to the site as far back as the 13th century and they must have been aware of the curative effects of thermal springs.<br />
<br />
From the end o
    karlovy_vary_karlstad-18.jpg
  • Karlovy Vary (tysk: Karlsbad), en by i regionen Karlovy Vary vest i Tsjekkia. Ca. 110 km vest for Praha, der sideelva Teplá renner ut i hovedelva Ohře.<br />
<br />
Karlovy Vary er Tsjekkias nest mest besøkte turistby etter Praha, og er kjent for sine «helbredende» kilder. En rekke vannårer med varierende innhold av mineraler gir grunnlag for flere offentlige bad, og flere springvann og kraner der det naturlige mineralvannet kan drikkes, i overbevisning om at vannet kan forebygge eller til og med helbrede lidelser. En åpen søylehall, kolonnadaen, en sentral plass i byen, har vann fra flere enn ti forskjellige vannårer.<br />
<br />
Et kjent bygg i byen er luksushotellet Grandhotel Pupp. <br />
I byen avholdes også filmfestivalen Karlovy Vary filmfestival. Karlovy Vary,  German: Karlsbad, formerly also spelled Carlsbad in English), a spa city in the Karlovy Vary Region of the Czech Republic. It has about 48,000 inhabitants. It lies on the confluence of the rivers Ohře and Teplá, approximately 130 km west of Prague. It is named after Charles IV, Holy Roman Emperor and the King of Bohemia, who founded the city.<br />
<br />
Karlovy Vary is the site of numerous hot springs (13 main springs, about 300 smaller springs, and the warm-water Teplá River), and is the most visited spa town in the Czech Republic.] The historic city centre with the spa cultural landscape is well preserved and is protected by law as an urban monument reservation. It is the largest spa complex in Europe. In 2021, the city became part of the transnational UNESCO World Heritage Site under the name "Great Spa Towns of Europe" because of its spas and architecture from the 18th through 20th centuries. An ancient late Bronze Age fortified settlement was found in Drahovice. A Slavic settlement on the site of Karlovy Vary is documented by findings in Tašovice and Sedlec. People lived in close proximity to the site as far back as the 13th century and they must have been aware of the curative effects of thermal springs.<br />
<br />
From the end o
    karlovy_vary_karlstad-11.jpg
Next
  • Facebook
  • Twitter
x

Bente Haarstad Photography

  • Portfolio
  • Archive
    • All Galleries
    • Search
    • Cart
    • Lightbox
    • Client Area
  • Video
  • Blog
  • Facebook
  • Instagram
  • About
  • Contact