Show Navigation

Search Results

Refine Search
Match all words
Match any word
Prints
Personal Use
Royalty-Free
Rights-Managed
(leave unchecked to
search all images)
{ 69 images found }

Loading ()...

  • Festgudstjeneste med innvielse av nye kirketekstiler, Selbu kirke 16. desember 2018. Dvs. messehagler, stolaer mm. i liturgiske farger og med mønstre inspirert av den rike selbustrikkingen i selbuvott-bygda. Både biskop Herborg Finnset i Nidaros bispedømme, prost Jon Henrik Gulbrandsen, og prestene Dagfinn Slundgård og Per Kvalvaag deltok, og tok i bruk de nye kirketekstilene.
    kirketekstiler_selbu-4.jpg
  • Festgudstjeneste med innvielse av nye kirketekstiler, Selbu kirke 16. desember 2018. Dvs. messehagler, stolaer mm. i liturgiske farger og med mønstre inspirert av den rike selbustrikkingen i selbuvott-bygda. Både biskop Herborg Finnset i Nidaros bispedømme, prost Jon Henrik Gulbrandsen, og prestene Dagfinn Slundgård og Per Kvalvaag deltok, og tok i bruk de nye kirketekstilene.
    biskop_finnset_selbustrikk-2.jpg
  • Festgudstjeneste med innvielse av nye kirketekstiler, Selbu kirke 16. desember 2018. Kirken ca 838 år i 2021.  Dvs. messehagler, stolaer mm. i liturgiske farger og med mønstre inspirert av den rike selbustrikkingen i selbuvott-bygda. Både biskop Herborg Finnset i Nidaros bispedømme, prost Jon Henrik Gulbrandsen, og prestene Dagfinn Slundgård og Per Kvalvaag deltok, og tok i bruk de nye kirketekstilene. Selbu kirke er en langkirke fra opprinnelig 1150 i Selbu kommune, Trøndelag. Wiki: The earliest existing historical records of the church date back to the year 1409, but the church was not new that year. The old stone church was likely built around the year 1150. It was originally built as a single-nave long church with narrower choir with a lower roof line in the southeast. It is believed that the choir was built first, around the mid-12th century while the nave was completed afterwards. Dendrochronological analyses of the roof structure in the nave show that the timber for this was cut in 1176-1177. The stone for the church structure is converted sandstone.<br />
<br />
The large tower on the west end also houses the entry porch for the church. This tower was likely free-standing when it was originally built, possibly around the 1280s. The tower bell is dated to the year 1283. Later, the nave was extended further west so that the tower is now attached to the nave.<br />
<br />
The baroque altarpiece is from 1656 and was carved by Trøndelag-based artist and craftsman Johan Johansen (Johan bilthugger) and painted by Johan Hanssønn (kontrafeier).  Den eldste delen av kirken er fra 1100-tallet og romansk. Tårnet fra 1200-tallet var opprinnelig frittstående. Det har spissbue som etteraper gotisk stil, men som ikke har gotisk bærefunksjon. Kirken ble på 1800-tallet betydelig utbygd i to omganger. Det som sannsynligvis var den originale inngangsportalen fra 1100-tallet, er fremdeles synlig fra kapellet i tårnfoten. Én original vindusåpning er bevart over dagens våpenhus. Restaurer
    selbukirke_1150_biskopfinnset.jpg
  • Festgudstjeneste med innvielse av nye kirketekstiler, Selbu kirke 16. desember 2018. Dvs. messehagler, stolaer mm. i liturgiske farger og med mønstre inspirert av den rike selbustrikkingen i selbuvott-bygda. Både biskop Herborg Finnset i Nidaros bispedømme, prost Jon Henrik Gulbrandsen, og prestene Dagfinn Slundgård og Per Kvalvaag deltok, og tok i bruk de nye kirketekstilene.
    per_prest_kvalvaag.jpg
  • Festgudstjeneste med innvielse av nye kirketekstiler, Selbu kirke 16. desember 2018. Dvs. messehagler, stolaer mm. i liturgiske farger og med mønstre inspirert av den rike selbustrikkingen i selbuvott-bygda. Både biskop Herborg Finnset i Nidaros bispedømme, prost Jon Henrik Gulbrandsen, og prestene Dagfinn Slundgård og Per Kvalvaag deltok, og tok i bruk de nye kirketekstilene.
    konfirmanter_selbu.jpg
  • Festgudstjeneste med innvielse av nye kirketekstiler, Selbu kirke 16. desember 2018. Dvs. messehagler, stolaer mm. i liturgiske farger og med mønstre inspirert av den rike selbustrikkingen i selbuvott-bygda. Både biskop Herborg Finnset i Nidaros bispedømme, prost Jon Henrik Gulbrandsen, og prestene Dagfinn Slundgård og Per Kvalvaag deltok, og tok i bruk de nye kirketekstilene.
    selbu_gospelkor.jpg
  • Festgudstjeneste med innvielse av nye kirketekstiler, Selbu kirke 16. desember 2018. Dvs. messehagler, stolaer mm. i liturgiske farger og med mønstre inspirert av den rike selbustrikkingen i selbuvott-bygda. Både biskop Herborg Finnset i Nidaros bispedømme, prost Jon Henrik Gulbrandsen, og prestene Dagfinn Slundgård og Per Kvalvaag deltok, og tok i bruk de nye kirketekstilene.
    kirketekstiler_selbu.jpg
  • Festgudstjeneste med innvielse av nye kirketekstiler, Selbu kirke 16. desember 2018. Dvs. messehagler, stolaer mm. i liturgiske farger og med mønstre inspirert av den rike selbustrikkingen i selbuvott-bygda. Både biskop Herborg Finnset i Nidaros bispedømme, prost Jon Henrik Gulbrandsen, og prestene Dagfinn Slundgård og Per Kvalvaag deltok, og tok i bruk de nye kirketekstilene.
    nattverd_selbu.jpg
  • Festgudstjeneste med innvielse av nye kirketekstiler, Selbu kirke 16. desember 2018. Dvs. messehagler, stolaer mm. i liturgiske farger og med mønstre inspirert av den rike selbustrikkingen i selbuvott-bygda. Både biskop Herborg Finnset i Nidaros bispedømme, prost Jon Henrik Gulbrandsen, og prestene Dagfinn Slundgård og Per Kvalvaag deltok, og tok i bruk de nye kirketekstilene.
    nattverd_selbu-6.jpg
  • Festgudstjeneste med innvielse av nye kirketekstiler, Selbu kirke 16. desember 2018. Dvs. messehagler, stolaer mm. i liturgiske farger og med mønstre inspirert av den rike selbustrikkingen i selbuvott-bygda. Både biskop Herborg Finnset i Nidaros bispedømme, prost Jon Henrik Gulbrandsen, og prestene Dagfinn Slundgård og Per Kvalvaag deltok, og tok i bruk de nye kirketekstilene.
    biskop_herborg_finnset-2.jpg
  • Festgudstjeneste med innvielse av nye kirketekstiler, Selbu kirke 16. desember 2018. Dvs. messehagler, stolaer mm. i liturgiske farger og med mønstre inspirert av den rike selbustrikkingen i selbuvott-bygda. Både biskop Herborg Finnset i Nidaros bispedømme, prost Jon Henrik Gulbrandsen, og prestene Dagfinn Slundgård og Per Kvalvaag deltok, og tok i bruk de nye kirketekstilene.
    nattverd_selbu-2.jpg
  • Festgudstjeneste med innvielse av nye kirketekstiler, Selbu kirke 16. desember 2018. Dvs. messehagler, stolaer mm. i liturgiske farger og med mønstre inspirert av den rike selbustrikkingen i selbuvott-bygda. Både biskop Herborg Finnset i Nidaros bispedømme, prost Jon Henrik Gulbrandsen, og prestene Dagfinn Slundgård og Per Kvalvaag deltok, og tok i bruk de nye kirketekstilene.
    fotosession_selbu.jpg
  • Festgudstjeneste med innvielse av nye kirketekstiler, Selbu kirke 16. desember 2018. Dvs. messehagler, stolaer mm. i liturgiske farger og med mønstre inspirert av den rike selbustrikkingen i selbuvott-bygda. Både biskop Herborg Finnset i Nidaros bispedømme, prost Jon Henrik Gulbrandsen, og prestene Dagfinn Slundgård og Per Kvalvaag deltok, og tok i bruk de nye kirketekstilene.
    nattverd_selbu-3.jpg
  • Festgudstjeneste med innvielse av nye kirketekstiler, Selbu kirke 16. desember 2018. Kirken ca 838 år i 2021.  Dvs. messehagler, stolaer mm. i liturgiske farger og med mønstre inspirert av den rike selbustrikkingen i selbuvott-bygda. Både biskop Herborg Finnset i Nidaros bispedømme, prost Jon Henrik Gulbrandsen, og prestene Dagfinn Slundgård og Per Kvalvaag deltok, og tok i bruk de nye kirketekstilene. Selbu kirke er en langkirke fra opprinnelig 1150 i Selbu kommune, Trøndelag. Wiki: The earliest existing historical records of the church date back to the year 1409, but the church was not new that year. The old stone church was likely built around the year 1150. It was originally built as a single-nave long church with narrower choir with a lower roof line in the southeast. It is believed that the choir was built first, around the mid-12th century while the nave was completed afterwards. Dendrochronological analyses of the roof structure in the nave show that the timber for this was cut in 1176-1177. The stone for the church structure is converted sandstone.<br />
<br />
The large tower on the west end also houses the entry porch for the church. This tower was likely free-standing when it was originally built, possibly around the 1280s. The tower bell is dated to the year 1283. Later, the nave was extended further west so that the tower is now attached to the nave.<br />
<br />
The baroque altarpiece is from 1656 and was carved by Trøndelag-based artist and craftsman Johan Johansen (Johan bilthugger) and painted by Johan Hanssønn (kontrafeier).  Den eldste delen av kirken er fra 1100-tallet og romansk. Tårnet fra 1200-tallet var opprinnelig frittstående. Det har spissbue som etteraper gotisk stil, men som ikke har gotisk bærefunksjon. Kirken ble på 1800-tallet betydelig utbygd i to omganger. Det som sannsynligvis var den originale inngangsportalen fra 1100-tallet, er fremdeles synlig fra kapellet i tårnfoten. Én original vindusåpning er bevart over dagens våpenhus. Restaurer
    selbukirke_1150_biskopfinnset.jpg
  • Festgudstjeneste med innvielse av nye kirketekstiler, Selbu kirke 16. desember 2018. Dvs. messehagler, stolaer mm. i liturgiske farger og med mønstre inspirert av den rike selbustrikkingen i selbuvott-bygda. Både biskop Herborg Finnset i Nidaros bispedømme, prost Jon Henrik Gulbrandsen, og prestene Dagfinn Slundgård og Per Kvalvaag deltok, og tok i bruk de nye kirketekstilene.
    nattverd_selbu-5.jpg
  • Festgudstjeneste med innvielse av nye kirketekstiler, Selbu kirke 16. desember 2018. Dvs. messehagler, stolaer mm. i liturgiske farger og med mønstre inspirert av den rike selbustrikkingen i selbuvott-bygda. Både biskop Herborg Finnset i Nidaros bispedømme, prost Jon Henrik Gulbrandsen, og prestene Dagfinn Slundgård og Per Kvalvaag deltok, og tok i bruk de nye kirketekstilene.
    nattverd_selbu-4.jpg
  • Festgudstjeneste med innvielse av nye kirketekstiler, Selbu kirke 16. desember 2018. Dvs. messehagler, stolaer mm. i liturgiske farger og med mønstre inspirert av den rike selbustrikkingen i selbuvott-bygda. Både biskop Herborg Finnset i Nidaros bispedømme, prost Jon Henrik Gulbrandsen, og prestene Dagfinn Slundgård og Per Kvalvaag deltok, og tok i bruk de nye kirketekstilene.
    nattverd_selbu-7.jpg
  • Festgudstjeneste med innvielse av nye kirketekstiler, Selbu kirke 16. desember 2018. Dvs. messehagler, stolaer mm. i liturgiske farger og med mønstre inspirert av den rike selbustrikkingen i selbuvott-bygda. Både biskop Herborg Finnset i Nidaros bispedømme, prost Jon Henrik Gulbrandsen, og prestene Dagfinn Slundgård og Per Kvalvaag deltok, og tok i bruk de nye kirketekstilene.
    biskop_finnset_selbustrikk.jpg
  • Festgudstjeneste med innvielse av nye kirketekstiler, Selbu kirke 16. desember 2018. Dvs. messehagler, stolaer mm. i liturgiske farger og med mønstre inspirert av den rike selbustrikkingen i selbuvott-bygda. Både biskop Herborg Finnset i Nidaros bispedømme, prost Jon Henrik Gulbrandsen, og prestene Dagfinn Slundgård og Per Kvalvaag deltok, og tok i bruk de nye kirketekstilene.
    biskop_herborg_finnset-3.jpg
  • Festgudstjeneste med innvielse av nye kirketekstiler, Selbu kirke 16. desember 2018. Dvs. messehagler, stolaer mm. i liturgiske farger og med mønstre inspirert av den rike selbustrikkingen i selbuvott-bygda. Både biskop Herborg Finnset i Nidaros bispedømme, prost Jon Henrik Gulbrandsen, og prestene Dagfinn Slundgård og Per Kvalvaag deltok, og tok i bruk de nye kirketekstilene.
    biskop_herborg_finnset.jpg
  • Festgudstjeneste med innvielse av nye kirketekstiler, Selbu kirke 16. desember 2018. Dvs. messehagler, stolaer mm. i liturgiske farger og med mønstre inspirert av den rike selbustrikkingen i selbuvott-bygda. Både biskop Herborg Finnset i Nidaros bispedømme, prost Jon Henrik Gulbrandsen, og prestene Dagfinn Slundgård og Per Kvalvaag deltok, og tok i bruk de nye kirketekstilene.
    kirketekstiler_selbu-3.jpg
  • Festgudstjeneste med innvielse av nye kirketekstiler, Selbu kirke 16. desember 2018. Dvs. messehagler, stolaer mm. i liturgiske farger og med mønstre inspirert av den rike selbustrikkingen i selbuvott-bygda. Både biskop Herborg Finnset i Nidaros bispedømme, prost Jon Henrik Gulbrandsen, og prestene Dagfinn Slundgård og Per Kvalvaag deltok, og tok i bruk de nye kirketekstilene.
    kirketekstiler_selbu-6.jpg
  • Festgudstjeneste med innvielse av nye kirketekstiler, Selbu kirke 16. desember 2018. Dvs. messehagler, stolaer mm. i liturgiske farger og med mønstre inspirert av den rike selbustrikkingen i selbuvott-bygda. Både biskop Herborg Finnset i Nidaros bispedømme, prost Jon Henrik Gulbrandsen, og prestene Dagfinn Slundgård og Per Kvalvaag deltok, og tok i bruk de nye kirketekstilene.
    kirketekstiler_selbu-2.jpg
  • Festgudstjeneste med innvielse av nye kirketekstiler, Selbu kirke 16. desember 2018. Dvs. messehagler, stolaer mm. i liturgiske farger og med mønstre inspirert av den rike selbustrikkingen i selbuvott-bygda. Både biskop Herborg Finnset i Nidaros bispedømme, prost Jon Henrik Gulbrandsen, og prestene Dagfinn Slundgård og Per Kvalvaag deltok, og tok i bruk de nye kirketekstilene.
    kirketekstiler_selbu-5.jpg
  • Vestfronten, Nidarosdomen i Trondheim. Erkebispegården til høyre. Nidarosdomen, offisielt Nidaros domkirke, i Trondheim er Norges mest sentrale kirke i kraft å være Olav den helliges gravkirke. Den er luthersk domkirke og menighetskirke og betraktes som Norges nasjonalhelligdom. Den eldste delen av middelalderkirken er fra 1070. <br />
<br />
I Grunnloven av 1814 § 10 (§ 12 i 17. mai-grunnloven) sto det frem til 1908 at Kongen skulle krones og salves i «Trondhjems Domkirke». Nidarosdomen ble sist benyttet som kroningskirke i 1906, da Haakon VII ble kronet. Etter at Stortinget i 1908 avskaffet kroningsseremonien har kirken vært brukt til signing av kong Olav (1958) og kong Harald og dronning Sonja (1991).<br />
<br />
De norske kronregaliene har vært oppbevart i kirken og er nå utstilt i Erkebispegården ved siden av.  Nidarosdomen har vært regnet som statlig eiendom fordi restaureringsarbeidet siden 1869 har blitt finansiert direkte over statsbudsjettet.
    nidarosdomen_1070.jpg
  • Vestfronten, Nidarosdomen i Trondheim. Erkebispegården til høyre. Nidarosdomen, offisielt Nidaros domkirke, i Trondheim er Norges mest sentrale kirke i kraft å være Olav den helliges gravkirke. Den er luthersk domkirke og menighetskirke og betraktes som Norges nasjonalhelligdom. Den eldste delen av middelalderkirken er fra 1070. <br />
<br />
I Grunnloven av 1814 § 10 (§ 12 i 17. mai-grunnloven) sto det frem til 1908 at Kongen skulle krones og salves i «Trondhjems Domkirke». Nidarosdomen ble sist benyttet som kroningskirke i 1906, da Haakon VII ble kronet. Etter at Stortinget i 1908 avskaffet kroningsseremonien har kirken vært brukt til signing av kong Olav (1958) og kong Harald og dronning Sonja (1991).<br />
<br />
De norske kronregaliene har vært oppbevart i kirken og er nå utstilt i Erkebispegården ved siden av.  Nidarosdomen har vært regnet som statlig eiendom fordi restaureringsarbeidet siden 1869 har blitt finansiert direkte over statsbudsjettet.
    vestfronten_2024.jpg
  • Vestfronten, Nidarosdomen i Trondheim. Erkebispegården til høyre. Spiret repareres. Nidarosdomen, offisielt Nidaros domkirke, i Trondheim er Norges mest sentrale kirke i kraft å være Olav den helliges gravkirke. Den er luthersk domkirke og menighetskirke og betraktes som Norges nasjonalhelligdom. Den eldste delen av middelalderkirken er fra 1070. <br />
<br />
I Grunnloven av 1814 § 10 (§ 12 i 17. mai-grunnloven) sto det frem til 1908 at Kongen skulle krones og salves i «Trondhjems Domkirke». Nidarosdomen ble sist benyttet som kroningskirke i 1906, da Haakon VII ble kronet. Etter at Stortinget i 1908 avskaffet kroningsseremonien har kirken vært brukt til signing av kong Olav (1958) og kong Harald og dronning Sonja (1991).<br />
<br />
De norske kronregaliene har vært oppbevart i kirken og er nå utstilt i Erkebispegården ved siden av.  Nidarosdomen har vært regnet som statlig eiendom fordi restaureringsarbeidet siden 1869 har blitt finansiert direkte over statsbudsjettet.
    nidarosdomen_1070-2.jpg
  • Vestfronten, Nidarosdomen i Trondheim. Erkebispegården til høyre. Spiret repareres. Nidarosdomen, offisielt Nidaros domkirke, i Trondheim er Norges mest sentrale kirke i kraft å være Olav den helliges gravkirke. Den er luthersk domkirke og menighetskirke og betraktes som Norges nasjonalhelligdom. Den eldste delen av middelalderkirken er fra 1070. <br />
<br />
I Grunnloven av 1814 § 10 (§ 12 i 17. mai-grunnloven) sto det frem til 1908 at Kongen skulle krones og salves i «Trondhjems Domkirke». Nidarosdomen ble sist benyttet som kroningskirke i 1906, da Haakon VII ble kronet. Etter at Stortinget i 1908 avskaffet kroningsseremonien har kirken vært brukt til signing av kong Olav (1958) og kong Harald og dronning Sonja (1991).<br />
<br />
De norske kronregaliene har vært oppbevart i kirken og er nå utstilt i Erkebispegården ved siden av.  Nidarosdomen har vært regnet som statlig eiendom fordi restaureringsarbeidet siden 1869 har blitt finansiert direkte over statsbudsjettet.
    nidarosdomen_1070-2.jpg
  • Vestfronten, Nidarosdomen i Trondheim. Erkebispegården til høyre. Nidarosdomen, offisielt Nidaros domkirke, i Trondheim er Norges mest sentrale kirke i kraft å være Olav den helliges gravkirke. Den er luthersk domkirke og menighetskirke og betraktes som Norges nasjonalhelligdom. Den eldste delen av middelalderkirken er fra 1070. <br />
<br />
I Grunnloven av 1814 § 10 (§ 12 i 17. mai-grunnloven) sto det frem til 1908 at Kongen skulle krones og salves i «Trondhjems Domkirke». Nidarosdomen ble sist benyttet som kroningskirke i 1906, da Haakon VII ble kronet. Etter at Stortinget i 1908 avskaffet kroningsseremonien har kirken vært brukt til signing av kong Olav (1958) og kong Harald og dronning Sonja (1991).<br />
<br />
De norske kronregaliene har vært oppbevart i kirken og er nå utstilt i Erkebispegården ved siden av.  Nidarosdomen har vært regnet som statlig eiendom fordi restaureringsarbeidet siden 1869 har blitt finansiert direkte over statsbudsjettet.
    nidarosdomen_1070.jpg
  • Kong Oscar IIs kapell ligger i Grense Jakobselv i Sør-Varanger kommune i Troms og Finnmark fylke. Kapellet ble reist som grensevern mot Russland, etter at russerne ikke hadde respektert den norske grensen etter grenseoppgangen i 1826. Det er ei langkirke i stein med 72 plasser. Det ble vigslet den 26. september 1869 av biskop Fredrik Waldemar Hvoslef, og restaurert i 1992. Arkitekt for kapellet var Jacob Wilhelm Nordan.  Det hadde helt siden den første norske bosettingen i Grense Jakobselv i 1851 vært et ønske blant den norske befolkningen å få et eget kapell. Videre var det etter grenseoppgangen i 1826 fortsatt uenighet mellom norske myndigheter og russiske fiskere om riksgrensen. Etter innrapportering av flere harde konfrontasjoner mellom norsk øvrighet og russiske fiskere, foreslo amtmannen i Finnmark å la et orlogsfartøy fra marinen foreta fiskerioppsynet de månedene fiskeriet foregikk. Innenriksdepartementet ønsket en uavhengig granskning av forholdene og sendte kapteinløytnant Heyerdahl nordover for å sette seg inn i saken. Heyerdahl delte imidlertid ikke amtmannens syn på hvilken løsning som ville være den mest tjenlige, og han foreslo i stedet å reise et kapell ved Grense Jakobselv.<br />
<br />
Parallellen til det russisk-ortodokse kapellet i Boris Gleb er slående, ettersom nettopp det hadde vært av avgjørende betydning ved grenseoppgangen i 1826. Et evangelisk-luthersk kapell ville være en udiskuterbar grensemarkering for grensen mellom Sverige-Norge og Russland. Dermed falt den nasjonale sikkerhetspolitikken og Grense Jakobselv-befolkningens interesser sammen. I 1865 ble det bestemt at det skulle bygges et kapell i «Grensen» og samtidig en prestegård. Sommeren 1869 stod det nye kapellet bygget av gråstein ferdig, og i september samme år ble det vigslet av biskop Fredrik Waldemar Hvoslef.  Navnet sitt fikk kapellet først da kong Oscar II besøkte det 4. juli 1873. Til minne om besøket skjenket han kapellet en marmorplate med innskriften: «
    kongoscars_kapell_finnm.jpg
  • "Fred". Gravmonument på kirkegården ved Kong Oscar IIs kapell i Grense Jakobselv i Sør-Varanger i Finnmark. Kapellet ble reist som grensevern mot Russland, etter at russerne ikke hadde respektert den norske grensen etter grenseoppgangen i 1826. Det er ei langkirke i stein med 72 plasser. Det ble vigslet den 26. september 1869 av biskop Fredrik Waldemar Hvoslef, og restaurert i 1992. Arkitekt for kapellet var Jacob Wilhelm Nordan.  Det hadde helt siden den første norske bosettingen i Grense Jakobselv i 1851 vært et ønske blant den norske befolkningen å få et eget kapell. Videre var det etter grenseoppgangen i 1826 fortsatt uenighet mellom norske myndigheter og russiske fiskere om riksgrensen. Etter innrapportering av flere harde konfrontasjoner mellom norsk øvrighet og russiske fiskere, foreslo amtmannen i Finnmark å la et orlogsfartøy fra marinen foreta fiskerioppsynet de månedene fiskeriet foregikk. Innenriksdepartementet ønsket en uavhengig granskning av forholdene og sendte kapteinløytnant Heyerdahl nordover for å sette seg inn i saken. Heyerdahl delte imidlertid ikke amtmannens syn på hvilken løsning som ville være den mest tjenlige, og han foreslo i stedet å reise et kapell ved Grense Jakobselv.<br />
<br />
Parallellen til det russisk-ortodokse kapellet i Boris Gleb er slående, ettersom nettopp det hadde vært av avgjørende betydning ved grenseoppgangen i 1826. Et evangelisk-luthersk kapell ville være en udiskuterbar grensemarkering for grensen mellom Sverige-Norge og Russland. Dermed falt den nasjonale sikkerhetspolitikken og Grense Jakobselv-befolkningens interesser sammen. I 1865 ble det bestemt at det skulle bygges et kapel
    kongosc_grensejak.jpg
  • Kong Oscar IIs kapell ligger i Grense Jakobselv i Sør-Varanger kommune i Troms og Finnmark fylke. Kapellet ble reist som grensevern mot Russland, etter at russerne ikke hadde respektert den norske grensen etter grenseoppgangen i 1826. Det er ei langkirke i stein med 72 plasser. Det ble vigslet den 26. september 1869 av biskop Fredrik Waldemar Hvoslef, og restaurert i 1992. Arkitekt for kapellet var Jacob Wilhelm Nordan.  Det hadde helt siden den første norske bosettingen i Grense Jakobselv i 1851 vært et ønske blant den norske befolkningen å få et eget kapell. Videre var det etter grenseoppgangen i 1826 fortsatt uenighet mellom norske myndigheter og russiske fiskere om riksgrensen. Etter innrapportering av flere harde konfrontasjoner mellom norsk øvrighet og russiske fiskere, foreslo amtmannen i Finnmark å la et orlogsfartøy fra marinen foreta fiskerioppsynet de månedene fiskeriet foregikk. Innenriksdepartementet ønsket en uavhengig granskning av forholdene og sendte kapteinløytnant Heyerdahl nordover for å sette seg inn i saken. Heyerdahl delte imidlertid ikke amtmannens syn på hvilken løsning som ville være den mest tjenlige, og han foreslo i stedet å reise et kapell ved Grense Jakobselv.<br />
<br />
Parallellen til det russisk-ortodokse kapellet i Boris Gleb er slående, ettersom nettopp det hadde vært av avgjørende betydning ved grenseoppgangen i 1826. Et evangelisk-luthersk kapell ville være en udiskuterbar grensemarkering for grensen mellom Sverige-Norge og Russland. Dermed falt den nasjonale sikkerhetspolitikken og Grense Jakobselv-befolkningens interesser sammen. I 1865 ble det bestemt at det skulle bygges et kapell i «Grensen» og samtidig en prestegård. Sommeren 1869 stod det nye kapellet bygget av gråstein ferdig, og i september samme år ble det vigslet av biskop Fredrik Waldemar Hvoslef.  Navnet sitt fikk kapellet først da kong Oscar II besøkte det 4. juli 1873. Til minne om besøket skjenket han kapellet en marmorplate med innskriften: «
    kongoscars_kapell_finnm-3.jpg
  • Kong Oscar IIs kapell ligger i Grense Jakobselv i Sør-Varanger kommune i Troms og Finnmark fylke. Kapellet ble reist som grensevern mot Russland, etter at russerne ikke hadde respektert den norske grensen etter grenseoppgangen i 1826. Det er ei langkirke i stein med 72 plasser. Det ble vigslet den 26. september 1869 av biskop Fredrik Waldemar Hvoslef, og restaurert i 1992. Arkitekt for kapellet var Jacob Wilhelm Nordan.  Det hadde helt siden den første norske bosettingen i Grense Jakobselv i 1851 vært et ønske blant den norske befolkningen å få et eget kapell. Videre var det etter grenseoppgangen i 1826 fortsatt uenighet mellom norske myndigheter og russiske fiskere om riksgrensen. Etter innrapportering av flere harde konfrontasjoner mellom norsk øvrighet og russiske fiskere, foreslo amtmannen i Finnmark å la et orlogsfartøy fra marinen foreta fiskerioppsynet de månedene fiskeriet foregikk. Innenriksdepartementet ønsket en uavhengig granskning av forholdene og sendte kapteinløytnant Heyerdahl nordover for å sette seg inn i saken. Heyerdahl delte imidlertid ikke amtmannens syn på hvilken løsning som ville være den mest tjenlige, og han foreslo i stedet å reise et kapell ved Grense Jakobselv.<br />
<br />
Parallellen til det russisk-ortodokse kapellet i Boris Gleb er slående, ettersom nettopp det hadde vært av avgjørende betydning ved grenseoppgangen i 1826. Et evangelisk-luthersk kapell ville være en udiskuterbar grensemarkering for grensen mellom Sverige-Norge og Russland. Dermed falt den nasjonale sikkerhetspolitikken og Grense Jakobselv-befolkningens interesser sammen. I 1865 ble det bestemt at det skulle bygges et kapell i «Grensen» og samtidig en prestegård. Sommeren 1869 stod det nye kapellet bygget av gråstein ferdig, og i september samme år ble det vigslet av biskop Fredrik Waldemar Hvoslef.  Navnet sitt fikk kapellet først da kong Oscar II besøkte det 4. juli 1873. Til minne om besøket skjenket han kapellet en marmorplate med innskriften: «
    kongoscars_kapell_finnm-2.jpg
  • Koret i Vang stavkirke, med alter, krusifiks og døpefont. Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl
    karpacz_vang_stavkirke-4.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    karpacz_vang_stavkirke-6.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    vang_polen_stavkirke-6.jpg
  • Sørportalen var tidligere plassert i vest. Den trepassformete arkivolten er uvanlig blant stavkirkeportalene. Dørbladet og smijernet er fra gjenreisningen. (Info: snl)   Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var d
    vang_polen_stavkirke-12.jpg
  • I pinsa 1995 var det 1000 år siden Olav Tryggvason steig i land på øya Bømlo i Sunnhordaland, da han kom fra England for å ta landet i arv. Olav brakte med seg troen på Kvite-Krist og så det som sin oppgave å kristne landet. Etter tradisjonen bygde kongen den første kirken på Moster. 1000-åtrsjubileet for Den norske kirke ble feiret med en kirkekulturell folkefest en knapt har sett maken til (det måtte i så fall være Trondheim og Stiklestad i 1930). Til det storslagne og minneverdige jubileet var det invitert 38 utenlandske kirkeledere med følge. Fra den greskortodokse kirken kom patriarken Bartholomeus av Konstantinopel. Den romersk-katolske kirken i Roma var representert av kardinal Edward Cassidy, leder for kontoret for kristen enhet i Vatikanet. Fra den koptiske kirken i Egypt kom biskop Serapion, fra India kom biskop Borgovari. Det Lutherske Verdensforbundet var representert med generalsekretæren, Ishamel Noko. Blant gjestene var kirkeledere fra de nordiske landene og fra England, Tyskaland og Estland. Moster gamle kirke, og de andre kirkene på øya, ble brukt under feiringen. På programmet sto kirkespill og konsrter, og det var mange uroppføringer. I alt 85 ulike arrangenemt ble holdt denne pinsehøytiden, fødselsdagen for den universelle kirken. Kong Harald og dronning Sonja var til stede 1. pinsedag i Moster Amfi, rett ved Moster Gamle kirke, ved den økumeniske festgudstjenesten med internasjonale deltakere. Den økumeniske karakteren til kirkejubileet ble understreket ved flere anledninger, noe som ga et dypt kirkehistorisk perspektiv.<br />
https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2010051903033?page=77<br />
  (Fra Våre altertavler: https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2010051903033?page=77 <br />
 Wikip: Moster gamle kirke er en steinkirke fra første halvdel av 1100-tallet[1] og ligger i Mosterhamn på øya Moster i Bømlo kommune. Kirken er en viktig del av norsk kirkehistorie. Snorre forteller at Olav Tryggvason lot bygge en kirke her
    moster_gml_kirke-2.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    karpacz_vang_stavkirke-5.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    karpacz_vang_stavkirke-2.jpg
  • Kapitelløve på vestportalen som var korportal før flyttingen. Deler av portalen er ny, trolig løven også. Den er ikke med på Schiertz’ tegninger av portalen fra 1841. (info: snl.no) Ifølge guiden så var skurden og kapitelløvene utenfor hoveddøren, dvs. på utsiden, nylagede kopier, men disse som er innenfor hoveddøren, på veg in i kirkerommet, var originale. Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte
    vang_polen_stavkirke-25.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    vang_polen_stavkirke-26.jpg
  • Kapitelløve på vestportalen som var korportal før flyttingen. Deler av portalen er ny, trolig løven også. Den er ikke med på Schiertz’ tegninger av portalen fra 1841. (info: snl.no) Ifølge guiden så var skurden og kapitelløvene utenfor hoveddøren, dvs. på utsiden, nylagede kopier, men disse som er innenfor hoveddøren, på veg in i kirkerommet, var originale. Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte
    vang_polen_stavkirke-24.jpg
  • Kapitelløve på vestportalen som var korportal før flyttingen. Deler av portalen er ny, trolig løven også. Den er ikke med på Schiertz’ tegninger av portalen fra 1841. (info: snl.no) Ifølge guiden så var skurden og kapitelløvene utenfor hoveddøren, dvs. på utsiden, nylagede kopier, men disse som er innenfor hoveddøren, på veg in i kirkerommet, var originale. Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte
    vang_polen_stavkirke-23.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    vang_polen_stavkirke-20.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    vang_polen_stavkirke-4.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    vang_polen_stavkirke-5.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    vang_polen_stavkirke-3.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    vang_polen_stavkirke-2.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    vang_polen_stavkirke-19.jpg
  • Sørportalen var tidligere plassert i vest. Den trepassformete arkivolten er uvanlig blant stavkirkeportalene. Dørbladet og smijernet er fra gjenreisningen. (Info: snl)   Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var d
    vang_polen_stavkirke-18.jpg
  • Sørportalen var tidligere plassert i vest. Den trepassformete arkivolten er uvanlig blant stavkirkeportalene. Dørbladet og smijernet er fra gjenreisningen. (Info: snl)   Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var d
    vang_polen_stavkirke-17.jpg
  • Detalj av dagens nordportal med rankespyende masker på søylene. Vangene har tett, lubben skurd. (snl.no) Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og r
    vang_polen_stavkirke-15.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    vang_polen_stavkirke-14.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    vang_polen_stavkirke-13.jpg
  • Koret i Vang stavkirke, med alter, krusifiks og døpefont. Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl
    vang_polen_stavkirke-11.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    vang_polen_stavkirke-10.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    vang_polen_stavkirke-9.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    vang_polen_stavkirke-8.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    vang_polen_stavkirke-27.jpg
  • Kautokeino bedehus blir kirke. <br />
Vigslet av Børre Knudsen, Kautokeino bedehus til kirkebygg. Da vil den nye kirken gjennomføre begravelser og andre kirkelige handlinger. En rekke fremtredende prester vil delta i arrangementet og flere har bebudet sin tilstedeværelse. Det opplyser tidligere sogneprest i Kautokeino, Olav Berg Lyngmo, til Norge i dag. Høsten 1983 fradømte Høyesteretten Børre Knudsen sogneprestembete i Balsfjord kommune. Knudsen fortsatte likevel som prest i det selvproklamerte Strandebarm Prosti. I 1997 ble han leder for det uformelle felleskapet av opprørsprester og ble «bispevigslet» privat av disse. Han fikk da tittelen biskop av «Strandebarm prosti av Den norske kirke i eksil». <br />
Det var etter at Berg Lyngmo brukte Kautokeino kirke til denne vigselsen, at han ble suspendert av regjering ved statsråd Jon Lilletun fra Kristelig Folkeparti i 1998. <br />
Børre Knudsen i Kautokeino kirke hvor han i 1997 ble vigslet til biskop.<br />
I dag kaller man gjerne menigheten i Kautokeino bedehus for «Bedehusmenigheten». Nå skifter den navn til «Den lutherske kirke i Kautokeino - bedehusmenigheten». <br />
Olav Berg Lyngmo har tro på at menigheten ska bli enda større i Kautokeino. Bedehuset har ikke gjennomført begravelser tidligere, men vil heretter begynne med det og andre kirkelige handlinger .<br />
Andre inviterte gjester er prestene Erik Okkels og Gunnar Ødegårdsstuen fra valgmenighetene i Tromsø og Balsfjord. Prost emeritus Per Nielsen, Lyngen. Sokneprest Arne Thorsen, tidligere sokneprest i Gamvik. <br />
Dessuten to som også forretter på samisk, nemlig pastor Leif Halsos og diakon Sverre Gundersen. Videre vil pastor Torkild Masvie fra Den lutherske kirke i Norge delta. <br />
Det er Masvie som har vært bindeledd mellom byggekomitéen og de åtte dugnadsarbeiderne fra Den lutherske Missourisynoden i USA. <br />
Den avsatte sognepresten Berg Lyngmo har beholdt en del av menigheten i Kautokeino og bygd ut bedehuset til en kirke. Der blir det holdt gudtjenester på lik li
    kautokeino_bedehus.jpg
  • Leksvik kirke på Fosen, fra 1668. En langkirke i tre med 300 sitteplasser. Kirken er fredet. Arkitekt: John og Elling Olsen Hindrum  og Nils Olufsen. Reformasjonsåret 1537 markerer slutten på middelalderen i Norge og etableringen av den evangelisk lutherske statskirke. Svartedauden i 1349/50 reduserte befolkningen med rundt to tredjedeler. Det var derfor nesten ikke behov for nye kirker før befolkningen tok seg opp igjen på 1600-tallet. Av de rundt 300 kirker oppført de første hundre og femti år etter reformasjonen i 1537, står bare 64 igjen i dag. (kirkesok.no) Kirka ble bygget på samme sted som den første kirka på Røstad var bygd, sannsynligvis omkring 1530. Koret fra den gamle kirka ble beholdt da den nye ble bygget, bortsett fra at det ble gjort høyere. Taket på kirka var opprinnelig kledd med takspon og tårnhjelmen med bord. Steintak fikk den først i 1715-18. Går vi helt tilbake til sagatiden hørte Leksvik til Strinda (Strindafylket) og leksværingene soknet da til Lade kirke. Vi vet også at noen av klosterkirkene var søkt av menighetene omkring. For leksværingene var det naturlig å søke til Tautra. Alle kjenner sagnet om at nesten 300 kirkesøkende satte livet til under en plutselig storm på fjorden, og dette skulle da ha ført til at Leksvik fikk sin første kirke. (SNL)
    leksvik_kirke_nord_trondelag.jpg
  • I pinsa 1995 var det 1000 år siden Olav Tryggvason steig i land på øya Bømlo i Sunnhordaland, da han kom fra England for å ta landet i arv. Olav brakte med seg troen på Kvite-Krist og så det som sin oppgave å kristne landet. Etter tradisjonen bygde kongen den første kirken på Moster. 1000-åtrsjubileet for Den norske kirke ble feiret med en kirkekulturell folkefest en knapt har sett maken til (det måtte i så fall være Trondheim og Stiklestad i 1930). Til det storslagne og minneverdige jubileet var det invitert 38 utenlandske kirkeledere med følge. Fra den greskortodokse kirken kom patriarken Bartholomeus av Konstantinopel. Den romersk-katolske kirken i Roma var representert av kardinal Edward Cassidy, leder for kontoret for kristen enhet i Vatikanet. Fra den koptiske kirken i Egypt kom biskop Serapion, fra India kom biskop Borgovari. Det Lutherske Verdensforbundet var representert med generalsekretæren, Ishamel Noko. Blant gjestene var kirkeledere fra de nordiske landene og fra England, Tyskaland og Estland. Moster gamle kirke, og de andre kirkene på øya, ble brukt under feiringen. På programmet sto kirkespill og konsrter, og det var mange uroppføringer. I alt 85 ulike arrangenemt ble holdt denne pinsehøytiden, fødselsdagen for den universelle kirken. Kong Harald og dronning Sonja var til stede 1. pinsedag i Moster Amfi, rett ved Moster Gamle kirke, ved den økumeniske festgudstjenesten med internasjonale deltakere. Den økumeniske karakteren til kirkejubileet ble understreket ved flere anledninger, noe som ga et dypt kirkehistorisk perspektiv.<br />
https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2010051903033?page=77<br />
  (Fra Våre altertavler: https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2010051903033?page=77 <br />
 Wikip: Moster gamle kirke er en steinkirke fra første halvdel av 1100-tallet[1] og ligger i Mosterhamn på øya Moster i Bømlo kommune. Kirken er en viktig del av norsk kirkehistorie. Snorre forteller at Olav Tryggvason lot bygge en kirke her
    moster_gml_kirke.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    karpacz_vang_stavkirke-3.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    vang_polen_stavkirke-21.jpg
  • Kapitelløve på vestportalen som var korportal før flyttingen. Deler av portalen er ny, trolig løven også. Den er ikke med på Schiertz’ tegninger av portalen fra 1841. (info: snl.no) Ifølge guiden så var skurden og kapitelløvene utenfor hoveddøren, dvs. på utsiden, nylagede kopier, men disse som er innenfor hoveddøren, på veg in i kirkerommet, var originale. Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte
    vang_polen_stavkirke-22.jpg
  • De fire frittstående stavene i skipet har utskårne kapiteler. Detaljene knytter dem sammen med portalene som i dag står i langveggene i sør og nord. Stavene i skipet og korskillet står på samme måte som før flyttingen. I bakgrunnen koret, med alter og krusifiks. <br />
Vang stavkirke er en menighetskirke, med gudstjenester hver søndag og i alle kirkens høytider. (info: bl.a.snl.no)  Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken
    vang_polen_stavkirke-16.jpg
  • Vang stavkirke, på polsk Kościół Górski Naszego Zbawiciela («Vår Frelsers fjellkirke»), Świątynia Wang («Vang tempel») eller Kościół Wang («Vang kirke»), og på tysk Kirche Wang, er en rekonstruksjon med gjenbruk av materialer fra den gamle stavkirken fra Vang i Valdres. Den står i dag i Karpacz i Karkonosze, som er en del av landskapet Schlesien i Polen.<br />
<br />
Stedet der stavkirken opprinnelig stod på Vang, er merket med en liten skiferstein inne på kirkegården, rett ved siden av trappen til sognets nye kirke fra 1840. Dette er også stedet der den kjente Vangsteinen, en runestein fra 1000-tallet, opprinnelig stod. Kirken ble reist i det 12. og 13. århundre, og senere flyttet til og gjenreist i provinsen Schlesien i kongeriket Preussen i 1842.<br />
<br />
Vang kirke er fortsatt i daglig bruk av stedets lutherske menighet, og den er blitt en viktig turistattraksjon for området. I 1832 bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i 1826, da maleren J. C. Dahl gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:<br />
<br />
    «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»<br />
<br />
Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.<br />
<br />
Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I 1932 ble et monument reist til minne om ham. Under en ny Norgesreise i 1839 kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et
    vang_polen_stavkirke-7.jpg
  • Leksvik kirke på Fosen, fra 1668. En langkirke i tre med 300 sitteplasser. Kirken er fredet. Arkitekt: John og Elling Olsen Hindrum  og Nils Olufsen. Reformasjonsåret 1537 markerer slutten på middelalderen i Norge og etableringen av den evangelisk lutherske statskirke. Svartedauden i 1349/50 reduserte befolkningen med rundt to tredjedeler. Det var derfor nesten ikke behov for nye kirker før befolkningen tok seg opp igjen på 1600-tallet. Av de rundt 300 kirker oppført de første hundre og femti år etter reformasjonen i 1537, står bare 64 igjen i dag. (kirkesok.no) Kirka ble bygget på samme sted som den første kirka på Røstad var bygd, sannsynligvis omkring 1530. Koret fra den gamle kirka ble beholdt da den nye ble bygget, bortsett fra at det ble gjort høyere. Taket på kirka var opprinnelig kledd med takspon og tårnhjelmen med bord. Steintak fikk den først i 1715-18. Går vi helt tilbake til sagatiden hørte Leksvik til Strinda (Strindafylket) og leksværingene soknet da til Lade kirke. Vi vet også at noen av klosterkirkene var søkt av menighetene omkring. For leksværingene var det naturlig å søke til Tautra. Alle kjenner sagnet om at nesten 300 kirkesøkende satte livet til under en plutselig storm på fjorden, og dette skulle da ha ført til at Leksvik fikk sin første kirke. (SNL)
    leksvik_kirke_nord_trondelag.jpg
  • Facebook
  • Twitter
x

Bente Haarstad Photography

  • Portfolio
  • Archive
    • All Galleries
    • Search
    • Cart
    • Lightbox
    • Client Area
  • Video
  • Blog
  • Facebook
  • Instagram
  • About
  • Contact