Show Navigation

Search Results

Refine Search
Match all words
Match any word
Prints
Personal Use
Royalty-Free
Rights-Managed
(leave unchecked to
search all images)
{ 1997 images found }

Loading ()...

  • Landskap ved innsjøen Aursunden, Røros.
    aursunden_landskap.jpg
  • Det store cruiceskipet Aida Perla, fra Genova, ligger ved havn i Eidfjord, en kommune i Vestland fylke. Kommunen grenser i nord mot Ulvik, og i sør og vest mot Ullensvang. Over Hardangervidda grenser kommunen i øst mot Hol og Nore og Uvdal kommuner i Viken fylke. Inntil sammenslåingen til Vestland fylke hørte Eidfjord til Hordaland fylke. Eidfjord ligger i landskapet Hardanger og omfatter den indre delen av Eidfjorden, dalene innenfor, samt den nordvestre delen av Hardangervidda. Eidfjorden er en arm av Hardangerfjorden, og Simadalsfjorden er igjen en arm av Eidfjorden.<br />
<br />
Kommunen har ukjent kode innbyggere (2021).Tettstedet Eidfjord er kommunens administrasjonssenter, og har 532 innbyggere per 1. januar 2021. Tettstedet, kommunens eneste, kalles også Nedre Eidfjord, for å skille det fra det tettbygde området Øvre Eidfjord i sørenden av Eidfjordvatnet. Kommunen er oppkalt etter Eidfjorden (norrønt Eiðafjörðr). Første del var genitiv av navnet på gården Eiðar, det gamle kirkeområdet. Navnet på gården kom av Eið, som viste til eidet mellom fjorden og Eidfjordvatnet.<br />
<br />
Selve eidet består av to sletter, Lægreid (det lave eidet) og Hæreid (det høge eidet).  (Wikip)  Nasjonal turistveg Hardangervidda går mellom Eidfjord og Haugastøl. Hardangervidda er åpen for trafikk hele året. Nasjonale turistveger er 18 utvalgte vegstrekninger som går gjennom landskap med unike naturkvaliteter, langs kyst og fjorder, fjell eller fosser. Strekningene skal være et godt alternativ til hovedvegene.
    turistveg_hardangervid.jpg
  • Nasjonal turistveg Hardangervidda går mellom Eidfjord og Haugastøl. Hardangervidda er åpen for trafikk hele året. Nasjonale turistveger er 18 utvalgte vegstrekninger som går gjennom landskap med unike naturkvaliteter, langs kyst og fjorder, fjell eller fosser. Strekningene skal være et godt alternativ til hovedvegene
    turistveg_hardangervid-4.jpg
  • Det store cruiceskipet Aida Perla, fra Genova, ligger ved havn i Eidfjord, en kommune i Vestland fylke. Kommunen grenser i nord mot Ulvik, og i sør og vest mot Ullensvang. Over Hardangervidda grenser kommunen i øst mot Hol og Nore og Uvdal kommuner i Viken fylke. Inntil sammenslåingen til Vestland fylke hørte Eidfjord til Hordaland fylke. Eidfjord ligger i landskapet Hardanger og omfatter den indre delen av Eidfjorden, dalene innenfor, samt den nordvestre delen av Hardangervidda. Eidfjorden er en arm av Hardangerfjorden, og Simadalsfjorden er igjen en arm av Eidfjorden.<br />
<br />
Kommunen har ukjent kode innbyggere (2021).Tettstedet Eidfjord er kommunens administrasjonssenter, og har 532 innbyggere per 1. januar 2021. Tettstedet, kommunens eneste, kalles også Nedre Eidfjord, for å skille det fra det tettbygde området Øvre Eidfjord i sørenden av Eidfjordvatnet. Kommunen er oppkalt etter Eidfjorden (norrønt Eiðafjörðr). Første del var genitiv av navnet på gården Eiðar, det gamle kirkeområdet. Navnet på gården kom av Eið, som viste til eidet mellom fjorden og Eidfjordvatnet.<br />
<br />
Selve eidet består av to sletter, Lægreid (det lave eidet) og Hæreid (det høge eidet).  (Wikip)  Nasjonal turistveg Hardangervidda går mellom Eidfjord og Haugastøl. Hardangervidda er åpen for trafikk hele året. Nasjonale turistveger er 18 utvalgte vegstrekninger som går gjennom landskap med unike naturkvaliteter, langs kyst og fjorder, fjell eller fosser. Strekningene skal være et godt alternativ til hovedvegene.
    turistveg_hardangervid-3.jpg
  • Det store cruiceskipet Aida Perla, fra Genova, ligger ved havn i Eidfjord, en kommune i Vestland fylke. Kommunen grenser i nord mot Ulvik, og i sør og vest mot Ullensvang. Over Hardangervidda grenser kommunen i øst mot Hol og Nore og Uvdal kommuner i Viken fylke. Inntil sammenslåingen til Vestland fylke hørte Eidfjord til Hordaland fylke. Eidfjord ligger i landskapet Hardanger og omfatter den indre delen av Eidfjorden, dalene innenfor, samt den nordvestre delen av Hardangervidda. Eidfjorden er en arm av Hardangerfjorden, og Simadalsfjorden er igjen en arm av Eidfjorden.<br />
<br />
Kommunen har ukjent kode innbyggere (2021).Tettstedet Eidfjord er kommunens administrasjonssenter, og har 532 innbyggere per 1. januar 2021. Tettstedet, kommunens eneste, kalles også Nedre Eidfjord, for å skille det fra det tettbygde området Øvre Eidfjord i sørenden av Eidfjordvatnet. Kommunen er oppkalt etter Eidfjorden (norrønt Eiðafjörðr). Første del var genitiv av navnet på gården Eiðar, det gamle kirkeområdet. Navnet på gården kom av Eið, som viste til eidet mellom fjorden og Eidfjordvatnet.<br />
<br />
Selve eidet består av to sletter, Lægreid (det lave eidet) og Hæreid (det høge eidet).  (Wikip)  Nasjonal turistveg Hardangervidda går mellom Eidfjord og Haugastøl. Hardangervidda er åpen for trafikk hele året. Nasjonale turistveger er 18 utvalgte vegstrekninger som går gjennom landskap med unike naturkvaliteter, langs kyst og fjorder, fjell eller fosser. Strekningene skal være et godt alternativ til hovedvegene.
    turistveg_hardangervid-2.jpg
  • Nasjonal turistveg Hardangervidda går mellom Eidfjord og Haugastøl. Hardangervidda er åpen for trafikk hele året. Nasjonale turistveger er 18 utvalgte vegstrekninger som går gjennom landskap med unike naturkvaliteter, langs kyst og fjorder, fjell eller fosser. Strekningene skal være et godt alternativ til hovedvegene
    turistveg_hardangervid-5.jpg
  • Historisk landskap Tingelstad, Harald Sohlberg, 1925. Privat eie. Utstilling med bilder, malerier, av Harald Sohlberg, i Nasjonalgalleriet, desember 2018.    <br />
<br />
Nasjonalgalleriet åpnet for publikum i 1842, da under navnet Den norske stats sentralmuseum for billedkunst. 1. juli 2003 ble Nasjonalgalleriet en del av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.<br />
<br />
Museet viste norsk og utenlandsk kunst frem til vår egen tid. Fra 1990 ble kunsten etter 1945 vist i Museet for samtidskunst.<br />
<br />
Spesielle attraksjoner var nasjonalromantiske verker av August Cappelen, J.C. Dahl, Thomas Fearnley, Tidemand og Gudes Brudeferden i Hardanger m.fl., fransk 1800-tallsmaleri og en stor Munch-samling med blant annet Syk pike og Skrik. Nasjonalgalleriet hadde også en stor ikonsamling, samt skulpturavdeling, kobberstikk- og håndtegningssamling. Da Nasjonalgalleriet i 2003 ble innlemmet i Nasjonalmuseet for kunst, utgjorde samlingen ca. 4500 malerier, 900 originalskulpturer, 950 gipsavstøpninger, 17 300 tegninger og 25 000 grafiske blad.  <br />
<br />
Galleriet flyttet i 1882 inn i Skulpturmuseets nybygde gård. Skulpturmuseet ble opprettet etter at Christiania Sparebank 1869 hadde skjenket 2000 spesidaler til innkjøp av en skulptursamling, vesentlig avstøpninger etter antikke verker. To år senere gav banken også midlene til et museumsbygg, som ble oppført på Tullinløkka og stod ferdig i 1881. Arkitektene var H.E. Schirmer og hans sønn Adolf Schirmer.<br />
<br />
Via Oslo kommune ble hus og samling overdratt til staten i 1903. Samtidig overtok staten Kobberstikk- og håndtegningssamlingen, grunnlagt 1877, vesentlig bestående av Chr. Stangs samling (ca. 2000 blad), fra 1883 administrert av Nasjonalgalleriets direksjon. Hovedtyngden i samlingen kom snart også her til å ligge i den norske avdeling.<br />
<br />
Ved tilbygg av to fløyer, en søndre (1904–1907) og en nordre (1918–1924), ble det skaffet plass for museets utvidelser, i den nordre blant annet for bibliotek og foredragssal, Christian Langaards
    sohlberg_nasjonalg-12.jpg
  • 6000 år gamle helleristninger, Stykket i Stadsbygda, Rissa på Fosen i Sør-Trøndelag. Helleristningsfeltet består av ristninger av elg. Fem store elgfigurer er risset inn i bergveggen, sannsynligvis i begynnelsen av yngre steinalder (år 4 000 - 2 000 f.Kr.) Elg er et vanlig motiv på ristninger fra steinalderen, både i hele Norge og østover i Russland. De fleste helleristningsfeltene med steinaldermotiv i indre Trondheimsfjord ligger mellom 20 og 50 meter over havet, og lå antakelig  ved stranden eller nær stranden og var synlige fra sjøveien den gang de ble laget. Ved helleristningene er det plakater med informasjon. NRK: Det vi best kjenner til av helleristninger, er stiliserte framstillinger av båter, dyr og mennesker. Det er slike det finnes mest av, men mange av de aller første menneskene som begynte å risse inn i berget, tegnet naturalistisk. De tegnet dyr som var mest mulig lik de levende modellene. Slike naturalistiske helleristninger finnes det svært få av i Norge, men rundt Trondheimsfjorden ligger det fire slike felt, skriver Gemini.no. Dette var trolig de aller første helleristningene som ble laget i området. Det skjedde i en tid da grupper av fangstfolk trakk innover i landet fra kysten. – Dette var folk som sesongvis dro fra boplass til boplass, sier Kalle Sognnes, professor emeritus ved NTNU til Gemini.no. <br />
Helleristningene markerer at landskapet omkring Trondheimsfjorden for alvor ble tatt i bruk. De viser at steinaldermennesket begynte å se på landskapet på en ny måte enn tidligere. – Det er dette landskapet som noen tusen år seinere framstår som trøndernes landskap, sier Sognnes. Ett av de fire feltene skiller seg ut. Det ligger ved gården Stykket på Stadsbygd på Fosen. – Ristningene på Stykket er enestående. Den dominerende figuren består av et stort hode og halsen til en elg i full størrelse. Nakken er bøyd slik at hodet vender nedover. Resten av dyret mangler. Det har antakelig aldri vært tegnet ferdig, sie
    stadsbygd_helleristn_cw-4.jpg
  • 6000 år gamle helleristninger, Stykket i Stadsbygda, Rissa på Fosen i Sør-Trøndelag. Helleristningsfeltet består av ristninger av elg. Fem store elgfigurer er risset inn i bergveggen, sannsynligvis i begynnelsen av yngre steinalder (år 4 000 - 2 000 f.Kr.) Elg er et vanlig motiv på ristninger fra steinalderen, både i hele Norge og østover i Russland. De fleste helleristningsfeltene med steinaldermotiv i indre Trondheimsfjord ligger mellom 20 og 50 meter over havet, og lå antakelig  ved stranden eller nær stranden og var synlige fra sjøveien den gang de ble laget. Ved helleristningene er det plakater med informasjon. NRK: Det vi best kjenner til av helleristninger, er stiliserte framstillinger av båter, dyr og mennesker. Det er slike det finnes mest av, men mange av de aller første menneskene som begynte å risse inn i berget, tegnet naturalistisk. De tegnet dyr som var mest mulig lik de levende modellene. Slike naturalistiske helleristninger finnes det svært få av i Norge, men rundt Trondheimsfjorden ligger det fire slike felt, skriver Gemini.no. Dette var trolig de aller første helleristningene som ble laget i området. Det skjedde i en tid da grupper av fangstfolk trakk innover i landet fra kysten. – Dette var folk som sesongvis dro fra boplass til boplass, sier Kalle Sognnes, professor emeritus ved NTNU til Gemini.no. <br />
Helleristningene markerer at landskapet omkring Trondheimsfjorden for alvor ble tatt i bruk. De viser at steinaldermennesket begynte å se på landskapet på en ny måte enn tidligere. – Det er dette landskapet som noen tusen år seinere framstår som trøndernes landskap, sier Sognnes. Ett av de fire feltene skiller seg ut. Det ligger ved gården Stykket på Stadsbygd på Fosen. – Ristningene på Stykket er enestående. Den dominerende figuren består av et stort hode og halsen til en elg i full størrelse. Nakken er bøyd slik at hodet vender nedover. Resten av dyret mangler. Det har antakelig aldri vært tegnet ferdig, sie
    stadsbygd_helleristn_cw-5.jpg
  • 6000 år gamle helleristninger, Stykket i Stadsbygda, Rissa på Fosen i Sør-Trøndelag. Helleristningsfeltet består av ristninger av elg. Fem store elgfigurer er risset inn i bergveggen, sannsynligvis i begynnelsen av yngre steinalder (år 4 000 - 2 000 f.Kr.) Elg er et vanlig motiv på ristninger fra steinalderen, både i hele Norge og østover i Russland. De fleste helleristningsfeltene med steinaldermotiv i indre Trondheimsfjord ligger mellom 20 og 50 meter over havet, og lå antakelig  ved stranden eller nær stranden og var synlige fra sjøveien den gang de ble laget. Ved helleristningene er det plakater med informasjon. NRK: Det vi best kjenner til av helleristninger, er stiliserte framstillinger av båter, dyr og mennesker. Det er slike det finnes mest av, men mange av de aller første menneskene som begynte å risse inn i berget, tegnet naturalistisk. De tegnet dyr som var mest mulig lik de levende modellene. Slike naturalistiske helleristninger finnes det svært få av i Norge, men rundt Trondheimsfjorden ligger det fire slike felt, skriver Gemini.no. Dette var trolig de aller første helleristningene som ble laget i området. Det skjedde i en tid da grupper av fangstfolk trakk innover i landet fra kysten. – Dette var folk som sesongvis dro fra boplass til boplass, sier Kalle Sognnes, professor emeritus ved NTNU til Gemini.no. <br />
Helleristningene markerer at landskapet omkring Trondheimsfjorden for alvor ble tatt i bruk. De viser at steinaldermennesket begynte å se på landskapet på en ny måte enn tidligere. – Det er dette landskapet som noen tusen år seinere framstår som trøndernes landskap, sier Sognnes. Ett av de fire feltene skiller seg ut. Det ligger ved gården Stykket på Stadsbygd på Fosen. – Ristningene på Stykket er enestående. Den dominerende figuren består av et stort hode og halsen til en elg i full størrelse. Nakken er bøyd slik at hodet vender nedover. Resten av dyret mangler. Det har antakelig aldri vært tegnet ferdig, sie
    stadsbygd_helleristn_cw-3.jpg
  • Landskap i regn og sludd. Neavassdraget i Flora, Selbu i Sør-Trøndelag.
    nea_graavaer.jpg
  • Landskap i regn og sludd. Neavassdraget i Flora, Selbu i Sør-Trøndelag.
    nea_graavaer.jpg
  • Landskap i regn og sludd. Neavassdraget i Flora, Selbu i Sør-Trøndelag.
    nea_flora_selbu.jpg
  • 6000 år gamle helleristninger, Stykket i Stadsbygda, Rissa på Fosen i Sør-Trøndelag. Helleristningsfeltet består av ristninger av elg. Fem store elgfigurer er risset inn i bergveggen, sannsynligvis i begynnelsen av yngre steinalder (år 4 000 - 2 000 f.Kr.) Elg er et vanlig motiv på ristninger fra steinalderen, både i hele Norge og østover i Russland. De fleste helleristningsfeltene med steinaldermotiv i indre Trondheimsfjord ligger mellom 20 og 50 meter over havet, og lå antakelig  ved stranden eller nær stranden og var synlige fra sjøveien den gang de ble laget. Ved helleristningene er det plakater med informasjon. NRK: Det vi best kjenner til av helleristninger, er stiliserte framstillinger av båter, dyr og mennesker. Det er slike det finnes mest av, men mange av de aller første menneskene som begynte å risse inn i berget, tegnet naturalistisk. De tegnet dyr som var mest mulig lik de levende modellene. Slike naturalistiske helleristninger finnes det svært få av i Norge, men rundt Trondheimsfjorden ligger det fire slike felt, skriver Gemini.no. Dette var trolig de aller første helleristningene som ble laget i området. Det skjedde i en tid da grupper av fangstfolk trakk innover i landet fra kysten. – Dette var folk som sesongvis dro fra boplass til boplass, sier Kalle Sognnes, professor emeritus ved NTNU til Gemini.no. <br />
Helleristningene markerer at landskapet omkring Trondheimsfjorden for alvor ble tatt i bruk. De viser at steinaldermennesket begynte å se på landskapet på en ny måte enn tidligere. – Det er dette landskapet som noen tusen år seinere framstår som trøndernes landskap, sier Sognnes. Ett av de fire feltene skiller seg ut. Det ligger ved gården Stykket på Stadsbygd på Fosen. – Ristningene på Stykket er enestående. Den dominerende figuren består av et stort hode og halsen til en elg i full størrelse. Nakken er bøyd slik at hodet vender nedover. Resten av dyret mangler. Det har antakelig aldri vært tegnet ferdig, sie
    stadsbygd_helleristn_cw.jpg
  • 6000 år gamle helleristninger, Stykket i Stadsbygda, Rissa på Fosen i Sør-Trøndelag. Helleristningsfeltet består av ristninger av elg. Fem store elgfigurer er risset inn i bergveggen, sannsynligvis i begynnelsen av yngre steinalder (år 4 000 - 2 000 f.Kr.) Elg er et vanlig motiv på ristninger fra steinalderen, både i hele Norge og østover i Russland. De fleste helleristningsfeltene med steinaldermotiv i indre Trondheimsfjord ligger mellom 20 og 50 meter over havet, og lå antakelig  ved stranden eller nær stranden og var synlige fra sjøveien den gang de ble laget. Ved helleristningene er det plakater med informasjon. NRK: Det vi best kjenner til av helleristninger, er stiliserte framstillinger av båter, dyr og mennesker. Det er slike det finnes mest av, men mange av de aller første menneskene som begynte å risse inn i berget, tegnet naturalistisk. De tegnet dyr som var mest mulig lik de levende modellene. Slike naturalistiske helleristninger finnes det svært få av i Norge, men rundt Trondheimsfjorden ligger det fire slike felt, skriver Gemini.no. Dette var trolig de aller første helleristningene som ble laget i området. Det skjedde i en tid da grupper av fangstfolk trakk innover i landet fra kysten. – Dette var folk som sesongvis dro fra boplass til boplass, sier Kalle Sognnes, professor emeritus ved NTNU til Gemini.no. <br />
Helleristningene markerer at landskapet omkring Trondheimsfjorden for alvor ble tatt i bruk. De viser at steinaldermennesket begynte å se på landskapet på en ny måte enn tidligere. – Det er dette landskapet som noen tusen år seinere framstår som trøndernes landskap, sier Sognnes. Ett av de fire feltene skiller seg ut. Det ligger ved gården Stykket på Stadsbygd på Fosen. – Ristningene på Stykket er enestående. Den dominerende figuren består av et stort hode og halsen til en elg i full størrelse. Nakken er bøyd slik at hodet vender nedover. Resten av dyret mangler. Det har antakelig aldri vært tegnet ferdig, sie
    stadsbygd_helleristn_cw-2.jpg
  • landskap_vinter.jpg
  • svartisen_landskap.jpg
  • halsa_landskap-3.jpg
  • halsa_landskap.jpg
  • Sitgagran (Picea sitchensis), svartelistet, fremmed treslag i Norge. Har spredt seg helt opp på fjelltoppene på Stokkøya i Sør-Trøndelag. Flere miljøorganisasjoner deltar, som Norsk botanisk forening, Naturvernforbundet og WWF.
    sitka_stokkoya_landskap.jpg
  • landskap_molde.jpg
  • halsa_landskap-2.jpg
  • kano_nea.jpg
  • Lom stavkirke er en stavkirke fra perioden 1160 til 1200 i Lom i Innlandet. Kirken er en av de største stavkirkene i Norge. Det er vanlig å datere kirken til slutten av 1100-tallet, og dendrokronologisk datering tidfester at det må ha skjedd i tidsrommet etter 1157/1158. Et av de få, eller kanskje det eneste bevarte dragehoder fra middelalderen kommer fra Lom stavkirke. Det stod inntil 1950-årene på østgavlen av skipet, men ble da tatt ned og erstattet av en kopi. Det samme gjelder en mønekam med et kors på kortakets møne.<br />
Det er gjort en rekke interessante funn av graver, stolpehull og mynter under arkeologiske utgravinger. Lom stavkirke er den norske kirken det er funnet flest mynter, til sammen 2 270 stykker, de fleste fra tiden mellem 1200 og 1300.[2] Det ble også funnet et runebrev med teksten Håvard sender Gudny Guds hilsning og sitt vennskap. Og nå er det min fulle vilje å be om din hånd, dersom du ikke vil være med Kolbein. Tenk over dine ekteskapsplaner og la meg få vite din vilje. Runene er risset inn på en pinne på 1300-tallet, og utgjør Nordens eldste, kjente frierbrev.
    stavkirke_lom.jpg
  • Hijab ved Nordlyskatedralen i Alta. Nordlyskatedralen Alta kirke i Alta. Arkitekter for byggverket er Link signatur og schmidt hammer lassen architects. Utsmykkingen og de liturgiske møblene i kirkerommet er utformet av den danske kunstneren Peter Brandes.Hovedentreprenør er Alta-selskapet Ulf Kivijervi AS.  Utvendig er Nordlyskatedralen kledd med titan, etter idé og utførelse av Råg Aarnes. <br />
Vigslingsgudstjenesten for Nordlyskatedralen ble holdt søndag 10. februar 2013. Kronprinsesse Mette-Marit og biskop i Nord-Hålogaland, Per Oskar Kjølaas, var til stede på gudstjenesten. The Northern Lights Cathedral - Alta Church (Norwegian: Nordlyskatedralen - Alta Kirke) is the main parish church in Alta Municipality in Finnmark county, Norway. It is located in the central part of the town of Alta. The church is part of the Alta parish in the Alta deanery in the Diocese of Nord-Hålogaland. The church was built in 2012-2013. The church is the result of an architectural competition launched in 2001 and is designed by schmidt hammer lassen in collaboration with local architects Link Arkitektur. It was consecrated on 10 February 2013 by the Bishop Per Oskar Kjølaas, with the Crown Princess Mette Marit in attendance. The church was built to replace the old Alta Church as the main church for the deanery. (W) Folkets katedral. Alta menighet er en av de aller største menighetene i Nord-Norge. Befolkningen er ung, noe som gjør at fødselstallene og dåpstallene, er høye. Tidligere foregikk opplæring i kristen tro i skolen. I dag er det menigheten selv som skal drive med trosopplæring. Derfor er kirken i Norge, og Alta menighet med den, i sterk endring. Søndagsgudstjenestene er fortsatt viktige samlingspunkt for menigheten, men nå skjer det ting nesten hver eneste dag i uka. Alt fra babysang, via skattejakt i kirka for fireåringer, agentoppdrag i kirketårnet for 8-åringene, overnatting i kirka for 11-åringene, barnegospel, søndagsskole, konfirmantundervisning, Te
    nordlyskatedral_alta-2.jpg
  • Hijab ved Nordlyskatedralen i Alta. Nordlyskatedralen Alta kirke i Alta. Arkitekter for byggverket er Link signatur og schmidt hammer lassen architects. Utsmykkingen og de liturgiske møblene i kirkerommet er utformet av den danske kunstneren Peter Brandes.Hovedentreprenør er Alta-selskapet Ulf Kivijervi AS.  Utvendig er Nordlyskatedralen kledd med titan, etter idé og utførelse av Råg Aarnes. <br />
Vigslingsgudstjenesten for Nordlyskatedralen ble holdt søndag 10. februar 2013. Kronprinsesse Mette-Marit og biskop i Nord-Hålogaland, Per Oskar Kjølaas, var til stede på gudstjenesten. The Northern Lights Cathedral - Alta Church (Norwegian: Nordlyskatedralen - Alta Kirke) is the main parish church in Alta Municipality in Finnmark county, Norway. It is located in the central part of the town of Alta. The church is part of the Alta parish in the Alta deanery in the Diocese of Nord-Hålogaland. The church was built in 2012-2013. The church is the result of an architectural competition launched in 2001 and is designed by schmidt hammer lassen in collaboration with local architects Link Arkitektur. It was consecrated on 10 February 2013 by the Bishop Per Oskar Kjølaas, with the Crown Princess Mette Marit in attendance. The church was built to replace the old Alta Church as the main church for the deanery. (W) Folkets katedral. Alta menighet er en av de aller største menighetene i Nord-Norge. Befolkningen er ung, noe som gjør at fødselstallene og dåpstallene, er høye. Tidligere foregikk opplæring i kristen tro i skolen. I dag er det menigheten selv som skal drive med trosopplæring. Derfor er kirken i Norge, og Alta menighet med den, i sterk endring. Søndagsgudstjenestene er fortsatt viktige samlingspunkt for menigheten, men nå skjer det ting nesten hver eneste dag i uka. Alt fra babysang, via skattejakt i kirka for fireåringer, agentoppdrag i kirketårnet for 8-åringene, overnatting i kirka for 11-åringene, barnegospel, søndagsskole, konfirmantundervisning, Te
    nordlyskatedral_alta.jpg
  • Nea, ikke helt tilfrosset. Vinterstemning i Øverbygda i Selbu, Sør-Trøndelag.
    nea_vinternatt.jpg
  • 20171231_144421.jpg
  • 20171231_143729.jpg
  • Selbu
    gately_vinter_selbu.jpg
  • Kistrand kirke er én av fem kirker som stod igjen etter nedbrenningen av Finnmark høsten 1944. Kistrand kirke er en langkirke fra 1856 i Porsanger kommune, Finnmark fylke. Kirka er ei langkirke i tre med 194 plasser. Den ble innviet i 1856 og restaurert i 1928 og mellom 2002 og 2006. Arkitekt for kirka var Christian Heinrich Grosch. Ordfører 2006: Kistrand kirke 150 år<br />
Det er ikke hver dag vi som bor i Finnmark, kan feire 150 års dag for en kirke. Kirkebygg i Finnmark er som oftest ikke eldre enn vel 50 år. Hitler la ikke bare fylket i grus, han tok i tillegg fra oss dokumentasjon etter våre forfedres arbeid og slit samt mye av vår historie og kulturarv. Pga at vi mistet så mye under krigen, er det dobbelt viktig at vi tar vare på det vi berget. Vi har en forpliktelse overfor vår etterslekt å ta vare på vår kulturarv så langt vi formår. Det er det Porsanger kommune har gjort når det gjelder Kistrand kirke. I dag står den nyrestaurert og fin. Det kan vi alle i Porsanger være stolte av. Men vi lokalpolitikere tok ikke ansvar før i 12-te time. Hadde det ikke vært for ildsjeler fra Kistrand, som så hva som var i ferd med å skje med vårt mest verdifulle kultur- og kirkebygg i kommunen, så har ikke kirka stått så flott som den gjør i dag.  Kistrand (nordsamisk: Čuđegieddi, kvensk: Ryssämarkka) er et kirkested og handelssted i Porsanger kommune i Finnmark. Stedet ligger på vestsiden av Porsangerfjorden, ca. 56 km nord for Lakselv. Navnet Kistrand kommer av ordet kid, kje, eller av det samiske ordet "čuhti" som betyr "russer" eller "kareler" (tsjude). Det kvenske navnet er basert på finsk uttale av en oversettelse til norsk av det samiske navnet (dvs. "Russermarka"). Kistrand kommune var forløperen til dagens Porsanger kommune. Den opprinnelige kommunen var landets klart største etter areal, og omfattet dagens Porsanger, Kautokeino, Nordkapp og Karasjok kommuner. Kautokeino formannskapsdistrikt (kommune) ble skilt ut fra Kistrand i 1851.
    kistrand_kirke_porsanger-2.jpg
  • Kistrand kirke er én av fem kirker som stod igjen etter nedbrenningen av Finnmark høsten 1944. I forgrunnen minnesmerke over Andreas Porsanger (1735-1780), første same med høyere utdanning i Norge. Han var prest i Trondheim og senere prost i Vadsø. Kistrand kirke er en langkirke fra 1856 i Porsanger kommune, Finnmark fylke. Kirka er ei langkirke i tre med 194 plasser. Den ble innviet i 1856 og restaurert i 1928 og mellom 2002 og 2006. Arkitekt for kirka var Christian Heinrich Grosch. Ordfører 2006: Kistrand kirke 150 år: <br />
Det er ikke hver dag vi som bor i Finnmark, kan feire 150 års dag for en kirke. Kirkebygg i Finnmark er som oftest ikke eldre enn vel 50 år. Hitler la ikke bare fylket i grus, han tok i tillegg fra oss dokumentasjon etter våre forfedres arbeid og slit samt mye av vår historie og kulturarv. Pga at vi mistet så mye under krigen, er det dobbelt viktig at vi tar vare på det vi berget. Vi har en forpliktelse overfor vår etterslekt å ta vare på vår kulturarv så langt vi formår. Det er det Porsanger kommune har gjort når det gjelder Kistrand kirke. I dag står den nyrestaurert og fin. Det kan vi alle i Porsanger være stolte av. Men vi lokalpolitikere tok ikke ansvar før i 12-te time. Hadde det ikke vært for ildsjeler fra Kistrand, som så hva som var i ferd med å skje med vårt mest verdifulle kultur- og kirkebygg i kommunen, så har ikke kirka stått så flott som den gjør i dag.  Kistrand (nordsamisk: Čuđegieddi, kvensk: Ryssämarkka) er et kirkested og handelssted i Porsanger kommune i Finnmark. Stedet ligger på vestsiden av Porsangerfjorden, ca. 56 km nord for Lakselv. Navnet Kistrand kommer av ordet kid, kje, eller av det samiske ordet "čuhti" som betyr "russer" eller "kareler" (tsjude). Det kvenske navnet er basert på finsk uttale av en oversettelse til norsk av det samiske navnet (dvs. "Russermarka"). Kistrand kommune var forløperen til dagens Porsanger kommune. Den opprinnelige kommunen var landets klart største ett
    kistrand_kirke_porsanger-3.jpg
  • "Fred". Gravmonument på kirkegården ved Kong Oscar IIs kapell i Grense Jakobselv i Sør-Varanger i Finnmark. Kapellet ble reist som grensevern mot Russland, etter at russerne ikke hadde respektert den norske grensen etter grenseoppgangen i 1826. Det er ei langkirke i stein med 72 plasser. Det ble vigslet den 26. september 1869 av biskop Fredrik Waldemar Hvoslef, og restaurert i 1992. Arkitekt for kapellet var Jacob Wilhelm Nordan.  Det hadde helt siden den første norske bosettingen i Grense Jakobselv i 1851 vært et ønske blant den norske befolkningen å få et eget kapell. Videre var det etter grenseoppgangen i 1826 fortsatt uenighet mellom norske myndigheter og russiske fiskere om riksgrensen. Etter innrapportering av flere harde konfrontasjoner mellom norsk øvrighet og russiske fiskere, foreslo amtmannen i Finnmark å la et orlogsfartøy fra marinen foreta fiskerioppsynet de månedene fiskeriet foregikk. Innenriksdepartementet ønsket en uavhengig granskning av forholdene og sendte kapteinløytnant Heyerdahl nordover for å sette seg inn i saken. Heyerdahl delte imidlertid ikke amtmannens syn på hvilken løsning som ville være den mest tjenlige, og han foreslo i stedet å reise et kapell ved Grense Jakobselv.<br />
<br />
Parallellen til det russisk-ortodokse kapellet i Boris Gleb er slående, ettersom nettopp det hadde vært av avgjørende betydning ved grenseoppgangen i 1826. Et evangelisk-luthersk kapell ville være en udiskuterbar grensemarkering for grensen mellom Sverige-Norge og Russland. Dermed falt den nasjonale sikkerhetspolitikken og Grense Jakobselv-befolkningens interesser sammen. I 1865 ble det bestemt at det skulle bygges et kapel
    kongosc_grensejak.jpg
  • Kong Oscar IIs kapell ligger i Grense Jakobselv i Sør-Varanger kommune i Troms og Finnmark fylke. Kapellet ble reist som grensevern mot Russland, etter at russerne ikke hadde respektert den norske grensen etter grenseoppgangen i 1826. Det er ei langkirke i stein med 72 plasser. Det ble vigslet den 26. september 1869 av biskop Fredrik Waldemar Hvoslef, og restaurert i 1992. Arkitekt for kapellet var Jacob Wilhelm Nordan.  Det hadde helt siden den første norske bosettingen i Grense Jakobselv i 1851 vært et ønske blant den norske befolkningen å få et eget kapell. Videre var det etter grenseoppgangen i 1826 fortsatt uenighet mellom norske myndigheter og russiske fiskere om riksgrensen. Etter innrapportering av flere harde konfrontasjoner mellom norsk øvrighet og russiske fiskere, foreslo amtmannen i Finnmark å la et orlogsfartøy fra marinen foreta fiskerioppsynet de månedene fiskeriet foregikk. Innenriksdepartementet ønsket en uavhengig granskning av forholdene og sendte kapteinløytnant Heyerdahl nordover for å sette seg inn i saken. Heyerdahl delte imidlertid ikke amtmannens syn på hvilken løsning som ville være den mest tjenlige, og han foreslo i stedet å reise et kapell ved Grense Jakobselv.<br />
<br />
Parallellen til det russisk-ortodokse kapellet i Boris Gleb er slående, ettersom nettopp det hadde vært av avgjørende betydning ved grenseoppgangen i 1826. Et evangelisk-luthersk kapell ville være en udiskuterbar grensemarkering for grensen mellom Sverige-Norge og Russland. Dermed falt den nasjonale sikkerhetspolitikken og Grense Jakobselv-befolkningens interesser sammen. I 1865 ble det bestemt at det skulle bygges et kapell i «Grensen» og samtidig en prestegård. Sommeren 1869 stod det nye kapellet bygget av gråstein ferdig, og i september samme år ble det vigslet av biskop Fredrik Waldemar Hvoslef.  Navnet sitt fikk kapellet først da kong Oscar II besøkte det 4. juli 1873. Til minne om besøket skjenket han kapellet en marmorplate med innskriften: «
    kongoscars_kapell_finnm-2.jpg
  • Kong Oscar IIs kapell ligger i Grense Jakobselv i Sør-Varanger kommune i Troms og Finnmark fylke. Kapellet ble reist som grensevern mot Russland, etter at russerne ikke hadde respektert den norske grensen etter grenseoppgangen i 1826. Det er ei langkirke i stein med 72 plasser. Det ble vigslet den 26. september 1869 av biskop Fredrik Waldemar Hvoslef, og restaurert i 1992. Arkitekt for kapellet var Jacob Wilhelm Nordan.  Det hadde helt siden den første norske bosettingen i Grense Jakobselv i 1851 vært et ønske blant den norske befolkningen å få et eget kapell. Videre var det etter grenseoppgangen i 1826 fortsatt uenighet mellom norske myndigheter og russiske fiskere om riksgrensen. Etter innrapportering av flere harde konfrontasjoner mellom norsk øvrighet og russiske fiskere, foreslo amtmannen i Finnmark å la et orlogsfartøy fra marinen foreta fiskerioppsynet de månedene fiskeriet foregikk. Innenriksdepartementet ønsket en uavhengig granskning av forholdene og sendte kapteinløytnant Heyerdahl nordover for å sette seg inn i saken. Heyerdahl delte imidlertid ikke amtmannens syn på hvilken løsning som ville være den mest tjenlige, og han foreslo i stedet å reise et kapell ved Grense Jakobselv.<br />
<br />
Parallellen til det russisk-ortodokse kapellet i Boris Gleb er slående, ettersom nettopp det hadde vært av avgjørende betydning ved grenseoppgangen i 1826. Et evangelisk-luthersk kapell ville være en udiskuterbar grensemarkering for grensen mellom Sverige-Norge og Russland. Dermed falt den nasjonale sikkerhetspolitikken og Grense Jakobselv-befolkningens interesser sammen. I 1865 ble det bestemt at det skulle bygges et kapell i «Grensen» og samtidig en prestegård. Sommeren 1869 stod det nye kapellet bygget av gråstein ferdig, og i september samme år ble det vigslet av biskop Fredrik Waldemar Hvoslef.  Navnet sitt fikk kapellet først da kong Oscar II besøkte det 4. juli 1873. Til minne om besøket skjenket han kapellet en marmorplate med innskriften: «
    kongoscars_kapell_finnm-3.jpg
  • Urnes stavkirke en stavkirke på gården Ornes på sørsiden av Lustrafjorden i Luster i Sogn og Fjordane. Kirken er datert til rundt 1140. Kirken er regnet for å være den eldste eksisterende stavkirken i Norge, men det er spor etter eldre kirker samme sted. Nyere forskning har påviset at det har stått tre kirker på tuften tidligere, og at Urnes derfor kan ha vært kirkested helt tilbake til tiden for kristningen av Norge. Ved utgravninger under kirkegulvet er det funnet stolpehull etter de to tidligste kirkene på stedet, som må ha vært stolpekirker. Den er også arktitektonisk og kulturhistorisk unik blant de gjenværende stavkirkene på grunn av treskjæringsarbeidene og den omfattende innvendige dekoren. Den ble i 1979 tatt med på UNESCOs verdensarvsliste som en av de to første norske oppføringene. I 1979 ble Urnes stavkirke ført opp på UNESCOs verdensarvliste, under de kulturelle kriteriene I, II og III. Den ble dermed ett av de to første verdensarvstedene i Norge.
    urnes_interior_stavk.jpg
  • Urnes stavkirke en stavkirke på gården Ornes på sørsiden av Lustrafjorden i Luster i Sogn og Fjordane. Kirken er datert til rundt 1140. Kirken er regnet for å være den eldste eksisterende stavkirken i Norge, men det er spor etter eldre kirker samme sted. Nyere forskning har påviset at det har stått tre kirker på tuften tidligere, og at Urnes derfor kan ha vært kirkested helt tilbake til tiden for kristningen av Norge. Ved utgravninger under kirkegulvet er det funnet stolpehull etter de to tidligste kirkene på stedet, som må ha vært stolpekirker. Den er også arktitektonisk og kulturhistorisk unik blant de gjenværende stavkirkene på grunn av treskjæringsarbeidene og den omfattende innvendige dekoren. Den ble i 1979 tatt med på UNESCOs verdensarvsliste som en av de to første norske oppføringene. I 1979 ble Urnes stavkirke ført opp på UNESCOs verdensarvliste, under de kulturelle kriteriene I, II og III. Den ble dermed ett av de to første verdensarvstedene i Norge.
    stavkirke_urnes.jpg
  • Reinli stavkirke (fantastisk utsikt, vel verdt et besøk) er en enskipet stavkirke (langkirke) i bygda Reinli i Sør-Aurdal kommune i Oppland (Innlandet fylke). Det har vært vanlig å datere stavkirken til siste halvdel av 1200-tallet eller på begynnelsen av 1300-tallet mens en nyere åringsdatering av deler av kirken indikerer etter 1326. Under en arkeologisk utgraving under kirkegulvet ble det i 1971/1972 funnet spor etter det som kan være to tidligere kirker. Det ble også funnet mynter fra Håkon Håkonssons regjeringstid 1250–1263. Reinli stavkirke stammer trolig fra siste halvdel av 1200-tallet, men ble revet helt ned og bygd opp igjen rundt 1326. De 12 svartmalte vigslingskorsene inne i kirken er trolig fra 1326. Smijernsbeslagene på vestdøra har tydelige spor etter ombyggingen på 1300-tallet. Døpefonten av kleber og en klokke i klokketårnet er fra middelalderen. I en luke på veggen kunne de spedalske skrifte og ta i mot nattverden. Reinli stavkirke er en enskipet langkirke med kor og halvrund koravslutning bak alteret (apsis) i samme bredde som skipet, med innelukkede svalganger og en liten takrytter. Kirken har ikke frittstående søyler i kirkerommet. Søylene er plassert i hjørnene, og fordi kirken er så lang er det også søyler i langveggene. På folkemunne har denne kirken gått under tilnavnet «Gamle Guri». De første skrevne kilder som omtaler en kirke på denne plassen er fra Olaf Haraldssons reise gjennom Valdres i 1023. Han skal ha besøkt Reinli.
    stavkirke_reine.jpg
  • Sortland kirke ligger på Sortland i Nordland. Kirka er ei lang korskirke i tre i nygotisk stil. Byggingen begynte i 1899 og kirka ble innviet 26. juli 1901. Den har 840 plasser. Arkitekt for kirka var Carl Julius Bergstrøm, og byggmester var O. Scheistrøm. <br />
Den gamle kirka på stedet ble revet i 1902. Den var trolig bygd i 1776. Tårnet fra den gamle kirka er bevart, og står ved inngangen til minnelunden på den gamle kirketomta på Sortland. Klokka i tårnet har en innskrift fra 1476. <br />
Sortland kirke er først nevnt i skriftlige kilder i 1370. En kilde i 1408 forteller at kirka på Sortland var tilegnet helgnene St. Mikhael og St. Dionysos. Trondhjems reformats 1589 forteller at Sortland kirke var annekskirke under Hadsel og at den ble betjent av presten som bodde på Hadsel. (Kilde: Lofoten og Vesterålens historie. (W)  Sortland kirke ligger i Sortland sokn i Vesterålen prosti. Den er bygget i tre og ble oppført i 1901. Kirken har korsplan og 696 sitteplasser. Kirken har vernestatus listeført.<br />
Arkitekt: Carl Julius Bergstrøm/Karl Norum/Olsen. <br />
Sortland kirke, som ble innviet i 1901, er en tidstypisk og forholdsvis rikt utformet langkirke preget av nygotikk og sveitserstil. Kirken har tårn i vest og kor i øst, og er oppført i panelt laft etter tegninger av arkitekt Carl Johan Bergstrøm. <br />
Kirkerommet er korsformet med smalere kor og med tverrarmene plassert nær koret. Det er gallerier over inngangspartiet i vest og i begge tverrarmene. Galleri, prekestol, døpefont, alterring og benker er fra byggetiden, men har nyere farger etter Alfred Hagns fargesetting fra 1930-årene, da koret ble malt. Siden ble skipet malt i tilsvarende farger i 1951, med grå vegger, og med engelsk rødt, lysere rødt og innslag av blått på søyler og inventar. Disse fargene ble også gjentatt ved oppmaling i 1989. <br />
Altertavlen fra 1901 har nygotisk omramming med fialer, eller miniatyrtårn, som kroner sidestykkene. Maleriet i hovedfeltet, med Kristus som viser naglesårene t
    sortland_kirke_nordland.jpg
  • Gatebelysning og gammel bussholdeplass, Fuglem på Selbustrand i Selbu, Sør-Trøndelag.
    gately_vinter_selbu-5.jpg
  • Hvite gatelys i den utbedrede vegstrekningen gjennom Stigamelene i Selbu i Sør-Trøndelag. Oppsatt i 2017. Fv. 705 mellom Stjørdal og Brekken, Røros.
    gately_vinter_selbu-4.jpg
  • 20171231_144024.jpg
  • v_selbustrand_kapell.jpg
  • selbustrand_vinter.jpg
  • Neiden kirke i regnvær. En langkirke i fra 1902 i Sør-Varanger kommune i Finnmark fylke. Kirken er altså en av svært få i Finnmark som overlevde andre verdenskrig og tyskernes nedbrenning. Den er tegnet av arkitekt Karl Norum. I 1898 ble det gjort en henvendelse til Kirke- og undervisningsdepartementet fra 26 familiefedre i Neiden, om å få oppført en kirke og anlagt en kirkegård i Neiden. Bare fire år senere sto kirken ferdig. Befolkningens ønske om å få en kirke var sammenfallende med myndighetenes ønske om å trygge grenseområdene mot finsk-russisk ekspansjon.<br />
<br />
Arkitekt Karl Norum var svært opptatt av gamle norske stavkirker, og han laget et byggverk som skulle være et uttrykk for norsk kultur og nasjonal samhørighet i et grenseområde. Kapellet fikk 155 sitteplasser og ble levert av ferdighusfirmaet Jacob Digre i Trondheim. Det ble innviet 13. juli 1902. Kong Oscar II donerte kirkesølv og døpesett i kobber.<br />
<br />
Kirken er utformet som en basilika i dragestil med lave sideskip, høyt midtparti og mange utskjæringer. Foran inngangen er en åpen hall. Inspirert av stavkirker er det brukt spon på taket og i deler av veggkledningen. I 1985 ble det gjort enkelte utbedringer av råteskader. <br />
<br />
Adkomst til stedet er via fylkesvei 352 og europavei 6/riksvei 92. Søsterkirka ligger i Buksnes i Vestvågøy. Neiden Chapel, a parish church of the Church of Norway in Sør-Varanger Municipality in Troms og Finnmark county, Norway. It is located in the village of Neiden. It is one of the churches for the Sør-Varanger parish which is part of the Varanger prosti (deanery) in the Diocese of Nord-Hålogaland. The red and white, wooden church was built in a long church format in the style called dragestil in 1902 by the architect Karl Norum. The church seats about 155 people. In 1898, many farmers in Neiden made a request to the Ministry of Church and Education to have a church and a cemetery built in Neiden. Only four years later, the church was finished. The resid
    neiden_kirke_varanger.jpg
  • Kong Oscar IIs kapell ligger i Grense Jakobselv i Sør-Varanger kommune i Troms og Finnmark fylke. Kapellet ble reist som grensevern mot Russland, etter at russerne ikke hadde respektert den norske grensen etter grenseoppgangen i 1826. Det er ei langkirke i stein med 72 plasser. Det ble vigslet den 26. september 1869 av biskop Fredrik Waldemar Hvoslef, og restaurert i 1992. Arkitekt for kapellet var Jacob Wilhelm Nordan.  Det hadde helt siden den første norske bosettingen i Grense Jakobselv i 1851 vært et ønske blant den norske befolkningen å få et eget kapell. Videre var det etter grenseoppgangen i 1826 fortsatt uenighet mellom norske myndigheter og russiske fiskere om riksgrensen. Etter innrapportering av flere harde konfrontasjoner mellom norsk øvrighet og russiske fiskere, foreslo amtmannen i Finnmark å la et orlogsfartøy fra marinen foreta fiskerioppsynet de månedene fiskeriet foregikk. Innenriksdepartementet ønsket en uavhengig granskning av forholdene og sendte kapteinløytnant Heyerdahl nordover for å sette seg inn i saken. Heyerdahl delte imidlertid ikke amtmannens syn på hvilken løsning som ville være den mest tjenlige, og han foreslo i stedet å reise et kapell ved Grense Jakobselv.<br />
<br />
Parallellen til det russisk-ortodokse kapellet i Boris Gleb er slående, ettersom nettopp det hadde vært av avgjørende betydning ved grenseoppgangen i 1826. Et evangelisk-luthersk kapell ville være en udiskuterbar grensemarkering for grensen mellom Sverige-Norge og Russland. Dermed falt den nasjonale sikkerhetspolitikken og Grense Jakobselv-befolkningens interesser sammen. I 1865 ble det bestemt at det skulle bygges et kapell i «Grensen» og samtidig en prestegård. Sommeren 1869 stod det nye kapellet bygget av gråstein ferdig, og i september samme år ble det vigslet av biskop Fredrik Waldemar Hvoslef.  Navnet sitt fikk kapellet først da kong Oscar II besøkte det 4. juli 1873. Til minne om besøket skjenket han kapellet en marmorplate med innskriften: «
    kongoscars_kapell_finnm.jpg
  • Urnes stavkirke en stavkirke på gården Ornes på sørsiden av Lustrafjorden i Luster i Sogn og Fjordane. Kirken er datert til rundt 1140. Kirken er regnet for å være den eldste eksisterende stavkirken i Norge, men det er spor etter eldre kirker samme sted. Nyere forskning har påviset at det har stått tre kirker på tuften tidligere, og at Urnes derfor kan ha vært kirkested helt tilbake til tiden for kristningen av Norge. Ved utgravninger under kirkegulvet er det funnet stolpehull etter de to tidligste kirkene på stedet, som må ha vært stolpekirker. Den er også arktitektonisk og kulturhistorisk unik blant de gjenværende stavkirkene på grunn av treskjæringsarbeidene og den omfattende innvendige dekoren. Den ble i 1979 tatt med på UNESCOs verdensarvsliste som en av de to første norske oppføringene. I 1979 ble Urnes stavkirke ført opp på UNESCOs verdensarvliste, under de kulturelle kriteriene I, II og III. Den ble dermed ett av de to første verdensarvstedene i Norge.
    portal_urnes_stavk.jpg
  • Todalen kirke er en langkirke fra 1861 i Surnadal kommune, Møre og Romsdal fylke. Den er en del av Den norske kirke og hører til Indre Nordmøre prosti i Møre bispedømme.  Byggverket er i tre og har 250 plasser. Todalen Church (Norwegian: Todalen kyrkje) is a parish church in Surnadal Municipality in Møre og Romsdal county, Norway. It is located in the village of Todalsøra. The church is part of the Todalen parish in the Indre Nordmøre deanery in the Diocese of Møre. The white, wooden church was built in 1861 by the architect Jacob Wilhelm Nordan. The church seats about 250 people.
    todalen_kirke_nordmore.jpg
  • gately_vinter_selbu-2.jpg
  • Neiden kirke i regnvær. En langkirke i fra 1902 i Sør-Varanger kommune i Finnmark fylke. Kirken er altså en av svært få i Finnmark som overlevde andre verdenskrig og tyskernes nedbrenning. Den er tegnet av arkitekt Karl Norum. I 1898 ble det gjort en henvendelse til Kirke- og undervisningsdepartementet fra 26 familiefedre i Neiden, om å få oppført en kirke og anlagt en kirkegård i Neiden. Bare fire år senere sto kirken ferdig. Befolkningens ønske om å få en kirke var sammenfallende med myndighetenes ønske om å trygge grenseområdene mot finsk-russisk ekspansjon.<br />
<br />
Arkitekt Karl Norum var svært opptatt av gamle norske stavkirker, og han laget et byggverk som skulle være et uttrykk for norsk kultur og nasjonal samhørighet i et grenseområde. Kapellet fikk 155 sitteplasser og ble levert av ferdighusfirmaet Jacob Digre i Trondheim. Det ble innviet 13. juli 1902. Kong Oscar II donerte kirkesølv og døpesett i kobber.<br />
<br />
Kirken er utformet som en basilika i dragestil med lave sideskip, høyt midtparti og mange utskjæringer. Foran inngangen er en åpen hall. Inspirert av stavkirker er det brukt spon på taket og i deler av veggkledningen. I 1985 ble det gjort enkelte utbedringer av råteskader. <br />
<br />
Adkomst til stedet er via fylkesvei 352 og europavei 6/riksvei 92. Søsterkirka ligger i Buksnes i Vestvågøy. Neiden Chapel, a parish church of the Church of Norway in Sør-Varanger Municipality in Troms og Finnmark county, Norway. It is located in the village of Neiden. It is one of the churches for the Sør-Varanger parish which is part of the Varanger prosti (deanery) in the Diocese of Nord-Hålogaland. The red and white, wooden church was built in a long church format in the style called dragestil in 1902 by the architect Karl Norum. The church seats about 155 people. In 1898, many farmers in Neiden made a request to the Ministry of Church and Education to have a church and a cemetery built in Neiden. Only four years later, the church was finished. The resid
    neiden_kirke_varanger-3.jpg
  • Grense Jakobselv (nordsamisk: Vuorjánjohka) grend i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Grenda ligger i et lite dalføre hvor Jakobselva renner nordover ut i Varangerfjorden. Elva markerer grensen mot Russland. Tidligere var det permanent bosetting i dalen, men denne ble fraflyttet sent på 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet. Forsvaret har sin nordligste grensestasjon i Grense Jakobselv, bemannet av personell fra grensekompaniet i Garnisonen i Sør-Varanger.<br />
<br />
For å markere Norges suverenitet over områdene øst til Jakobselva ble det bygget et kapell i Grense Jakobselv. Det ble innviet i 1869. Kapellet fikk sitt navn, Kong Oscar IIs kapell, ved kongens besøk i 1873. (Wikip.) A small village in Sør-Varanger Municipality in Troms og Finnmark county, Norway. It is located on the shore of the Barents Sea at the mouth of the Jakobselva river. It lies about 54 kilometres (34 mi) by road east of the town of Kirkenes. The area was settled by Norwegians in 1851. The Jakobselva river forms the border with Russia, on the east side of Grense Jakobselv. Here, there is a small post of the Garrison of Sør-Varanger of the Norwegian Army, from where soldiers patrol the border. In this area, however, there is no public border crossing. In the village, there is a stone chapel built in 1869 called King Oscar II Chapel. The church was built to reinforce Norway's territorial claim to the area, and was named after King Oscar II of Sweden and Norway at a visit he made in 1873. Grense Jakobselv is the point in mainland Norway farthest by road from Norway's capital Oslo. It is 2,465 kilometres (1,532 mi) by a route entirely within Norway. (W)
    kongosc_grensejakobs.jpg
  • Rødven stavkirke ligger i Rødven, en bygd i Rauma i Møre og Romsdal.<br />
Kirken er antatt bygd rundt 1300, men den eldste delen er fra 1100-tallet. Kirken har gjennomgått flere forandringer i tidens løp. Den ble overtatt av Fortidsminneforeningen i 1907 etter at et nytt kapell var reist like ved (Rødven kapell).<br />
<br />
Rødven stavkirke er av den såkalte Møre-typen. Den kjennetegnes av at kirkene har mellomstaver i ytterveggene og tverrgående bjelker som binder stavleiene sammen. Det er bare bevart to stavkirker av denne typen, Rødven stavkirke og Kvernes stavkirke. Disse kirkene har også utvendige skorder som bidrar til en avstivning av bygningskonstruksjonen. Rødven stavkirke er kledd med liggende panel og taket har takstein. Skipet og koret har samme bredde, omkring 6,4 m, men taket på koret er noe lavere enn på skipet. Koret ble reist på 1600-tallet. Opprinnelig var koret en del smalere. Under et kraftig uvær på 1690-tallet ble takrytteren helt ødelagt. Dagens takrytter er fra tidlig 1700-tall.<br />
<br />
Under Håkon Christies arkeologisk utgravning i 1962 – 1963 ble det funnet merker etter jordgravne stolper fra en eldre stolpekirke på stedet. Senere ble det påvist spor av bosetning og graver fra jernalder og romertid nær kirken. I middelalderen var den først annekskirke til Veøy og avlastet denne ved å være kirke for folket omkring Rødvenfjorden. Kirkestedet ligger i dag lite sentralt ved ferdsel over land, men med reise sjøveien, som var det viktigste i middelaldern, var stedet sentralt for bygdene rundt. Kirkestedet er synlig fra båt eller fra andre siden av Rødvenfjorden. Kirkestedet nevens første gang i Trondhjems Reformats 1589. Kirkens nordportal har pilastre med romanske detaljer som Christie daterer til tidlig 1100-tall. Disse pilastrene og deler av veggene kan være fra en eldre kirke, mens den nåværende er datert til 1300-tallet. Det er også funnet mynter fra 1100-tallet. (Wiki) Rødven Stave Church (Norwegian: Rødven stavkyrkje) is
    stavkirke_rodven.jpg
  • stavkirke_borgund.jpg
  • IMG_20190911_200903_454.jpg
  • Ved utløpet av nea, der elva renner ut i Selbusjøen.
    nea_utlopet_solnedgang.jpg
  • Melbu kirke ligger på Melbu i Hadsel kommune i Nordland. Kirka er ei langkirke i tre. Den ble innviet i 1938 og har 250 plasser. Arkitekt for kirka var Harald Sund. Nytt orgel ble installert i Melbu kirke i 2006. Melbu kirke ligger i Hadsel sokn i Vesterålen prosti. Den er bygget i tre og ble oppført i 1936. Kirken har langplan og 250 sitteplasser. Kirken har vernestatus listeført.<br />
Arkitekt: Harald Sund. Hadsel har fem kirker og et menighetshus. Melbu kirke som ligger ved parken til Melbu Hovedgård. Hadsel kirke som ligger på Hadsel mellom Stokmarknes og Melbu. <br />
Innlandet kirke på Hinnøya. <br />
Grønning kirke på Langøya. <br />
Hadselsand kirke på Austvågøy. Stokmarknes menighetshus
    melbu_kirke_vesteraalen.jpg
  • Hvite gatelys i den utbedrede vegstrekningen gjennom Stigamelene i Selbu i Sør-Trøndelag. Oppsatt i 2017. Fv. 705 mellom Stjørdal og Brekken, Røros.
    gately_vinter_selbu-3.jpg
  • reinfann med iskrystaller
    20171231_144158.jpg
  • Kåfjord kirke er en langkirke fra 1837 i Kåfjord i Alta kommune i Finnmark.  <br />
Byggverket er i tømmer og skal ha mellom 300 og 330 sitteplasser. Kåfjord kobberverk, Alten Copper Mines, ble etablert av engelskmenn i 1826 og kirkens historie er nært knyttet til gruvedriften. Før kirken ble bygget holdt man ofte gudstjenester i kobberverkets direktørbolig etter det anglikanske kirkeritualet. I 1835 fikk man innvilget tillatelse til å bygge egen kirke, som sto ferdig i 1837. Kildene er ikke entydige om hvem som tegnet Kåfjord kirke. Noen kilder mener det er sannsynlig at det ble brukt typetegninger av Hans Ditlev Franciscus von Linstow.[2][3] Andre kilder hevder imidlertid at det var ingeniør Stephen Henry Thomas ved kobberverket som tegnet kirken. Det fortelles om en skotsk student ved navn William Dawson Hooker som i 1836 besøkte Finnmark. Han fikk i 1837 trykket sin reiseskildring fra turen, og der skriver han at Thomas hadde vist ham en kirke som var under oppbygning. Når den var ferdig, skulle den fraktes 50 miles landveien og 20 miles sjøveien, for å bli reist i Kåfjord. Erland Scheen gjengir dette i forordet til sin utgivelse av Thomas' reisedagbok fra Vestlandet, og tilføyer at det var Thomas selv som hadde tegnet kirken, som var den eneste bygningen som stod igjen etter at den tyske okkupasjonsmakten hadde utslettet Kåfjord som ledd i «den brente jords taktikk» i 1944. Kirken ble innviet av biskop Peder Christian Hersleb Kjerschow 10. september 1837. På kirkegården finnes gravminner over familiemedlemmer av den engelske ledelsen ved i kobberverket på 1800-tallet. Her er også graven til handelsmannen Carl Johan Ruth som ble drept under Kautokeino-opprøret i 1852 og gravene til Aslak Jacobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby som ble halshugd for sin deltagelse i opprøret.<br />
<br />
Ved inngangspartiet til kirken står et monument over rallarene. "Rallarfamilien" - skulptur av Per Ung ved Kåfjord kirke. Monumentet ble avduket i juni 2004.
    kafjord_kirke_alta.jpg
  • Utsikt mot Mebonden, Selbu kirke og Nesta i Selbu. Elva Nea i forgrunnen.
    nea_selbu_sentrum.jpg
  • 20171231_142738.jpg
  • Vøringsfossen er del av elven Bjoreio i Eidfjord kommune i Vestland fylke. Den har et loddrett fall på 145 meter og et totalt fall på 182 meter. Holtedahl oppgir det frie fallet til 147 meter og total fallhøyde fra Fossli til 235 meter. Vannmengen i elven er regulert i forbindelse med kraftutbygging, men det er krav til minstevannføring på 12 m³ vann i sekundet i sommersesongen. Riksvei 7 passerer tett inntil fossen og juvet. Fossen er innerst i Måbødalen i Hardanger og var Norges mest besøkte naturattraksjon i 2006. I 2010 vant arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk arkitektkonkurransen om tilrettelegging av Vøringsfossen som turistattraksjon. Arbeidet, som er estimert til å koste 150 millioner, ble påbegynt 2015.[3][4] Gangbroen ble åpnet 21. august 2020.[5] Konstruksjonen har møtt kritikk, i en artikkel på NRKs nettsider omtalte forfatteren Stein P. Aasheim konstruksjonen som «en voldtekt av en av Norges flotteste naturattraksjoner». I 2022 var det igjen utbygging på gang, med nye stier og utkikkspunkt.  Frem til 1821 var Vøringfossen knapt kjent av andre enn lokalbefolkningen. Da dro professor Christopher Hansteen over Hardangervidda for å foreta noen astronomiske observasjoner. På vei ned mot Eidfjord stoppet han flere ganger for å beundre fossene, og de to fjellkarene som bar utstyret hans, sa: «Det der er da ingenting. Vi kan vise deg en foss som er minst en halv fjerding (300 meter) høy.» Det trodde ikke Hansteen på, men ble likevel «gjennomrystet» ved synet av Vøringfossen, selv om han bedømte fallhøyden til «bare» 280 meter, ved å kaste stein ned fra kanten og måle tiden med lommeuret sitt.[trenger referanse]<br />
<br />
Hansteens besøk ble Vøringfossens gjennombrudd som nasjonalt symbol og naturattraksjon. Fra 1861 ble Hardangerfjorden trafikkert av flere skip ved navn «Vøringen». Ola Garen besluttet i 1880-årene å bygge et hotell ved toppen av fossen. Den eneste veien dit var en sti med 1 500 trappetrinn opp Måbøfjellet, samt en
    voringfossen_hardangervid-2.jpg
  • Vøringsfossen er del av elven Bjoreio i Eidfjord kommune i Vestland fylke. Den har et loddrett fall på 145 meter og et totalt fall på 182 meter. Holtedahl oppgir det frie fallet til 147 meter og total fallhøyde fra Fossli til 235 meter. Vannmengen i elven er regulert i forbindelse med kraftutbygging, men det er krav til minstevannføring på 12 m³ vann i sekundet i sommersesongen. Riksvei 7 passerer tett inntil fossen og juvet. Fossen er innerst i Måbødalen i Hardanger og var Norges mest besøkte naturattraksjon i 2006. I 2010 vant arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk arkitektkonkurransen om tilrettelegging av Vøringsfossen som turistattraksjon. Arbeidet, som er estimert til å koste 150 millioner, ble påbegynt 2015.[3][4] Gangbroen ble åpnet 21. august 2020.[5] Konstruksjonen har møtt kritikk, i en artikkel på NRKs nettsider omtalte forfatteren Stein P. Aasheim konstruksjonen som «en voldtekt av en av Norges flotteste naturattraksjoner». I 2022 var det igjen utbygging på gang, med nye stier og utkikkspunkt.  Frem til 1821 var Vøringfossen knapt kjent av andre enn lokalbefolkningen. Da dro professor Christopher Hansteen over Hardangervidda for å foreta noen astronomiske observasjoner. På vei ned mot Eidfjord stoppet han flere ganger for å beundre fossene, og de to fjellkarene som bar utstyret hans, sa: «Det der er da ingenting. Vi kan vise deg en foss som er minst en halv fjerding (300 meter) høy.» Det trodde ikke Hansteen på, men ble likevel «gjennomrystet» ved synet av Vøringfossen, selv om han bedømte fallhøyden til «bare» 280 meter, ved å kaste stein ned fra kanten og måle tiden med lommeuret sitt.[trenger referanse]<br />
<br />
Hansteens besøk ble Vøringfossens gjennombrudd som nasjonalt symbol og naturattraksjon. Fra 1861 ble Hardangerfjorden trafikkert av flere skip ved navn «Vøringen». Ola Garen besluttet i 1880-årene å bygge et hotell ved toppen av fossen. Den eneste veien dit var en sti med 1 500 trappetrinn opp Måbøfjellet, samt en
    voringfossen_hardangervid-8.jpg
  • Narvik kirke ligger i bydelen Frydenlund i Narvik i Nordland. Kirka er ei treskipet langkirke i stein med 700 sitteplasser. Den ble innviet den 16. desember 1925. Arkitekt for kirka var Olaf Nordhagen. Kirka sto imot bombardementene av Narvik under andre verdenskrig. <br />
Før Narvik kirke ble bygd, fungerte jernbanens forsamlingslokale som interimkirke fra 1900 til 1925. Kirken har et bevisst middelaldersk formspråk med mur i naturstein og høye, smale kirkevinduer. Narvik kirke ble bygd av stein fra Ofotbanens steinbrudd i Djupvik. Midtskipet er omgitt på begge sider av store søyler med ulikt utformede kapitéler. Kirkens tårn er kledd i kobberplater. Beslagene på kirkens inngang er utført i smijern etter tegninger av Olaf Nordhagen. <br />
Kirkens altertavle er malt av Eilif Peterssen. Prekestolen er tilvirket av Ingemann Arntzen. Tresnittene er gjort av Arnold Zimmermann. Om arkitekten: Johan Olaf Brochmann Nordhagen (født 16. mars 1883 i Kristiania, død 6. november 1925 i Trondheim) var en norsk arkitekt, ingeniør og kunstner.<br />
Olaf Nordhagen var sønn av Christine Magdalene Johansen (1858–1933) og kunstneren Johan Nordhagen (1856–1956). Han var bror av botanikkprofessor Rolf Nordhagen (1896–1971). I årene 1898-1902 utdannet han seg til bygningsingeniør ved Kristiania tekniske skole. <br />
Fra 1902 til 1905 var han assistent hos Hamar-arkitekten Bredo Greve (1871–1931) og hospitant ved Statens håndverks- og kunstindustriskole under arkitekt Herman Major Schirmer (1845–1913). I denne perioden tegnet han sin versjon av Ringsaker kirke. Basert på feltarbeid i 1903 tegnet han også kirken som en gang stod på Domkirkeruinene på Hamar. Deretter var han ett år elev ved Kunstakademiet i København og studerte under Martin Nyrop (1849–1921), hvis arkitektkontor Nordhagen også praktiserte ved.<br />
Egen arkitektpraksis fra 1906<br />
I 1906 etablerte han sitt eget arkitektkontor, og vant umiddelbart en arkitektkonkurransen om Bergen Offentlige Bibliotek. Biblioteket bl
    narvik_kirke_1925.jpg
  • Vøringsfossen er del av elven Bjoreio i Eidfjord kommune i Vestland fylke. Den har et loddrett fall på 145 meter og et totalt fall på 182 meter. Holtedahl oppgir det frie fallet til 147 meter og total fallhøyde fra Fossli til 235 meter. Vannmengen i elven er regulert i forbindelse med kraftutbygging, men det er krav til minstevannføring på 12 m³ vann i sekundet i sommersesongen. Riksvei 7 passerer tett inntil fossen og juvet. Fossen er innerst i Måbødalen i Hardanger og var Norges mest besøkte naturattraksjon i 2006. I 2010 vant arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk arkitektkonkurransen om tilrettelegging av Vøringsfossen som turistattraksjon. Arbeidet, som er estimert til å koste 150 millioner, ble påbegynt 2015.[3][4] Gangbroen ble åpnet 21. august 2020.[5] Konstruksjonen har møtt kritikk, i en artikkel på NRKs nettsider omtalte forfatteren Stein P. Aasheim konstruksjonen som «en voldtekt av en av Norges flotteste naturattraksjoner». I 2022 var det igjen utbygging på gang, med nye stier og utkikkspunkt.  Frem til 1821 var Vøringfossen knapt kjent av andre enn lokalbefolkningen. Da dro professor Christopher Hansteen over Hardangervidda for å foreta noen astronomiske observasjoner. På vei ned mot Eidfjord stoppet han flere ganger for å beundre fossene, og de to fjellkarene som bar utstyret hans, sa: «Det der er da ingenting. Vi kan vise deg en foss som er minst en halv fjerding (300 meter) høy.» Det trodde ikke Hansteen på, men ble likevel «gjennomrystet» ved synet av Vøringfossen, selv om han bedømte fallhøyden til «bare» 280 meter, ved å kaste stein ned fra kanten og måle tiden med lommeuret sitt.[trenger referanse]<br />
<br />
Hansteens besøk ble Vøringfossens gjennombrudd som nasjonalt symbol og naturattraksjon. Fra 1861 ble Hardangerfjorden trafikkert av flere skip ved navn «Vøringen». Ola Garen besluttet i 1880-årene å bygge et hotell ved toppen av fossen. Den eneste veien dit var en sti med 1 500 trappetrinn opp Måbøfjellet, samt en
    voringfossen_hardangervid-10.jpg
  • Vøringsfossen er del av elven Bjoreio i Eidfjord kommune i Vestland fylke. Den har et loddrett fall på 145 meter og et totalt fall på 182 meter. Holtedahl oppgir det frie fallet til 147 meter og total fallhøyde fra Fossli til 235 meter. Vannmengen i elven er regulert i forbindelse med kraftutbygging, men det er krav til minstevannføring på 12 m³ vann i sekundet i sommersesongen. Riksvei 7 passerer tett inntil fossen og juvet. Fossen er innerst i Måbødalen i Hardanger og var Norges mest besøkte naturattraksjon i 2006. I 2010 vant arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk arkitektkonkurransen om tilrettelegging av Vøringsfossen som turistattraksjon. Arbeidet, som er estimert til å koste 150 millioner, ble påbegynt 2015.[3][4] Gangbroen ble åpnet 21. august 2020.[5] Konstruksjonen har møtt kritikk, i en artikkel på NRKs nettsider omtalte forfatteren Stein P. Aasheim konstruksjonen som «en voldtekt av en av Norges flotteste naturattraksjoner». I 2022 var det igjen utbygging på gang, med nye stier og utkikkspunkt.  Frem til 1821 var Vøringfossen knapt kjent av andre enn lokalbefolkningen. Da dro professor Christopher Hansteen over Hardangervidda for å foreta noen astronomiske observasjoner. På vei ned mot Eidfjord stoppet han flere ganger for å beundre fossene, og de to fjellkarene som bar utstyret hans, sa: «Det der er da ingenting. Vi kan vise deg en foss som er minst en halv fjerding (300 meter) høy.» Det trodde ikke Hansteen på, men ble likevel «gjennomrystet» ved synet av Vøringfossen, selv om han bedømte fallhøyden til «bare» 280 meter, ved å kaste stein ned fra kanten og måle tiden med lommeuret sitt.[trenger referanse]<br />
<br />
Hansteens besøk ble Vøringfossens gjennombrudd som nasjonalt symbol og naturattraksjon. Fra 1861 ble Hardangerfjorden trafikkert av flere skip ved navn «Vøringen». Ola Garen besluttet i 1880-årene å bygge et hotell ved toppen av fossen. Den eneste veien dit var en sti med 1 500 trappetrinn opp Måbøfjellet, samt en
    voringfossen_hardangervid-9.jpg
  • Vøringsfossen er del av elven Bjoreio i Eidfjord kommune i Vestland fylke. Den har et loddrett fall på 145 meter og et totalt fall på 182 meter. Holtedahl oppgir det frie fallet til 147 meter og total fallhøyde fra Fossli til 235 meter. Vannmengen i elven er regulert i forbindelse med kraftutbygging, men det er krav til minstevannføring på 12 m³ vann i sekundet i sommersesongen. Riksvei 7 passerer tett inntil fossen og juvet. Fossen er innerst i Måbødalen i Hardanger og var Norges mest besøkte naturattraksjon i 2006. I 2010 vant arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk arkitektkonkurransen om tilrettelegging av Vøringsfossen som turistattraksjon. Arbeidet, som er estimert til å koste 150 millioner, ble påbegynt 2015.[3][4] Gangbroen ble åpnet 21. august 2020.[5] Konstruksjonen har møtt kritikk, i en artikkel på NRKs nettsider omtalte forfatteren Stein P. Aasheim konstruksjonen som «en voldtekt av en av Norges flotteste naturattraksjoner». I 2022 var det igjen utbygging på gang, med nye stier og utkikkspunkt.  Frem til 1821 var Vøringfossen knapt kjent av andre enn lokalbefolkningen. Da dro professor Christopher Hansteen over Hardangervidda for å foreta noen astronomiske observasjoner. På vei ned mot Eidfjord stoppet han flere ganger for å beundre fossene, og de to fjellkarene som bar utstyret hans, sa: «Det der er da ingenting. Vi kan vise deg en foss som er minst en halv fjerding (300 meter) høy.» Det trodde ikke Hansteen på, men ble likevel «gjennomrystet» ved synet av Vøringfossen, selv om han bedømte fallhøyden til «bare» 280 meter, ved å kaste stein ned fra kanten og måle tiden med lommeuret sitt.[trenger referanse]<br />
<br />
Hansteens besøk ble Vøringfossens gjennombrudd som nasjonalt symbol og naturattraksjon. Fra 1861 ble Hardangerfjorden trafikkert av flere skip ved navn «Vøringen». Ola Garen besluttet i 1880-årene å bygge et hotell ved toppen av fossen. Den eneste veien dit var en sti med 1 500 trappetrinn opp Måbøfjellet, samt en
    voringfossen_hardangervid-5.jpg
  • Kåfjord kirke i Olderdalen ligger i Kåfjord sokn i Nord-Troms prosti. Den er bygget i tre, og som så mange kirker i Nord-Norge er den fra etter andre verdenskrig.<br />
Kåfjords første kirkelige bygg var et kapell reist i 1722 i forbindelse med samemisjonen, hvor Thomas von Westen var en ledende skikkelse.<br />
Under andre verdenskrig ble alle hus i kommunen brent av tyskerne, og befolkningen evakuert. Kåfjord var den sørligste kommunen som ble nedbrent, den 16. november 1944.<br />
I 1949 fikk Kåfjord ny kirke. Kirken ble reist på initiativ fra innbyggerne i Olderdalen, ved hjelp av innsamlete midler og blant annet med gjenbruk av materialer. Kirsten Sand fra Finnmark var arkitekt. Kirken ble påbygd i 1989-90. Kåfjord kirke er en rødmalt langkirke i tre med smalere og lavere kor og saltak. Over mønet mot vest står en takrytter. Kirkerommet er enskipet og har tredelt himling. Over inngangspartiet er det galleri. I kirkeskipet henger en modell av en fembøring laget av Mikal Mathiassen fra Arnøyhamn i 1954. Altertavlen, som tidligere hang i Sande kirke, ble innkjøpt fra Gaular prestegjeld i 1954.<br />
Kåfjord kommune (nordsamisk: Gáivuona suohkan, kvensk: Kaivuonon komuuni) ligger i Troms, ved Kåfjorden, den østlige armen av Lyngenfjorden. Den grenser i nord og øst mot Nordreisa, i sør mot Storfjord, og i vest mot Lyngen. Kåfjord har i sørøst også grense mot Finland. Kommunen hører til regionen Nord-Troms. Deler av befolkningen er av samisk og kvensk avstamming. Kilder: Rasmussen, Alf Henry: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon, Kirkenær 1993, Wisløff, Dag Sigurd: Kirkejubileum 1722-1972, Tromsø 1972, og Wikipedia.
    kafjord_kirke_troms.jpg
  • I Narvik har visstnok den vakre Sjømannskirken nå blitt mer et kulturhus: Internasjonalt kultur- og velferdssenter i Narvik Stiftelsen Sjømannskirken.<br />
Tanken om ei sjømannskirke i Narvik ble født på 1930-tallet. Årsaken var den store trafikken av svenske sjøfolk til byen. Men så kom krigen. Planen ble tatt opp i 1946, og våren 1947 bestemte SKUT (Svenska Kyrkan i Utlandet) å atbeide for et tilbud til sjøfolk i Narvik. Først ble det ansatt en prest, Richard Södergren. Han skjønte at det trengtes et kirkerom.<br />
Kirka ble åpnet 3. september 1950 med prominente gjester som biskopen I Sør-Hålogaland, Wollert Krohn Hansen og den svenske erkebiskopen, Yngve Brillioth. I tillegg til biskopen talte også den nytilsatte sjømannspresten, Per Aksel Törneskog under høymessa i ei fullsatt kirke. At det var behov for kirka, er det liten tvil om. De første fire månedene var det 14000 besøkende og 5225 på gudstjenester. Andre religiøse tilstelninger samla mer enn 3000.<br />
Tross økt effektivisering og malmskiping, økte antallet sjøfolk fram til 1960-tallet, men så blir skipene effektivisert, får færre mannskap og mannskap fra andre land enn Sverige. På 1970-tallet legger det ene svenske rederiet ned, og I 1982 kom det ikke et eneste svensk skip til Narvik,<br />
I 1997 sa Svenska Kyrkan i Utlandet stopp. Målet var tilbud til sjøfolk, ikke til turister som hadde økt etterat mellomriksveien åpnet. At kirka også hadde grodd inn i folks bevissthet som et kulturlokale utenfor det rent kirkelige, var heller ikke SKUTs ansvar. Narvik kommune overtok bygget under løfte om at kirkerommet ikke skulle avvigsles og at der skulle opprettholdes tilbud til sjøfarende. Stiftelsen ”Sjømannskirken – Internasjonalt kultur- og velferdssenter” ble opprettet, med det Internasjonale transportarbeiderforbundet ITF og Sjøfartsdirektoratet pluss Narvik Kommune i styret.<br />
I 2002 ble bygget fredet av Riksantikvaren.<br />
I utgangspunktet bidro Narvik Kommune med 400.000 til den å
    narvik_sjomannskirken-2.jpg
  • Bygging av Hålogalandsbrua utenfor Narvik i Nordland. Den skal krysse Rombaken mellom Karistranda, 2,2 kilometer nordøst for Narvik sentrum, og Øyjord, ti kilometer sør for Bjerkvik. <br />
Brua blir en del av E6, og forkorter strekningen fra Narvik til Bjerkvik med 18 kilometer, og fra Narvik til Bjørnfjell med 4-5 kilometer. Brua vil også avhjelpe vektbegrensinger på den eksisterende Rombaksbrua, og gi en mer rassikker forbindelse enn dagens E6. Dette har ført til at Narvik lufthavn, Framnes ble lagt ned 1. april 2017. Reisende blir henvist til Harstad/Narvik lufthavn, Evenes, i det kjøretiden til Evenes med bru, kortes ned fra ca. 60 til 40 minutter (fra 75 til 57 km). <br />
Hålogalandsbrua blir 1533 meter lang, med et fritt spenn på 1145 meter og blir med det Norges nest lengste hengebru etter Hardangerbrua. På grunn av stor forskjell i kostnad mellom de forskjellige alternativene til brukonstruksjon, bestemte Statens vegvesen våren 2008 at bare hengebru skal vurderes i den videre prosjekteringen. Statens vegvesen (2008) kostnadsberegnet prosjektet til 1860 millioner kroner, inkludert tilknytningsveier og -tunneler.<br />
Bruprosjektet drives av Hålogalandsbrua AS, der Narvik kommune er majoritetseier med 75,95% av aksjene. Prosjektet er inne i Regjeringens forslag til Nasjonal transportplan for perioden 2010 til 2019, og det er foreslått lagt til første del av planperioden. I mai 2012 kunngjorde Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa at finansieringen for prosjektet er på plass.<br />
Byggestart var 18. februar 2013. I sammenheng med brobyggingen, ble rassikringstunnelen Trældaltunnelen åpnet den 11. september 2015. Brua vil etter planene åpnes for trafikk sommeren 2018. Norsk bru blir kinesisk stålindustris inngangsbillett til Europa. <br />
Et kinesisk stålverk har vunnet konkurransen om å levere det meste av metallet til den nye Hålogalandsbrua i Narvik, som skal stå ferdig neste sommer.<br />
Hålogalandsbrua<br />
Foto: Statens vegvesen<br />
Kinas største brubyggerkonse
    narvik_halogalandsbrua-2.jpg
  • Tesla ladestasjoner for el-biler, Bjerkvik, litt nord for Narvik. Tesla charging station for electric cars, in Bjerkvik, just outside Narvik in Northern Norway. kommer Tesla til å ta betalt for bruk av SuperCharger-stasjonene sine. Belastes for ladingen<br />
Dette gjelder ikke relevant for nåværende biler, men gjelder dem som kjøpes etter 15. januar eller leveres etter 15. april i år. Hver eneste nye Model S og X, også Model 3 når den lanseres, vil få med en årlig kreditt på lading på 400 kWt i året. Det skal holdet til rundt 1600 kilometer kjøring.<br />
Etter det må man betale for ladingen. I noen markeder belastes man på tid mens man i andre belastes per kWt. I Norge er det sistnevnte som gjelder:  1,4 kroner per kilowattime. – Supercharger-nettverket ble bygget for å muliggjøre elektriske langturer. Den daglige ladingen skjer hjemme om natten, og dekker rekkeviddebehovet i hverdagen, skriver kommunikasjonssjef i Tesla Norge, Even Sandvold Roland, i en e-post til ITavisen. <br />
Må betale hvis man opptar en ladeplass<br />
I tillegg kommer «parkeringsgebyret», det vil si beløpet man må betale hvis man oppholder en ladeplass mer enn nødvendig. Prisen er på: 3,25 kroner per minutt. <br />
Dette gjelder hvis man oppholder en ladeplass mer enn fem minutter etter endt lading hvis ladestasjonen er mer enn 50 prosent full. Brukere blir varslet om dette via mobilappen. http://itavisen.no/2017/01/13/sa-mye-ma-du-betale-for-a-superlade-tesla/
    tesla_bjerkvik_narvik_lading.jpg
  • Tesla ladestasjoner for el-biler. Tesla charging station for electric cars, Skibotn in Norway. Skibotn (finsk: Markkina, kvensk: Yykeänperä, nordsamisk: Ivgobahta),  tettsted i Storfjord kommune ved fjorden Lyngen i Troms.  512 innbyggere per 1. januar 2016, men regner man med nærmeste omegn blir tallet ca. 750. Kjent som et sentralt knutepunkt på Nordkalotten, og har en forhistorie som bygger på de tre stammers møte og de utfordringer som fulgte av det. Skibotn bedehuskapell blir brukt årlig av læstadianere som kommer på stemne til Skibotn, i tro til gammel tradisjon. Skibotn har lang historie som knutepunkt i Nordkalotten ettersom det ble avholdt årlige marked hvor det alle nordens folkeslag møttes for å forhandle og feste med hverandre. Under 2. verdenskrig var Skibotn den nordligste bygda som ikke ble brent av tyskerne, men heller brukt som et av flere ledd på veien til den tysk-russiske fronten i Finland. (W)
    tesla_skibotn_ladestasjon.jpg
  • Vøringsfossen er del av elven Bjoreio i Eidfjord kommune i Vestland fylke. Den har et loddrett fall på 145 meter og et totalt fall på 182 meter. Holtedahl oppgir det frie fallet til 147 meter og total fallhøyde fra Fossli til 235 meter. Vannmengen i elven er regulert i forbindelse med kraftutbygging, men det er krav til minstevannføring på 12 m³ vann i sekundet i sommersesongen. Riksvei 7 passerer tett inntil fossen og juvet. Fossen er innerst i Måbødalen i Hardanger og var Norges mest besøkte naturattraksjon i 2006. I 2010 vant arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk arkitektkonkurransen om tilrettelegging av Vøringsfossen som turistattraksjon. Arbeidet, som er estimert til å koste 150 millioner, ble påbegynt 2015.[3][4] Gangbroen ble åpnet 21. august 2020.[5] Konstruksjonen har møtt kritikk, i en artikkel på NRKs nettsider omtalte forfatteren Stein P. Aasheim konstruksjonen som «en voldtekt av en av Norges flotteste naturattraksjoner». I 2022 var det igjen utbygging på gang, med nye stier og utkikkspunkt.  Frem til 1821 var Vøringfossen knapt kjent av andre enn lokalbefolkningen. Da dro professor Christopher Hansteen over Hardangervidda for å foreta noen astronomiske observasjoner. På vei ned mot Eidfjord stoppet han flere ganger for å beundre fossene, og de to fjellkarene som bar utstyret hans, sa: «Det der er da ingenting. Vi kan vise deg en foss som er minst en halv fjerding (300 meter) høy.» Det trodde ikke Hansteen på, men ble likevel «gjennomrystet» ved synet av Vøringfossen, selv om han bedømte fallhøyden til «bare» 280 meter, ved å kaste stein ned fra kanten og måle tiden med lommeuret sitt.[trenger referanse]<br />
<br />
Hansteens besøk ble Vøringfossens gjennombrudd som nasjonalt symbol og naturattraksjon. Fra 1861 ble Hardangerfjorden trafikkert av flere skip ved navn «Vøringen». Ola Garen besluttet i 1880-årene å bygge et hotell ved toppen av fossen. Den eneste veien dit var en sti med 1 500 trappetrinn opp Måbøfjellet, samt en
    voringfossen_hardangervid-4.jpg
  • Vinje kirke er en korskirke fra 1796 i Vinje kommune, Vestfold og Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 225 plasser.<br />
<br />
Det er en tømret korskirke med prekestolalter, tegnet av landets fremste bondearkitekt på den tid, Jarand Rønjom. Alterbildet ble forært kirken i 1932 av Henrik Sørensen, som også dekorerte den i varme farger sammen med bygdekunstneren Sveinung Fetveit og Olav Kringlegarden. Dagfin Werenskiold har skåret ut symbolene på kirkebenkene. Vinje kirke omtales i middelalderen som Vinjar kirkja, og må være bygget før 1200. Det var en stavkirke, uten stoler og benker, slik at menigheten satt på gulvet. En middelaldersk vievannskjele fra Vinje kirke havnet på Nationalmuseet i København. Da kirken ble nedrevet i 1796, sendte sogneprest Marcus Monrad to gamle planker til København (disse plankene kom senere til Oldsaksamlingen i Kristiania). På en av dem var det flere vers skrevet med runer. Den andre inneholdt en historisk runeinnskrift: Sigurþr jalssun ræist runar þesar lougardagen æftir Botolfsmæso er an flyþi higat ok vildi æigi ganga til sætar viþ Sverri foþurbana sin ok bræþra («Sigurd Jarlsson risset disse runene lørdagen etter Botolvsmesse, da han flyktet hit og ikke ville gå til forlik med Sverre, sin fars og brødres banemann»). Denne Sigurd Jarlsson må ha vært sønn av Erling Skakke, som falt i 1179, og brødrene hans var Magnus og Finn, som falt i 1184 og 1185 i krigen mot kong Sverre. Under gulvet i koret ble det dessuten funnet en «svartebok» fra 1500-tallet - Vinjeboka, som i dag befinner seg i Oslo katedralskoles samling.<br />
<br />
Fra stavkirken er også bevart en kapitelløve. Denne er ifølge Roar Hauglid[1] skåret av samme person som står bak utskjæringene på portalen fra Øyfjell stavkirke. (Wikip) Mot slutten av 1700-tallet skrantet det for Vinjes gamle stavkirke (fra 1100-tallet?), og oppdraget med å tegne og bygge ny kirke gikk i 1795 til den allsidige byggmesteren og kunstneren Jarand Rønjom fra Åmo
    vinje_kirke_telema.jpg
  • Bygging av Hålogalandsbrua utenfor Narvik i Nordland. Den skal krysse Rombaken mellom Karistranda, 2,2 kilometer nordøst for Narvik sentrum, og Øyjord, ti kilometer sør for Bjerkvik. <br />
Brua blir en del av E6, og forkorter strekningen fra Narvik til Bjerkvik med 18 kilometer, og fra Narvik til Bjørnfjell med 4-5 kilometer. Brua vil også avhjelpe vektbegrensinger på den eksisterende Rombaksbrua, og gi en mer rassikker forbindelse enn dagens E6. Dette har ført til at Narvik lufthavn, Framnes ble lagt ned 1. april 2017. Reisende blir henvist til Harstad/Narvik lufthavn, Evenes, i det kjøretiden til Evenes med bru, kortes ned fra ca. 60 til 40 minutter (fra 75 til 57 km). <br />
Hålogalandsbrua blir 1533 meter lang, med et fritt spenn på 1145 meter og blir med det Norges nest lengste hengebru etter Hardangerbrua. På grunn av stor forskjell i kostnad mellom de forskjellige alternativene til brukonstruksjon, bestemte Statens vegvesen våren 2008 at bare hengebru skal vurderes i den videre prosjekteringen. Statens vegvesen (2008) kostnadsberegnet prosjektet til 1860 millioner kroner, inkludert tilknytningsveier og -tunneler.<br />
Bruprosjektet drives av Hålogalandsbrua AS, der Narvik kommune er majoritetseier med 75,95% av aksjene. Prosjektet er inne i Regjeringens forslag til Nasjonal transportplan for perioden 2010 til 2019, og det er foreslått lagt til første del av planperioden. I mai 2012 kunngjorde Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa at finansieringen for prosjektet er på plass.<br />
Byggestart var 18. februar 2013. I sammenheng med brobyggingen, ble rassikringstunnelen Trældaltunnelen åpnet den 11. september 2015. Brua vil etter planene åpnes for trafikk sommeren 2018. Norsk bru blir kinesisk stålindustris inngangsbillett til Europa. <br />
Et kinesisk stålverk har vunnet konkurransen om å levere det meste av metallet til den nye Hålogalandsbrua i Narvik, som skal stå ferdig neste sommer.<br />
Hålogalandsbrua<br />
Foto: Statens vegvesen<br />
Kinas største brubyggerkonse
    narvik_halogalandsbrua-3.jpg
  • Bygging av Hålogalandsbrua utenfor Narvik i Nordland. Den skal krysse Rombaken mellom Karistranda, 2,2 kilometer nordøst for Narvik sentrum, og Øyjord, ti kilometer sør for Bjerkvik. <br />
Brua blir en del av E6, og forkorter strekningen fra Narvik til Bjerkvik med 18 kilometer, og fra Narvik til Bjørnfjell med 4-5 kilometer. Brua vil også avhjelpe vektbegrensinger på den eksisterende Rombaksbrua, og gi en mer rassikker forbindelse enn dagens E6. Dette har ført til at Narvik lufthavn, Framnes ble lagt ned 1. april 2017. Reisende blir henvist til Harstad/Narvik lufthavn, Evenes, i det kjøretiden til Evenes med bru, kortes ned fra ca. 60 til 40 minutter (fra 75 til 57 km). <br />
Hålogalandsbrua blir 1533 meter lang, med et fritt spenn på 1145 meter og blir med det Norges nest lengste hengebru etter Hardangerbrua. På grunn av stor forskjell i kostnad mellom de forskjellige alternativene til brukonstruksjon, bestemte Statens vegvesen våren 2008 at bare hengebru skal vurderes i den videre prosjekteringen. Statens vegvesen (2008) kostnadsberegnet prosjektet til 1860 millioner kroner, inkludert tilknytningsveier og -tunneler.<br />
Bruprosjektet drives av Hålogalandsbrua AS, der Narvik kommune er majoritetseier med 75,95% av aksjene. Prosjektet er inne i Regjeringens forslag til Nasjonal transportplan for perioden 2010 til 2019, og det er foreslått lagt til første del av planperioden. I mai 2012 kunngjorde Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa at finansieringen for prosjektet er på plass.<br />
Byggestart var 18. februar 2013. I sammenheng med brobyggingen, ble rassikringstunnelen Trældaltunnelen åpnet den 11. september 2015. Brua vil etter planene åpnes for trafikk sommeren 2018. Norsk bru blir kinesisk stålindustris inngangsbillett til Europa. <br />
Et kinesisk stålverk har vunnet konkurransen om å levere det meste av metallet til den nye Hålogalandsbrua i Narvik, som skal stå ferdig neste sommer.<br />
Hålogalandsbrua<br />
Foto: Statens vegvesen<br />
Kinas største brubyggerkonse
    narvik_halogalandsbrua-4.jpg
  • Storfjorden, Kvesmenes, Vieksegieddi, Vieksikanttä. Oteren i Troms. Oteren er ei bygd i Storfjord kommune. Kvesmenes is a town in the Troms region of Norway. Nearby towns ::<br />
Indre Berg (2.0km north) // Melen (3.2km south west) // Elsnes (5.9km north) // Elvevollen (7.5km north).
    e6_storfjord_troms.jpg
  • Vøringsfossen er del av elven Bjoreio i Eidfjord kommune i Vestland fylke. Den har et loddrett fall på 145 meter og et totalt fall på 182 meter. Holtedahl oppgir det frie fallet til 147 meter og total fallhøyde fra Fossli til 235 meter. Vannmengen i elven er regulert i forbindelse med kraftutbygging, men det er krav til minstevannføring på 12 m³ vann i sekundet i sommersesongen. Riksvei 7 passerer tett inntil fossen og juvet. Fossen er innerst i Måbødalen i Hardanger og var Norges mest besøkte naturattraksjon i 2006. I 2010 vant arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk arkitektkonkurransen om tilrettelegging av Vøringsfossen som turistattraksjon. Arbeidet, som er estimert til å koste 150 millioner, ble påbegynt 2015.[3][4] Gangbroen ble åpnet 21. august 2020.[5] Konstruksjonen har møtt kritikk, i en artikkel på NRKs nettsider omtalte forfatteren Stein P. Aasheim konstruksjonen som «en voldtekt av en av Norges flotteste naturattraksjoner». I 2022 var det igjen utbygging på gang, med nye stier og utkikkspunkt.  Frem til 1821 var Vøringfossen knapt kjent av andre enn lokalbefolkningen. Da dro professor Christopher Hansteen over Hardangervidda for å foreta noen astronomiske observasjoner. På vei ned mot Eidfjord stoppet han flere ganger for å beundre fossene, og de to fjellkarene som bar utstyret hans, sa: «Det der er da ingenting. Vi kan vise deg en foss som er minst en halv fjerding (300 meter) høy.» Det trodde ikke Hansteen på, men ble likevel «gjennomrystet» ved synet av Vøringfossen, selv om han bedømte fallhøyden til «bare» 280 meter, ved å kaste stein ned fra kanten og måle tiden med lommeuret sitt.[trenger referanse]<br />
<br />
Hansteens besøk ble Vøringfossens gjennombrudd som nasjonalt symbol og naturattraksjon. Fra 1861 ble Hardangerfjorden trafikkert av flere skip ved navn «Vøringen». Ola Garen besluttet i 1880-årene å bygge et hotell ved toppen av fossen. Den eneste veien dit var en sti med 1 500 trappetrinn opp Måbøfjellet, samt en
    voringfossen_hardangervid-3.jpg
  • Bygging av Hålogalandsbrua utenfor Narvik i Nordland. Den skal krysse Rombaken mellom Karistranda, 2,2 kilometer nordøst for Narvik sentrum, og Øyjord, ti kilometer sør for Bjerkvik. <br />
Brua blir en del av E6, og forkorter strekningen fra Narvik til Bjerkvik med 18 kilometer, og fra Narvik til Bjørnfjell med 4-5 kilometer. Brua vil også avhjelpe vektbegrensinger på den eksisterende Rombaksbrua, og gi en mer rassikker forbindelse enn dagens E6. Dette har ført til at Narvik lufthavn, Framnes ble lagt ned 1. april 2017. Reisende blir henvist til Harstad/Narvik lufthavn, Evenes, i det kjøretiden til Evenes med bru, kortes ned fra ca. 60 til 40 minutter (fra 75 til 57 km). <br />
Hålogalandsbrua blir 1533 meter lang, med et fritt spenn på 1145 meter og blir med det Norges nest lengste hengebru etter Hardangerbrua. På grunn av stor forskjell i kostnad mellom de forskjellige alternativene til brukonstruksjon, bestemte Statens vegvesen våren 2008 at bare hengebru skal vurderes i den videre prosjekteringen. Statens vegvesen (2008) kostnadsberegnet prosjektet til 1860 millioner kroner, inkludert tilknytningsveier og -tunneler.<br />
Bruprosjektet drives av Hålogalandsbrua AS, der Narvik kommune er majoritetseier med 75,95% av aksjene. Prosjektet er inne i Regjeringens forslag til Nasjonal transportplan for perioden 2010 til 2019, og det er foreslått lagt til første del av planperioden. I mai 2012 kunngjorde Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa at finansieringen for prosjektet er på plass.<br />
Byggestart var 18. februar 2013. I sammenheng med brobyggingen, ble rassikringstunnelen Trældaltunnelen åpnet den 11. september 2015. Brua vil etter planene åpnes for trafikk sommeren 2018. Norsk bru blir kinesisk stålindustris inngangsbillett til Europa. <br />
Et kinesisk stålverk har vunnet konkurransen om å levere det meste av metallet til den nye Hålogalandsbrua i Narvik, som skal stå ferdig neste sommer.<br />
Hålogalandsbrua<br />
Foto: Statens vegvesen<br />
Kinas største brubyggerkonse
    narvik_halogalandsbrua.jpg
  • Vøringsfossen er del av elven Bjoreio i Eidfjord kommune i Vestland fylke. Den har et loddrett fall på 145 meter og et totalt fall på 182 meter. Holtedahl oppgir det frie fallet til 147 meter og total fallhøyde fra Fossli til 235 meter. Vannmengen i elven er regulert i forbindelse med kraftutbygging, men det er krav til minstevannføring på 12 m³ vann i sekundet i sommersesongen. Riksvei 7 passerer tett inntil fossen og juvet. Fossen er innerst i Måbødalen i Hardanger og var Norges mest besøkte naturattraksjon i 2006. I 2010 vant arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk arkitektkonkurransen om tilrettelegging av Vøringsfossen som turistattraksjon. Arbeidet, som er estimert til å koste 150 millioner, ble påbegynt 2015.[3][4] Gangbroen ble åpnet 21. august 2020.[5] Konstruksjonen har møtt kritikk, i en artikkel på NRKs nettsider omtalte forfatteren Stein P. Aasheim konstruksjonen som «en voldtekt av en av Norges flotteste naturattraksjoner». I 2022 var det igjen utbygging på gang, med nye stier og utkikkspunkt.  Frem til 1821 var Vøringfossen knapt kjent av andre enn lokalbefolkningen. Da dro professor Christopher Hansteen over Hardangervidda for å foreta noen astronomiske observasjoner. På vei ned mot Eidfjord stoppet han flere ganger for å beundre fossene, og de to fjellkarene som bar utstyret hans, sa: «Det der er da ingenting. Vi kan vise deg en foss som er minst en halv fjerding (300 meter) høy.» Det trodde ikke Hansteen på, men ble likevel «gjennomrystet» ved synet av Vøringfossen, selv om han bedømte fallhøyden til «bare» 280 meter, ved å kaste stein ned fra kanten og måle tiden med lommeuret sitt.[trenger referanse]<br />
<br />
Hansteens besøk ble Vøringfossens gjennombrudd som nasjonalt symbol og naturattraksjon. Fra 1861 ble Hardangerfjorden trafikkert av flere skip ved navn «Vøringen». Ola Garen besluttet i 1880-årene å bygge et hotell ved toppen av fossen. Den eneste veien dit var en sti med 1 500 trappetrinn opp Måbøfjellet, samt en
    voringfossen_hardangervid-7.jpg
  • Vøringsfossen er del av elven Bjoreio i Eidfjord kommune i Vestland fylke. Den har et loddrett fall på 145 meter og et totalt fall på 182 meter. Holtedahl oppgir det frie fallet til 147 meter og total fallhøyde fra Fossli til 235 meter. Vannmengen i elven er regulert i forbindelse med kraftutbygging, men det er krav til minstevannføring på 12 m³ vann i sekundet i sommersesongen. Riksvei 7 passerer tett inntil fossen og juvet. Fossen er innerst i Måbødalen i Hardanger og var Norges mest besøkte naturattraksjon i 2006. I 2010 vant arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk arkitektkonkurransen om tilrettelegging av Vøringsfossen som turistattraksjon. Arbeidet, som er estimert til å koste 150 millioner, ble påbegynt 2015.[3][4] Gangbroen ble åpnet 21. august 2020.[5] Konstruksjonen har møtt kritikk, i en artikkel på NRKs nettsider omtalte forfatteren Stein P. Aasheim konstruksjonen som «en voldtekt av en av Norges flotteste naturattraksjoner». I 2022 var det igjen utbygging på gang, med nye stier og utkikkspunkt.  Frem til 1821 var Vøringfossen knapt kjent av andre enn lokalbefolkningen. Da dro professor Christopher Hansteen over Hardangervidda for å foreta noen astronomiske observasjoner. På vei ned mot Eidfjord stoppet han flere ganger for å beundre fossene, og de to fjellkarene som bar utstyret hans, sa: «Det der er da ingenting. Vi kan vise deg en foss som er minst en halv fjerding (300 meter) høy.» Det trodde ikke Hansteen på, men ble likevel «gjennomrystet» ved synet av Vøringfossen, selv om han bedømte fallhøyden til «bare» 280 meter, ved å kaste stein ned fra kanten og måle tiden med lommeuret sitt.[trenger referanse]<br />
<br />
Hansteens besøk ble Vøringfossens gjennombrudd som nasjonalt symbol og naturattraksjon. Fra 1861 ble Hardangerfjorden trafikkert av flere skip ved navn «Vøringen». Ola Garen besluttet i 1880-årene å bygge et hotell ved toppen av fossen. Den eneste veien dit var en sti med 1 500 trappetrinn opp Måbøfjellet, samt en
    voringfossen_hardangervid-6.jpg
  • Vøringsfossen er del av elven Bjoreio i Eidfjord kommune i Vestland fylke. Den har et loddrett fall på 145 meter og et totalt fall på 182 meter. Holtedahl oppgir det frie fallet til 147 meter og total fallhøyde fra Fossli til 235 meter. Vannmengen i elven er regulert i forbindelse med kraftutbygging, men det er krav til minstevannføring på 12 m³ vann i sekundet i sommersesongen. Riksvei 7 passerer tett inntil fossen og juvet. Fossen er innerst i Måbødalen i Hardanger og var Norges mest besøkte naturattraksjon i 2006. I 2010 vant arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk arkitektkonkurransen om tilrettelegging av Vøringsfossen som turistattraksjon. Arbeidet, som er estimert til å koste 150 millioner, ble påbegynt 2015.[3][4] Gangbroen ble åpnet 21. august 2020.[5] Konstruksjonen har møtt kritikk, i en artikkel på NRKs nettsider omtalte forfatteren Stein P. Aasheim konstruksjonen som «en voldtekt av en av Norges flotteste naturattraksjoner». I 2022 var det igjen utbygging på gang, med nye stier og utkikkspunkt.  Frem til 1821 var Vøringfossen knapt kjent av andre enn lokalbefolkningen. Da dro professor Christopher Hansteen over Hardangervidda for å foreta noen astronomiske observasjoner. På vei ned mot Eidfjord stoppet han flere ganger for å beundre fossene, og de to fjellkarene som bar utstyret hans, sa: «Det der er da ingenting. Vi kan vise deg en foss som er minst en halv fjerding (300 meter) høy.» Det trodde ikke Hansteen på, men ble likevel «gjennomrystet» ved synet av Vøringfossen, selv om han bedømte fallhøyden til «bare» 280 meter, ved å kaste stein ned fra kanten og måle tiden med lommeuret sitt.[trenger referanse]<br />
<br />
Hansteens besøk ble Vøringfossens gjennombrudd som nasjonalt symbol og naturattraksjon. Fra 1861 ble Hardangerfjorden trafikkert av flere skip ved navn «Vøringen». Ola Garen besluttet i 1880-årene å bygge et hotell ved toppen av fossen. Den eneste veien dit var en sti med 1 500 trappetrinn opp Måbøfjellet, samt en
    voringfossen_hardangervid.jpg
  • Kautokeinoelva ved Masi. Altaelva (nordsamisk: Álttáeatnu, kvensk: Alattionjoki) er nedre del av Alta-Kautokeinovassdraget som ligger i vest Finnmark og er 49,4 kilometer lang. Vassdraget starter ved grensen til Finland og fylkesgrensen mot Troms. Den øverste delen, som renner gjennom Kautokeino kommune, heter Kautokeinoelva. Etter utbyggingen av elva er demningen blitt skillet mellom Altaelva og Kautokeinoelva. Herfra renner den inn i Alta kommune og gjennom Sautso, Nord-Europas største canyon, og videre igjennom Storelvdalen og Altadalen med sitt kulturlandskap på sin vei til Altafjorden. (Wikip.) Masi (nordsamisk: Máze) er ei bygd i Kautokeino kommune i Finnmark. Bygda har en befolkning på rundt 350, hvorav rundt 98 % er samer. <br />
Stedsnavnet er avledet fra Mázejohkka, som er navnet på ei elv.  På 1970-tallet fantes planer for å sette bygda under vann, i forbindelse med utbygging av Alta-kraftverket. <br />
I Masi ligger det en liten butikk, Oves Varesenter.<br />
Masi kapell ble første gang oppført 1721. <br />
Finnmark fylkeskommunes tildelte i 2014 den årlige Bolystprisen til Maze bygdelag. (W)
    masi_kautokeinoelva.jpg
  • Masi (nordsamisk: Máze) er ei bygd i Kautokeino kommune i Finnmark. Bygda har en befolkning på rundt 350, hvorav rundt 98 % er samer. <br />
Stedsnavnet er avledet fra Mázejohkka, som er navnet på ei elv.  På 1970-tallet fantes planer for å sette bygda under vann, i forbindelse med utbygging av Alta-kraftverket. <br />
I Masi ligger det en liten butikk, Oves Varesenter.<br />
Masi kapell ble første gang oppført 1721. <br />
Finnmark fylkeskommunes tildelte i 2014 den årlige Bolystprisen til Maze bygdelag. (W)
    masi_maze_kauto-4.jpg
  • Nore stavkirke, Wiki: "en korskirke av midtmasttypen, antatt opprinnelig bygget som en enskipet stavkirke (langkirke), i Nore i Nore og Uvdal kommune i Numedal. Det er vanlig å datere stavkirken til slutten av 1100-tallet. Deler av konstruksjonen har blitt årringdatert til 1167, men kirken er trolig først bygget noen år senere. Kirken har kraftig preg av renessanse og rokokko.<br />
<br />
Stavkirken har 150 plasser, og adkomst er via Fv116 og Rv40. Skipet er rektangulært bygget i stavverk. Koret og tverrfløyene er i laft. Tverrfløyene kan ha hatt avsluttende apsider og små tårn, mens skipet hadde et større tårn. Det mest unike med kirken er at den alt i middelalderen ser ut til å ha blitt ombygd til korskirke, det finnes ingen paralleller. Opprinnelig var den imidlertid en enskipet stavkirke av midtmasttypen. Den har en korsformet grunnplan, våpenhus og sør- og nordfløy. Koret er i samme bredde som skipet. Kirken har en åttekantet takrytter.<br />
<br />
Det er foretatt en rekke ombygninger. Fløyene ble ombygget i 1709 og 1714 og koret utvidet i 1683. Kirken fikk våpenhus i 1723 og midt på 1700-tallet ble det bygget sakristi. Kirken har en korsformet grunnplan med seksten staver i midtskipet og fløyene. Midt i skipet står en kraftig søyle med terningkapitel.<br />
<br />
Kirken er bygget med gallerier. vegger, gallerier og søyler ble malt i sterke farger i 1655. <br />
I 1888 kjøpte Lorentz Dietrichson kirken og ga den to år senere til Fortidsminneforeningen. Visitnorway: Nore Stave Church is located in Nore and Uvdal municipality in Buskerud. Nore Stave Church was built according to an architectural style called: Numedalstype. The church was built as a cruciform church approximately 1167, with galleries, a chancel and cross naves with an apse. This was very rare at the time, and one does not know of of any other church in Norway or Europe that could have been a model for this structure.<br />
<br />
The church was partially rebuilt in the 1600s and 1700s. The naves and chancel have remnants o
    nore_stavkirke-10.jpg
  • Prestegårdshagen ved Søsterkirkene på Gran på Hadeland var sommeren 2022 åsted for moderne kunst.
    kunst_prestegardshage-2.jpg
  • Søsterkirkene er to middelalderske steinkirker som er oppført ved siden av hverandre på Granavollen i Gran kommune i Innlandet, vest for Gran sentrum.<br />
<br />
Den største, Nikolaikirken, er en treskipet basilika viet til St. Nikolaus, oppført i kvaderstein trolig i første halvdel av 1100-tallet. Koret ble forlenget østover på slutten av 1200-tallet. Den brant i 1799, men ble snart satt i stand igjen. Et triptykhon fra 1625 er bevart, delvis også prekestolen fra 1728.<br />
<br />
Den andre, Mariakirken, er oppført som Mariakapell til hovedkirken, antagelig på 1200-tallet, men det er mulig at de eldste delene av denne kirken kan være oppført før Nikolaikirken. Arkeologiske undersøkelser har vist at kirken tidligere hadde korte korsarmer. Kirken brant i 1813 og ble liggende som ruin. Først da Nikolaikirken skulle ominnredes i 1860-årene, ble den gjenreist for at man skulle kunne holde gudstjeneste der i mellomtiden.<br />
<br />
I dag er begge kirkene i bruk både til gudstjenester, tidebønner, konserter, foredrag og andre kulturarrangementer. Kirkene tilhører Gran og Tingelstad menighet, men er hyppig brukt også i forbindelse med kursvirksomhet på hotellene, som pilegrimsmål og til omvisning med guide.<br />
<br />
På kirkegården står et middelaldersk steintårn, og på prestegården står Steinhuset – det eneste bevarte profane middelalderhuset i stein på Østlandet, antagelig bygd av presten Bård, som hadde Håkon Håkonsson som gjest. Det var arkeologisk utgravning og restaurering der i 1975–1979.<br />
<br />
Tradisjonen om at kirkene ble bekostet av to søstre som ikke ville gå i samme kirke, er av kronologiske grunner feilaktig. At katolske kirker, viet til forskjellige helgener, ble oppført nær hverandre, er ikke ualminnelig, men er i Norge ellers bare kjent fra Seljord. https://snl.no/S%C3%B8sterkirkene  Wikip: Søsterkirkene på Granavollen er to steinkirker fra middelalderen plassert side ved side på Granavollen i Gran på Hadeland i Innlandet fylke. Den største kirken heter
    sosterkirkene_gr-8.jpg
  • Kjempetrivelig campinghytte med fire sengeplasser, og eget WC ute. 700 per natt. Dvs. privat stuga for leie, bedre og billigere enn de store hyttene som var ledige på campingplassen rett ved. De kostet over 1000 kr. Jokkmokk, bitteliten samisk by, langt nord i Sverige. Jokkmokk (lulesamisk: Jåhkåmåhkke eller Dálvvadis) er et tettsted i Norrbottens län i landskapet Lappland i Sverige. Det er Jokkmokk kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 2 786 innbyggere. <br />
Jokkmokk ligger ved E45 straks nord for polarsirkelen. Kommunen er den nest største etter Kiruna kommune. Kommunen grenser mot Norge i vest. <br />
Jokkmokk er kjent for «Jokkmokks marked», som feiret 400-årsjubileum i 2005, samt for sin rolle som en sentral samisk samlingsplass. I Jokkmokk finnes blant annet fjellmuseet Ájtte, samt flere kunst- og håndverksbutikker. Det er også kjent som et viktig kultursted. Jokkmokk har en stor samisk befolkning. <br />
I Jokkmokk ligger Samernas utbildningscentrum som tidligere ble kalt Samernas folkhögskola. <br />
Jokkmokk har et rikt foreningsliv og idrettsaktivitet i forhold til folketallet. <br />
Navnet Jokkmokk har vært tolket som en forsvenskning av de samiske ordene for «elv» og «krok». Andreleddet kan imidlertid også være avledet av det samiske ordet for «eid». Det alternative lulesamiske navnet Dálvvadis betyr vinterboplass. (Wiki)
    summernight_jokkmokk.jpg
  • Johan Sara Jr., komponist og musiker, og joiker, Masi i Kautokeino kommune, Finnmark. Masi kalles Máze på nordsamisk. Johan Sara jr. (født 1963 i Kautokeino og oppvokst i Alta) er en samisk musiker (gitar og joik) og en sentral samisk komponist, produsent, lærer, arrangør, skuespiller og utøver av samtidsmusikk med røtter i samisk tradisjon. Han har studert klassisk gitar ved Musikkonservatoriet i Tromsø, samt musikkpedagogikk, og har undervist ved Samisk høgskole i Kautokeino. Sara jr. leder «J.S. & Group», som ga ut Ovcci vuomi ovtta veaiggis (DAT, 1995). Med ny besetning (Geir Lysne blås, Knut Aalefjær tromme, Erik Halvorsen tangent) utkom Boska (DAT, 2003), med et musikkuttrykk beskrevet som punk-joik-jazz.[2] Den neste plata heter Orvoš (2009) fra Johan Sara jr. Group.<br />
Orkesteret har en omfattende turnéliste internasjonalt. I 2010 turnerte han i Japan der han spilte for utsolgte hus i Osaka og Tokyo, hvor han skulle holde tilsammen fire konserter. Sommeren 2011 spilte han på Roskildefestivalen, der han høstet massiv applaus fra et oppløftet festivalpublikum, for sin oppjazzede joik med et band bestående av blant andre Terje Johannessen. Samme år ble også tildelt Edvardprisen 2011, fra TONO, for albumet Transmission – Rievdadus i åpen klasse, under Ultimafestivalen. Johan Sara Jr. is one of the world’s best performers in one of Europe’s oldest song traditions, Sami music from the Arctic, the joik. His unique combination of joik and contemporary elements provides a hypnotic and meditative sound, which has been praised both at home and abroad, and his latest album, Orvoš, has confirmed his position as a vital, fresh and genre free innovator. <br />
Johan Sara Jr. was born in Alta and grew up with reindeer herders on the vast snow-covered tundra in the arctic north. He is now settled in the Sami town of Maze. He was born into a culture where nature and the natural was everywhere, a culture where the joik had a central position and had a mothe
    johan_sara_jr_masi-2.jpg
  • Kafferast med kaffe kokt på bål.
    P6170044.jpg
  • bjørk og gråor, høst.
    night_lake-5.jpg
  • Andreaskors, eller X-kors (engelsk: saltire eller St. Andrew's cross) er et kors med diagonale armer formet som en X. Det har fått sitt navn etter apostelen Andreas, som ifølge legenden døde som martyr på et slikt kors. Andreaskors forekommer som skrifttegn i mange kulturer, i kunst og dekorasjoner, i heraldikk, flaggvesen, bumerker, logoer og andre kjennetegn.<br />
<br />
Andreaskors inngår også som en del av den synlige konstruksjonen (avstiving) i norske stavkirker. (Wikip)  Borgund stavkirke på Borgund i Lærdal i Sogn og Fjordane, ca. 30 km fra Lærdalsøyri innerst i Sognefjorden. Kirken blir første gang nevnt i skriftlige kilder i 1342, men det er vanlig å datere den til perioden 1150–1200. Dendrokronologiske undersøkelser (årringdatering) har vist at tømmeret som ble brukt til bygging av kirken ble felt vinteren 1180–1181. Kirken må derfor være bygget i perioden like etter dette, og trolig i god tid før 1200. Kirken er viet til apostelen Andreas.  <br />
Borgund stavkirke er den eneste stavkirken som har fått stå så å si uendret siden middelalderen, og dette er muligens grunnen til at den har tjent som modell for restaureringsarbeidet på flere andre stavkirker. Som nevnt innledningsvis har blant annet Gol stavkirke, som i dag står på Bygdøy, Hopperstad stavkirke og den nå nedbrente Fortun stavkirke (og dermed også Fantoft stavkirke, som er en kopi av sistnevte) brukt Borgund stavkirke som referanse. I tillegg er det bygd en rekke kopier i utlandet: i 1908 ble det bygget en kopi av kirken i Hahnenklee i Tyskland ved navn Gustav Adolf stavkirke, og i 1969 en i Rapid City i USA ved navn Chapel in the Hills. I 1995 ble det bygget en kopi i Washington Island i Wisconsin, og i 2014 en ny kopi i Lyme i Connecticut. En modell av Borgund stavkirke ble laget til Verdensutstillingen i Paris i 1889 og står i dag på Musée National des Techniques i Paris. Stavkirken på den norske paviljongen i Epcot i Walt Disney World i Florida er en kopi av Gol stavkirke
    borgund_stavkirke_s-13.jpg
  • Borgund stavkirke på Borgund i Lærdal i Sogn og Fjordane, ca. 30 km fra Lærdalsøyri innerst i Sognefjorden. Kirken med sitt karakteristiske sponkledde ytre, tak over tak,  blir første gang nevnt i skriftlige kilder i 1342, men det er vanlig å datere den til perioden 1150–1200. Dendrokronologiske undersøkelser (årringdatering) har vist at tømmeret som ble brukt til bygging av kirken ble felt vinteren 1180–1181. Kirken må derfor være bygget i perioden like etter dette, og trolig i god tid før 1200. Kirken er viet til apostelen Andreas.  <br />
Borgund stavkirke er den eneste stavkirken som har fått stå så å si uendret siden middelalderen, og dette er muligens grunnen til at den har tjent som modell for restaureringsarbeidet på flere andre stavkirker. Som nevnt innledningsvis har blant annet Gol stavkirke, som i dag står på Bygdøy, Hopperstad stavkirke og den nå nedbrente Fortun stavkirke (og dermed også Fantoft stavkirke, som er en kopi av sistnevte) brukt Borgund stavkirke som referanse. I tillegg er det bygd en rekke kopier i utlandet: i 1908 ble det bygget en kopi av kirken i Hahnenklee i Tyskland ved navn Gustav Adolf stavkirke, og i 1969 en i Rapid City i USA ved navn Chapel in the Hills. I 1995 ble det bygget en kopi i Washington Island i Wisconsin, og i 2014 en ny kopi i Lyme i Connecticut. En modell av Borgund stavkirke ble laget til Verdensutstillingen i Paris i 1889 og står i dag på Musée National des Techniques i Paris. Stavkirken på den norske paviljongen i Epcot i Walt Disney World i Florida er en kopi av Gol stavkirke, og er dermed en indirekte kopi av Borgund stavkirke. Det samme er tilfelle for Gol nye stavkirke i familieparken Gordarike.<br />
<br />
Borgund er en langkirke der både skip og kor har hevet midtrom. Kirken deler kjennetegn med en rekke andre stavkirker og har derfor gitt navn til Borgund-gruppen av stavkirker, en undergruppe av stavkirkene med opphøyd midtrom. Stavkirken brukes tilnærmet ikke, men kirkegården er fortsatt
    borgund_stavkirke_s-21.jpg
  • Borgund stavkirke på Borgund i Lærdal i Sogn og Fjordane, ca. 30 km fra Lærdalsøyri innerst i Sognefjorden. Kirken blir første gang nevnt i skriftlige kilder i 1342, men det er vanlig å datere den til perioden 1150–1200. Dendrokronologiske undersøkelser (årringdatering) har vist at tømmeret som ble brukt til bygging av kirken ble felt vinteren 1180–1181. Kirken må derfor være bygget i perioden like etter dette, og trolig i god tid før 1200. Kirken er viet til apostelen Andreas.  <br />
Borgund stavkirke er den eneste stavkirken som har fått stå så å si uendret siden middelalderen, og dette er muligens grunnen til at den har tjent som modell for restaureringsarbeidet på flere andre stavkirker. Som nevnt innledningsvis har blant annet Gol stavkirke, som i dag står på Bygdøy, Hopperstad stavkirke og den nå nedbrente Fortun stavkirke (og dermed også Fantoft stavkirke, som er en kopi av sistnevte) brukt Borgund stavkirke som referanse. I tillegg er det bygd en rekke kopier i utlandet: i 1908 ble det bygget en kopi av kirken i Hahnenklee i Tyskland ved navn Gustav Adolf stavkirke, og i 1969 en i Rapid City i USA ved navn Chapel in the Hills. I 1995 ble det bygget en kopi i Washington Island i Wisconsin, og i 2014 en ny kopi i Lyme i Connecticut. En modell av Borgund stavkirke ble laget til Verdensutstillingen i Paris i 1889 og står i dag på Musée National des Techniques i Paris. Stavkirken på den norske paviljongen i Epcot i Walt Disney World i Florida er en kopi av Gol stavkirke, og er dermed en indirekte kopi av Borgund stavkirke. Det samme er tilfelle for Gol nye stavkirke i familieparken Gordarike.<br />
<br />
Borgund er en langkirke der både skip og kor har hevet midtrom. Kirken deler kjennetegn med en rekke andre stavkirker og har derfor gitt navn til Borgund-gruppen av stavkirker, en undergruppe av stavkirkene med opphøyd midtrom. Stavkirken brukes tilnærmet ikke, men kirkegården er fortsatt i bruk. Det ble utført bygningsarkeologiske undersøkels
    borgund_stavkirke-3.jpg
  • Nore stavkirke, Wiki: "en korskirke av midtmasttypen, antatt opprinnelig bygget som en enskipet stavkirke (langkirke), i Nore i Nore og Uvdal kommune i Numedal. Det er vanlig å datere stavkirken til slutten av 1100-tallet. Deler av konstruksjonen har blitt årringdatert til 1167, men kirken er trolig først bygget noen år senere. Kirken har kraftig preg av renessanse og rokokko.<br />
<br />
Stavkirken har 150 plasser, og adkomst er via Fv116 og Rv40. Skipet er rektangulært bygget i stavverk. Koret og tverrfløyene er i laft. Tverrfløyene kan ha hatt avsluttende apsider og små tårn, mens skipet hadde et større tårn. Det mest unike med kirken er at den alt i middelalderen ser ut til å ha blitt ombygd til korskirke, det finnes ingen paralleller. Opprinnelig var den imidlertid en enskipet stavkirke av midtmasttypen. Den har en korsformet grunnplan, våpenhus og sør- og nordfløy. Koret er i samme bredde som skipet. Kirken har en åttekantet takrytter.<br />
<br />
Det er foretatt en rekke ombygninger. Fløyene ble ombygget i 1709 og 1714 og koret utvidet i 1683. Kirken fikk våpenhus i 1723 og midt på 1700-tallet ble det bygget sakristi. Kirken har en korsformet grunnplan med seksten staver i midtskipet og fløyene. Midt i skipet står en kraftig søyle med terningkapitel.<br />
<br />
Kirken er bygget med gallerier. vegger, gallerier og søyler ble malt i sterke farger i 1655. <br />
I 1888 kjøpte Lorentz Dietrichson kirken og ga den to år senere til Fortidsminneforeningen. Visitnorway: Nore Stave Church is located in Nore and Uvdal municipality in Buskerud. Nore Stave Church was built according to an architectural style called: Numedalstype. The church was built as a cruciform church approximately 1167, with galleries, a chancel and cross naves with an apse. This was very rare at the time, and one does not know of of any other church in Norway or Europe that could have been a model for this structure.<br />
<br />
The church was partially rebuilt in the 1600s and 1700s. The naves and chancel have remnants o
    nore_stavkirke-8.jpg
  • Uvdal stavkirke i Numedal. Fortidsminneforeningen: Uvdal stavkirke fra 1168 har bak sitt tjærede ytre en helt spesiell innvendig atmosfære. Når man går inn gjennom portalen med dekor fra middelalderens heltediktning, trer man inn i et usedvanlig fargesterkt og rikt dekorert kirkeinteriør. Frodig dekorering gjennom flere århundrer har skapt en harmonisk helhet. Eid av foreningen siden 1901. Wikip: fremstår idag som en korskirke i stavverk (stående tømmer), og var opprinnelig bygget som en enskipet stavkirke (midtmasttype), i Uvdal i Nore og Uvdal kommune i Viken. De senere utvidelser og påbygninger er utført i samme teknikk som den opprinnelige stavkirken, og har i stor grad kun flyttet på og brukt om igjen middelaldermaterialene. Kirkegården og kirken var i daglig bruk frem til 1893. Den er nå museumskirke og tilhører i dag Fortidsminneforeningen. Uvdal stavkirke må ikke forveksles med Uvdal kirke som ligger i dalbunnen, rett ved fylkesvei 40. Den er bygd i dragestil. Stavkirken ligger ved en sideveg litt lenger opp.<br />
<br />
Det er vanlig å datere stavkirken til slutten av 1100-tallet. Tømmeret i konstruksjonen er årringsdatert til 1168, og kirken må ha blitt bygget rett etter dette, da det ser ut som om tømmeret ikke var skikkelig tørt da kirken ble reist. Kirken har også idag preg av middelalder i bygningsformen, med kraftige innslag av renessanse og rokokko i interiøret.<br />
<br />
Kirken ligger oppe i Kirkebygda på den gamle prestegården Opdal (idag «Prestgarden»), hvor to bygninger (et loft med middelalderkjerne og en stue som fungerte som skole for «Kirkebygden» fra 1800-tallet til 1968) står som del av Nore og Uvdal Bygdetun. Uvdal stavkirke ble tidligere også kalt «Uppdals K. i Numdal» eller «Opdals kirke». Tømmeret i kirken er årringdatert til 1168. Den må derfor være bygget i tiden like etter dette. Dette vet man fordi tømmeret ikke var skikkelig tørt da kirken ble reist. Den er siden ombygget og utvidet flere ganger, i det meste i
    uvdal_stavkirke-5.jpg
  • Uvdal stavkirke i Numedal. Fortidsminneforeningen: Uvdal stavkirke fra 1168 har bak sitt tjærede ytre en helt spesiell innvendig atmosfære. Når man går inn gjennom portalen med dekor fra middelalderens heltediktning, trer man inn i et usedvanlig fargesterkt og rikt dekorert kirkeinteriør. Frodig dekorering gjennom flere århundrer har skapt en harmonisk helhet. Eid av foreningen siden 1901. Wikip: fremstår idag som en korskirke i stavverk (stående tømmer), og var opprinnelig bygget som en enskipet stavkirke (midtmasttype), i Uvdal i Nore og Uvdal kommune i Viken. De senere utvidelser og påbygninger er utført i samme teknikk som den opprinnelige stavkirken, og har i stor grad kun flyttet på og brukt om igjen middelaldermaterialene. Kirkegården og kirken var i daglig bruk frem til 1893. Den er nå museumskirke og tilhører i dag Fortidsminneforeningen. Uvdal stavkirke må ikke forveksles med Uvdal kirke som ligger i dalbunnen, rett ved fylkesvei 40. Den er bygd i dragestil. Stavkirken ligger ved en sideveg litt lenger opp.<br />
<br />
Det er vanlig å datere stavkirken til slutten av 1100-tallet. Tømmeret i konstruksjonen er årringsdatert til 1168, og kirken må ha blitt bygget rett etter dette, da det ser ut som om tømmeret ikke var skikkelig tørt da kirken ble reist. Kirken har også idag preg av middelalder i bygningsformen, med kraftige innslag av renessanse og rokokko i interiøret.<br />
<br />
Kirken ligger oppe i Kirkebygda på den gamle prestegården Opdal (idag «Prestgarden»), hvor to bygninger (et loft med middelalderkjerne og en stue som fungerte som skole for «Kirkebygden» fra 1800-tallet til 1968) står som del av Nore og Uvdal Bygdetun. Uvdal stavkirke ble tidligere også kalt «Uppdals K. i Numdal» eller «Opdals kirke». Tømmeret i kirken er årringdatert til 1168. Den må derfor være bygget i tiden like etter dette. Dette vet man fordi tømmeret ikke var skikkelig tørt da kirken ble reist. Den er siden ombygget og utvidet flere ganger, i det meste i
    uvdal_stavkirke-3.jpg
  • Steinhuset på Hadeland er at det er Norges eldste profane (verdslige) bygning på landet. Det er selvsagt et nasjonalt klenodium. Samtidig ser det så beskjedent ut der det ligger nær mer prominente representanter for middelalderens byggekunst. <br />
<br />
Vi er bare få hundre meter fra de storslåtte Søsterkirkene (Nikolaikirken og Mariakirken) på Granavollen, Hadeland. Steinhusets alder og funksjon er uklar, men funn tyder på at det kan ha vært bygget rundt 1210.<br />
<br />
Det er likevel ikke utelukkende et 1200-talls bygg vi i dag møter, for det ble fornyet og reparert på 1500-tallet etter en brann. De høye gavlene ble reist først rundt 1900, etter det man antok var opprinnelig form. Selve huset er på 8×12 meter over to etasjer med hvelvet kjeller underst. Kjelleren er hogget ned i berggrunnen og viser rester av en peis. En steintrapp fører opp til første plan. Her er et stort rom med peis. Andre etasje utgjøres av en stor sal med peis og et eldgammelt privet (toalett). Opprinnelige adkomst var gjennom en utvendig svalgang.<br />
<br />
Funksjonen er også usikker. Noen har spekulert i at det var del av et kloster, eller i det minste hvilested for munker som vandret pilegrimsleden til Trondheim like bortenfor. Der går den ennå. Sannsynligvis var det en prost ved navn Bård som førte opp bygget med sine solide dimensjoner. Her var det nemlig både i før-reformatorisk tid og etter reformasjonen, prestegård for Gran. Huset kan både ha vært bolig, gildesal og, ettersom konstruksjonen er så solid, festningsverk i tider med ufred. Opplysningsvesenets fond, overdro i 1972 Steinhuset til en nyetablert stiftelse, men beholdt eiendommen rundt. Stiftelsen Steinhuset etablerten kulturell møteplass på Hadeland. Det leies ut til møter, konserter og selskaper. KILDE:  https://norge.sandalsand.net/steinhuset-pa-hadeland-norges-eldste-profane-bygning-pa-landet/ Steinhuset på Gran prestegård, er enestående i sitt slag på bygdene i Norge. Selv om det er mindre, har huset meget til
    steinhuset_gran-2.jpg
  • Søsterkirkene er to middelalderske steinkirker som er oppført ved siden av hverandre på Granavollen i Gran kommune i Innlandet, vest for Gran sentrum.<br />
<br />
Den største, Nikolaikirken, er en treskipet basilika viet til St. Nikolaus, oppført i kvaderstein trolig i første halvdel av 1100-tallet. Koret ble forlenget østover på slutten av 1200-tallet. Den brant i 1799, men ble snart satt i stand igjen. Et triptykhon fra 1625 er bevart, delvis også prekestolen fra 1728.<br />
<br />
Den andre, Mariakirken, er oppført som Mariakapell til hovedkirken, antagelig på 1200-tallet, men det er mulig at de eldste delene av denne kirken kan være oppført før Nikolaikirken. Arkeologiske undersøkelser har vist at kirken tidligere hadde korte korsarmer. Kirken brant i 1813 og ble liggende som ruin. Først da Nikolaikirken skulle ominnredes i 1860-årene, ble den gjenreist for at man skulle kunne holde gudstjeneste der i mellomtiden.<br />
<br />
I dag er begge kirkene i bruk både til gudstjenester, tidebønner, konserter, foredrag og andre kulturarrangementer. Kirkene tilhører Gran og Tingelstad menighet, men er hyppig brukt også i forbindelse med kursvirksomhet på hotellene, som pilegrimsmål og til omvisning med guide.<br />
<br />
På kirkegården står et middelaldersk steintårn, og på prestegården står Steinhuset – det eneste bevarte profane middelalderhuset i stein på Østlandet, antagelig bygd av presten Bård, som hadde Håkon Håkonsson som gjest. Det var arkeologisk utgravning og restaurering der i 1975–1979.<br />
<br />
Tradisjonen om at kirkene ble bekostet av to søstre som ikke ville gå i samme kirke, er av kronologiske grunner feilaktig. At katolske kirker, viet til forskjellige helgener, ble oppført nær hverandre, er ikke ualminnelig, men er i Norge ellers bare kjent fra Seljord. https://snl.no/S%C3%B8sterkirkene  Wikip: Søsterkirkene på Granavollen er to steinkirker fra middelalderen plassert side ved side på Granavollen i Gran på Hadeland i Innlandet fylke. Den største kirken heter
    sosterkirkene_gr-4.jpg
  • Rødven stavkirke i Rauma ved Romsdalsfjorden, Møre og Romsdal, en av tre bevarte stavkirker av møretypen. Utvendige skråavstivere. Fra 1300-tallet. Fortidsminneforeningen overtok kirken i 1907, da ny kirke var bygd ved siden av. Under vestlandspanelet skjuler det seg en ganske intakt stavkirke. stavkirketur I, sept 2020. Store norske leksikon: <br />
<br />
Rødven stavkirke er en stavkirke som ligger i Rauma kommune, Møre og Romsdal, på vestsiden av Rødvenfjorden.<br />
<br />
Den er en enskipet stavkirke fra slutten av 1100-tallet, den eneste i Romsdal. Denne typen stavkirke blir ofte kalt Møre-typen. Møretypen er enskipete langkirker uten svalgang med mellomstaver i veggene. I motsetning til stavkirkene ellers i landet har de takbjelker (ankerbjelker) tvers over skipet i høyde med stavlegjene.<br />
<br />
Koret er fra 1600-tallet og sakristiet fra 1651. I 1712 fikk kirken sitt nåværende utseende. Kirken ble i 1908 ervervet av Fortidsminneforeningen og restaurert i 1964. Krusifikset er fra midten av 1200-tallet.<br />
<br />
Rødven stavkirke ligger idyllisk til ned mot fjorden med Romsdalsfjellene i horisonten. Om sommeren kaster store trekroner skygge, mens elven klukker forbi i sør og danner en naturlig grense mot åkrene. På nordsiden, litt tilbaketrukket på den andre siden av veien, ligger nykirken. Den ble innviet i 1907, samme år som Fortidsminneforeningen overtok stavkirken.<br />
<br />
Kirken er kledd med liggende, tjærebredd panel. Vinduene er smårutete og varierer i størrelse. Skipet og koret har lik bredde. Taket over skipet og det litt lavere koret er tekket med uglasert takstein. En takrytter med slankt spir rir over den vestre delen av skipet. Den enkle, rektangulære bygningsformen mykes opp av et laftet sakristi utenfor koret og et mindre, stavbygd våpenhus utenfor inngangen i vest. Karakteristiske skorder står skrått fra bakken og opp under takskjegget på tre sider. De er ikke en improvisert løsning for å møte akutte behov, men har fulgt kirken så lenge det er skriftlige kilde
    rodven_stavkirke-2.jpg
Next
  • Facebook
  • Twitter
x

Bente Haarstad Photography

  • Portfolio
  • Archive
    • All Galleries
    • Search
    • Cart
    • Lightbox
    • Client Area
  • Video
  • Blog
  • Facebook
  • Instagram
  • About
  • Contact