Show Navigation

Search Results

Refine Search
Match all words
Match any word
Prints
Personal Use
Royalty-Free
Rights-Managed
(leave unchecked to
search all images)
{ 2098 images found }

Loading ()...

  • Alstadhaug kirke er en av fire fylkeskirker i det gamle Inntrøndelag. De andre ligger på Verdal, Mære og Sakshaug.  Alstadhaug kirke skulle tjene folk i dat gamle Skeynafylket, altså Skogn, Frol, Mosvik og Ytterøy. <br />
Kirkebygget er oppført av stein med takverk av tre.  Undersøkelser av tømmeret i takverket viser at det ble felt vinteren 1166-67. Det er derfor sannsynlig at kirken sto ferdig i 1170. Hvis tømmeret ble felt i 1166-67, må oppmuringe av selve kirken ha startet en del år tidligere, trolig allerede i 1130. Koret var den delen av kirken som ble bygd først, siden dette er den eldste delen. Kirken er bygd i overgangen mellom romansk og gotisk arkitekturstil. Fra romansk arkitektur har kirken tykke vegger og vinduene er ikke veldig store. Litt fram og til venstre for altertavlen er det en liten døråpning inn til sakristiet i kirken, hvor en alminnelig høy mann er nødt til å bøye seg fordi døråpningen er så lav. Dette elementet er også fra romansk arkitektur. Sakristiet er den sikreste delen av kirken. Den er både brann og innbruddssikker og ble trolig brukt til oppbevaring av kirkebøker eller andre viktige dokumenter. Kirka er viet til St. Peter og relikviene hans ligger i alteret.
    alstadhaug_kirke_levanger.jpg
  • Alstadhaug kirke er en av fire fylkeskirker i det gamle Inntrøndelag. De andre ligger på Verdal, Mære og Sakshaug.  Alstadhaug kirke skulle tjene folk i dat gamle Skeynafylket, altså Skogn, Frol, Mosvik og Ytterøy. <br />
Kirkebygget er oppført av stein med takverk av tre.  Undersøkelser av tømmeret i takverket viser at det ble felt vinteren 1166-67. Det er derfor sannsynlig at kirken sto ferdig i 1170. Hvis tømmeret ble felt i 1166-67, må oppmuringe av selve kirken ha startet en del år tidligere, trolig allerede i 1130. Koret var den delen av kirken som ble bygd først, siden dette er den eldste delen. Kirken er bygd i overgangen mellom romansk og gotisk arkitekturstil. Fra romansk arkitektur har kirken tykke vegger og vinduene er ikke veldig store. Litt fram og til venstre for altertavlen er det en liten døråpning inn til sakristiet i kirken, hvor en alminnelig høy mann er nødt til å bøye seg fordi døråpningen er så lav. Dette elementet er også fra romansk arkitektur. Sakristiet er den sikreste delen av kirken. Den er både brann og innbruddssikker og ble trolig brukt til oppbevaring av kirkebøker eller andre viktige dokumenter. Kirka er viet til St. Peter og relikviene hans ligger i alteret.
    alstadhaug_kirke_levanger.jpg
  • Modernisme, modernistisk arkitektur i Kamenice nad Lipou, Tsjekkia. Moderne arkitektur fra kommunisttiden. Kanskje seint 1960-tall?
    kamenice_nadlipou-42.jpg
  • Modernisme, modernistisk arkitektur i Kamenice nad Lipou, Tsjekkia. Moderne arkitektur fra kommunisttiden. Kanskje seint 1960-tall?
    kamenice_nadlipou-41.jpg
  • Utbygging av nytt toalettanlegg ved Turistvegen i Hardanger, et arkitektonisk spesielt bygg. 31. august 2022 åpnet Statens vegvesen Espenes rasteplass med utsiktspaviljong og toalett. Rasteplassen ligger langs riksvei 13 mellom Kinsarvik og Odda, med utsikt over Sørfjorden. Anlegget kjennetegnes av en 64 meter lang og fire meter bred stålkonstruksjon, med 12 takmoduler i varierende høyde, holdt oppe av massive stålsøyler, skrev Arkitektnytt. - Espenes som turistveginstallasjon tilbyr nå de veifarende en pause mellom bratte fjell, steile knauser og med fjorden som naturlig blikkfang og følgesvenn, sier Bjarne Ringstad i Code arkitektur, som har tegnet prosjektet til Bygg.no. Brun Bygg har vært entreprenør og Størksen Rustfri Industri var stålentreprenør. Prosjektet har kostet 40 millioner kroner. Signalbygget er finansiert av den statlige bevilgningen til Nasjonale turistveier.
    espenes_toalett-2.jpg
  • Utbygging av nytt toalettanlegg ved Turistvegen i Hardanger, et arkitektonisk spesielt bygg. 31. august 2022 åpnet Statens vegvesen Espenes rasteplass med utsiktspaviljong og toalett. Rasteplassen ligger langs riksvei 13 mellom Kinsarvik og Odda, med utsikt over Sørfjorden. Anlegget kjennetegnes av en 64 meter lang og fire meter bred stålkonstruksjon, med 12 takmoduler i varierende høyde, holdt oppe av massive stålsøyler, skrev Arkitektnytt. - Espenes som turistveginstallasjon tilbyr nå de veifarende en pause mellom bratte fjell, steile knauser og med fjorden som naturlig blikkfang og følgesvenn, sier Bjarne Ringstad i Code arkitektur, som har tegnet prosjektet til Bygg.no. Brun Bygg har vært entreprenør og Størksen Rustfri Industri var stålentreprenør. Prosjektet har kostet 40 millioner kroner. Signalbygget er finansiert av den statlige bevilgningen til Nasjonale turistveier.
    espenes_toalett.jpg
  • Steinkirke fra Middelalderen. Trenger vedlikehold, mot forfallet. Wikip: Ulnes kirke er en langkirke fra 1250 i Nord-Aurdal kommune, Innlandet fylke. Opprinnelig datering baserer seg på stilhistorisk datering på murverket. Deler av takkonstruksjonen i kirken er dendrokronologisk datert til 1265-1266 av NIKU. Slidredomen, en annen middelalderkirke i området, er også tidfestet ved hjelp av samme metode til 1268 mens det ar antatt at murarbeidet er fra slutten av 1100-tallet. har Også i denne kirken ble det brukt materialer i takkonstruksjonen.<br />
<br />
Murarbeidet er fra overgangen mellom romansk og gotisk stil.<br />
<br />
Byggverket er i stein, har 220 plasser og har innslag av både romansk og gotisk arkitektur.
    ulnes_kirke_valdres_1250.jpg
  • Steinkirke fra Middelalderen. Trenger vedlikehold, mot forfallet. Wikip: Ulnes kirke er en langkirke fra 1250 i Nord-Aurdal kommune, Innlandet fylke. Opprinnelig datering baserer seg på stilhistorisk datering på murverket. Deler av takkonstruksjonen i kirken er dendrokronologisk datert til 1265-1266 av NIKU. Slidredomen, en annen middelalderkirke i området, er også tidfestet ved hjelp av samme metode til 1268 mens det ar antatt at murarbeidet er fra slutten av 1100-tallet. har Også i denne kirken ble det brukt materialer i takkonstruksjonen.<br />
<br />
Murarbeidet er fra overgangen mellom romansk og gotisk stil.<br />
<br />
Byggverket er i stein, har 220 plasser og har innslag av både romansk og gotisk arkitektur.
    ulnes_kirke_valdres.jpg
  • Kraków var den eneste polske storby hvis arkitektur forble uberørt under krigen. Markedet i gamlebyen: Kraków’s Rynek Główny (Central Square) is the nerve centre of the city’s medieval Old Town. Forever a hive of activity, this 40,000 square foot medley of café’s, museums, clubs, pubs, music bars, souvenir shops, historical landmarks, hotels and hostels, is punctuated with some of the most magnificent middle age architecture the city has to offer. At its centre the elongated medieval Sukiennice Cloth Hall is a reminder of Kraków’s historical place as a hub of trade and commerce in Eastern Europe. Today, the hall houses the stalls of local tradesmen selling handicrafts and cloth products that echo the oriental imports that were once toted under its roof. The Sukiennice runs neatly through the entire length of the square from north to south, having the effect of dividing the Rynek into two equally sized section. On the square’s eastern side, the restaurants and cafés tend to be more popular among tourists, and have a front row view of the Cloth Hall’s broadside and Town Hall Tower, the only remaining section of Kraków’s 13th century town hall, and the city’s answer to Pisa’s leaning tower. Leaning nearly half a metre to the east, the tower is open to visitors as a viewing platform. At the tower’s base, the seemingly anachronistic sculpture known to locals colloquially as, simply, ‘The Head’, is a controversial 2004 addition to the Main Square that has become a favourite photo spot among visitors. KILDE: https://visitkrakow.com/krakows-market-square/
    rynek_głowny_krakow-13.jpg
  • Kraków var den eneste polske storby hvis arkitektur forble uberørt under krigen. Markedet i gamlebyen: Kraków’s Rynek Główny (Central Square) is the nerve centre of the city’s medieval Old Town. Forever a hive of activity, this 40,000 square foot medley of café’s, museums, clubs, pubs, music bars, souvenir shops, historical landmarks, hotels and hostels, is punctuated with some of the most magnificent middle age architecture the city has to offer. At its centre the elongated medieval Sukiennice Cloth Hall is a reminder of Kraków’s historical place as a hub of trade and commerce in Eastern Europe. Today, the hall houses the stalls of local tradesmen selling handicrafts and cloth products that echo the oriental imports that were once toted under its roof. The Sukiennice runs neatly through the entire length of the square from north to south, having the effect of dividing the Rynek into two equally sized section. On the square’s eastern side, the restaurants and cafés tend to be more popular among tourists, and have a front row view of the Cloth Hall’s broadside and Town Hall Tower, the only remaining section of Kraków’s 13th century town hall, and the city’s answer to Pisa’s leaning tower. Leaning nearly half a metre to the east, the tower is open to visitors as a viewing platform. At the tower’s base, the seemingly anachronistic sculpture known to locals colloquially as, simply, ‘The Head’, is a controversial 2004 addition to the Main Square that has become a favourite photo spot among visitors. KILDE: https://visitkrakow.com/krakows-market-square/
    rynek_głowny_krakow-8.jpg
  • Policie, Kamenice ned Lipou, Kamnitz an der Linde, a town in Pelhřimov District, the Vysočina Region, Czech Republic, Tschechien, Tsjekkia, tsjekkisk, Tsjekoslovakia, landlocked country in Central Europe, architecture, arkitektur, Bohemia, building, bygning, Bøhmen, Böhmen, capital, catholic, catholic churches, Česká republika, Česko, christian, christianity, church, churches, cultural heritage, culture, Czech, Czech religion, Czeck churches, democratic, demokrati, den kristne kulturarven, Den tsjekkiske republikk, EU, Europa, Europe, European, European Union, exciting history, gamle hus, gamle kirker, gudshus, hellig bygning, hellig rom, heritage, historie, historisk, history, innlandsstater i Europa, , katolikker, katolsk,  Kirken, kirker, kirker i Tsjekkia, kristendom, kultur, kulturminner, landene midt i Europa, largest city, mai, mirakler, mobilbilder, Morava, Moravia, Mähren, natur, nature, reiseliv, religion, religious, republikk, riter, ritualer, Sentral-Europa, sightseeing, the Czech Republic, tidligere kommunistland, tourisme, tradisjon, travel, turisme, Østblokken, østblokklandene, små byer i Tsjekkia, small towns,
    kamenice_nadlipou-43.jpg
  • Kraków var den eneste polske storby hvis arkitektur forble uberørt under krigen. Markedet i gamlebyen: Kraków’s Rynek Główny (Central Square) is the nerve centre of the city’s medieval Old Town. Forever a hive of activity, this 40,000 square foot medley of café’s, museums, clubs, pubs, music bars, souvenir shops, historical landmarks, hotels and hostels, is punctuated with some of the most magnificent middle age architecture the city has to offer. At its centre the elongated medieval Sukiennice Cloth Hall is a reminder of Kraków’s historical place as a hub of trade and commerce in Eastern Europe. Today, the hall houses the stalls of local tradesmen selling handicrafts and cloth products that echo the oriental imports that were once toted under its roof. The Sukiennice runs neatly through the entire length of the square from north to south, having the effect of dividing the Rynek into two equally sized section. On the square’s eastern side, the restaurants and cafés tend to be more popular among tourists, and have a front row view of the Cloth Hall’s broadside and Town Hall Tower, the only remaining section of Kraków’s 13th century town hall, and the city’s answer to Pisa’s leaning tower. Leaning nearly half a metre to the east, the tower is open to visitors as a viewing platform. At the tower’s base, the seemingly anachronistic sculpture known to locals colloquially as, simply, ‘The Head’, is a controversial 2004 addition to the Main Square that has become a favourite photo spot among visitors. KILDE: https://visitkrakow.com/krakows-market-square/
    rynek_głowny_krakow-14.jpg
  • Uterestauranter på den enorme plassen som er midtpunkt i gamlebyen. Kraków var den eneste polske storby hvis arkitektur forble uberørt under krigen. Krakow er en av de største og eldste byer i Polen. Hovedstad i regionen Lille-Polen og det lillepolske voivodskap. Kraków ligger ved elven Wisła og er siden andre halvdel av 2007 befolkningsmessig Polens nest største by, med over 750 000 innbyggere. Sammen med omkringliggende områder utgjør den Kraków-agglomerasjonen med 1 200 000 innbyggere. Byen regnes som en av Europas vakreste, og er skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kulturarv.<br />
<br />
Kraków har tradisjonelt vært et av Polens ledende sentre for vitenskap, kultur og kunst, og var landets hovedstad fra middelalderen og frem til 1596, da hovedstaden ble flyttet til Warszawa.<br />
<br />
Byen regnes som Polens kulturhovedstad, og trekker til seg over 7 millioner turister årlig. Før grunnleggelsen av staten Polen var Kraków hovedstad for wiślaner-stammen. Samhandlet med Romerriket. Wiślanernes stammestat tilhørte i kort tid Stor-Mähren, og etter at sistnevnte ble erobret av ungarerne, ble Kraków innlemmet i Böhmen. Mot slutten av det 10. århundre var byen allerede et viktig handelssenter, og rundt 990 ble den inkorporert til de polske piastenes rike, av Mieszko I eller Bolesław I den modige. Det var da byen fikk sine første mursteinsbygninger, blant annet slottet på Wawel, romanske kirker, en katedral og en basilika. Samtidig ble det opprettet et bispedømme i Kraków i år 1000. Allerede i det 12. århundre virket i Kraków et bibliotek og en katedralskole, som i sin tid ble ansett som Polens beste.<br />
<br />
Kraków ble nesten fullstendig ødelagt under en tatarsk invasjon i 1241. Bygningene ble gjenoppbygd i gotisk stil, og i 1257 fikk byen byrettigheter (Magdenburg-rettigheter). Det var på den tiden Kraków fikk et sjakkb
    rynek_głowny_krakow-9.jpg
  • Kraków var den eneste polske storby hvis arkitektur forble uberørt under krigen. Markedet i gamlebyen: Kraków’s Rynek Główny (Central Square) is the nerve centre of the city’s medieval Old Town. Forever a hive of activity, this 40,000 square foot medley of café’s, museums, clubs, pubs, music bars, souvenir shops, historical landmarks, hotels and hostels, is punctuated with some of the most magnificent middle age architecture the city has to offer. At its centre the elongated medieval Sukiennice Cloth Hall is a reminder of Kraków’s historical place as a hub of trade and commerce in Eastern Europe. Today, the hall houses the stalls of local tradesmen selling handicrafts and cloth products that echo the oriental imports that were once toted under its roof. The Sukiennice runs neatly through the entire length of the square from north to south, having the effect of dividing the Rynek into two equally sized section. On the square’s eastern side, the restaurants and cafés tend to be more popular among tourists, and have a front row view of the Cloth Hall’s broadside and Town Hall Tower, the only remaining section of Kraków’s 13th century town hall, and the city’s answer to Pisa’s leaning tower. Leaning nearly half a metre to the east, the tower is open to visitors as a viewing platform. At the tower’s base, the seemingly anachronistic sculpture known to locals colloquially as, simply, ‘The Head’, is a controversial 2004 addition to the Main Square that has become a favourite photo spot among visitors. KILDE: https://visitkrakow.com/krakows-market-square/
    rynek_głowny_krakow-7.jpg
  • Kraków var den eneste polske storby hvis arkitektur forble uberørt under krigen. Markedet i gamlebyen: Kraków’s Rynek Główny (Central Square) is the nerve centre of the city’s medieval Old Town. Forever a hive of activity, this 40,000 square foot medley of café’s, museums, clubs, pubs, music bars, souvenir shops, historical landmarks, hotels and hostels, is punctuated with some of the most magnificent middle age architecture the city has to offer. At its centre the elongated medieval Sukiennice Cloth Hall is a reminder of Kraków’s historical place as a hub of trade and commerce in Eastern Europe. Today, the hall houses the stalls of local tradesmen selling handicrafts and cloth products that echo the oriental imports that were once toted under its roof. The Sukiennice runs neatly through the entire length of the square from north to south, having the effect of dividing the Rynek into two equally sized section. On the square’s eastern side, the restaurants and cafés tend to be more popular among tourists, and have a front row view of the Cloth Hall’s broadside and Town Hall Tower, the only remaining section of Kraków’s 13th century town hall, and the city’s answer to Pisa’s leaning tower. Leaning nearly half a metre to the east, the tower is open to visitors as a viewing platform. At the tower’s base, the seemingly anachronistic sculpture known to locals colloquially as, simply, ‘The Head’, is a controversial 2004 addition to the Main Square that has become a favourite photo spot among visitors. KILDE: https://visitkrakow.com/krakows-market-square/
    rynek_głowny_krakow-6.jpg
  • Kamenice ned Lipou, Kamnitz an der Linde, a town in Pelhřimov District, the Vysočina Region, Czech Republic, Tschechien, Tsjekkia, tsjekkisk, Tsjekoslovakia, landlocked country in Central Europe, architecture, arkitektur, Bohemia, building, bygning, Bøhmen, Böhmen, capital, catholic, catholic churches, Česká republika, Česko, christian, christianity, church, churches, cultural heritage, culture, Czech, Czech religion, Czeck churches, democratic, demokrati, den kristne kulturarven, Den tsjekkiske republikk, EU, Europa, Europe, European, European Union, exciting history, gamle hus, gamle kirker, gudshus, hellig bygning, hellig rom, heritage, historie, historisk, history, innlandsstater i Europa, , katolikker, katolsk,  Kirken, kirker, kirker i Tsjekkia, kristendom, kultur, kulturminner, landene midt i Europa, largest city, mai, mirakler, mobilbilder, Morava, Moravia, Mähren, natur, nature, reiseliv, religion, religious, republikk, riter, ritualer, Sentral-Europa, sightseeing, the Czech Republic, tidligere kommunistland, tourisme, tradisjon, travel, turisme, Østblokken, østblokklandene, små byer i Tsjekkia, small towns,
    kamenice_museum-3.jpg
  • Exhibition Kamenice castle. Doll House.Kamenice ned Lipou, Kamnitz an der Linde, a town in Pelhřimov District, the Vysočina Region, Czech Republic, Tschechien, Tsjekkia, tsjekkisk, Tsjekoslovakia, landlocked country in Central Europe, architecture, arkitektur, Bohemia, building, bygning, Bøhmen, Böhmen, capital, catholic, catholic churches, Česká republika, Česko, christian, christianity, church, churches, cultural heritage, culture, Czech, Czech religion, Czeck churches, democratic, demokrati, den kristne kulturarven, Den tsjekkiske republikk, EU, Europa, Europe, European, European Union, exciting history, gamle hus, gamle kirker, gudshus, hellig bygning, hellig rom, heritage, historie, historisk, history, innlandsstater i Europa, , katolikker, katolsk,  Kirken, kirker, kirker i Tsjekkia, kristendom, kultur, kulturminner, landene midt i Europa, largest city, mai, mirakler, mobilbilder, Morava, Moravia, Mähren, natur, nature, reiseliv, religion, religious, republikk, riter, ritualer, Sentral-Europa, sightseeing, the Czech Republic, tidligere kommunistland, tourisme, tradisjon, travel, turisme, Østblokken, østblokklandene, små byer i Tsjekkia, small towns,
    kamenice_museum.jpg
  • Hotellet i Kamenice ned Lipou, Kamnitz an der Linde, a town in Pelhřimov District, the Vysočina Region, Czech Republic, Tschechien, Tsjekkia, tsjekkisk, Tsjekoslovakia, landlocked country in Central Europe, architecture, arkitektur, Bohemia, building, bygning, Bøhmen, Böhmen, capital, catholic, catholic churches, Česká republika, Česko, christian, christianity, church, churches, cultural heritage, culture, Czech, Czech religion, Czeck churches, democratic, demokrati, den kristne kulturarven, Den tsjekkiske republikk, EU, Europa, Europe, European, European Union, exciting history, gamle hus, gamle kirker, gudshus, hellig bygning, hellig rom, heritage, historie, historisk, history, innlandsstater i Europa, , katolikker, katolsk,  Kirken, kirker, kirker i Tsjekkia, kristendom, kultur, kulturminner, landene midt i Europa, largest city, mai, mirakler, mobilbilder, Morava, Moravia, Mähren, natur, nature, reiseliv, religion, religious, republikk, riter, ritualer, Sentral-Europa, sightseeing, the Czech Republic, tidligere kommunistland, tourisme, tradisjon, travel, turisme, Østblokken, østblokklandene, små byer i Tsjekkia, small towns,
    kamenice_nadlipou-45.jpg
  • Kamenice ned Lipou, Kamnitz an der Linde, a town in Pelhřimov District, the Vysočina Region, Czech Republic, Tschechien, Tsjekkia, tsjekkisk, Tsjekoslovakia, landlocked country in Central Europe, architecture, arkitektur, Bohemia, building, bygning, Bøhmen, Böhmen, capital, catholic, catholic churches, Česká republika, Česko, christian, christianity, church, churches, cultural heritage, culture, Czech, Czech religion, Czeck churches, democratic, demokrati, den kristne kulturarven, Den tsjekkiske republikk, EU, Europa, Europe, European, European Union, exciting history, gamle hus, gamle kirker, gudshus, hellig bygning, hellig rom, heritage, historie, historisk, history, innlandsstater i Europa, , katolikker, katolsk,  Kirken, kirker, kirker i Tsjekkia, kristendom, kultur, kulturminner, landene midt i Europa, largest city, mai, mirakler, mobilbilder, Morava, Moravia, Mähren, natur, nature, reiseliv, religion, religious, republikk, riter, ritualer, Sentral-Europa, sightseeing, the Czech Republic, tidligere kommunistland, tourisme, tradisjon, travel, turisme, Østblokken, østblokklandene, små byer i Tsjekkia, small towns,
    kamenice_nadlipou-44.jpg
  • Moderne arkitektur, modernisme, i Kamenice nad Lipou, Tsjekkia. Fra kommunisttiden, kanskje 1960-tallet? Kamenice nad Lipou, ca. 3.800 innbyggere, Høyde over havet: 563 m. Lindetreet som har gitt byen navn, er nesten tusen år gammelt. Noe ødelagt etter lynnedslag, men fortsatt i live, i hagen ved slottet. Kamenice nad Lipou is a small town situated in the Bohemian-Moravian Highlands between Pelhřimov and Jindřichův Hradec. Its most important sight is a castle. It took part of its name after an ancient lime tree that still grows in the garden adjacent to the castle ("nad lipou" means "above a lime tree"). The tree is believed to be 700–900 years old. Kamenice nad Lipou is a birthplace of the Czech 19th-century composer Vítězslav Novák. A famous Jindřichův Hradec to Obrataň narrow gauge railway runs through the town. Kamenice nad Lipou är en stad i Tjeckien. Den ligger i kommunen Okres Pelhřimov och länet Vysočina, i den centrala delen av landet, 100 km sydost om huvudstaden Prag. Kamenice nad Lipou ligger 566 meter över havet och antalet invånare är 4 148. <br />
Terrängen runt Kamenice nad Lipou är lite kuperad. Den högsta punkten i närheten är 657 meter över havet, 1,6 km öster om Kamenice nad Lipou. Runt Kamenice nad Lipou är det ganska tätbefolkat, med 52 invånare per kvadratkilometer. Närmaste större samhälle är Pelhřimov, 17,8 km nordost om Kamenice nad Lipou. Omgivningarna runt Kamenice nad Lipou är en mosaik av jordbruksmark och naturlig växtlighet.[4] I trakten runt Kamenice nad Lipou finns ovanligt många namngivna berg och kullar. Trakten ingår i den hemiboreala klimatzonen. Årsmedeltemperaturen i trakten är 6 °C. Den varmaste månaden är juli, då medeltemperaturen är 18 °C, och den kallaste är januari, med -8 °C. Genomsnittlig årsnederbörd är 977 millimeter. Den regnigaste månaden är maj, med i genomsnitt 142 mm nederbörd, och den torraste är november, med 36 mm nederbörd.
    kamenice_nadlipou-27.jpg
  • Moderne arkitektur, modernisme, i Kamenice nad Lipou, Tsjekkia. Fra kommunisttiden, kanskje 1960-tallet? Kamenice nad Lipou, ca. 3.800 innbyggere, Høyde over havet: 563 m. Lindetreet som har gitt byen navn, er nesten tusen år gammelt. Noe ødelagt etter lynnedslag, men fortsatt i live, i hagen ved slottet. Kamenice nad Lipou is a small town situated in the Bohemian-Moravian Highlands between Pelhřimov and Jindřichův Hradec. Its most important sight is a castle. It took part of its name after an ancient lime tree that still grows in the garden adjacent to the castle ("nad lipou" means "above a lime tree"). The tree is believed to be 700–900 years old. Kamenice nad Lipou is a birthplace of the Czech 19th-century composer Vítězslav Novák. A famous Jindřichův Hradec to Obrataň narrow gauge railway runs through the town. Kamenice nad Lipou är en stad i Tjeckien. Den ligger i kommunen Okres Pelhřimov och länet Vysočina, i den centrala delen av landet, 100 km sydost om huvudstaden Prag. Kamenice nad Lipou ligger 566 meter över havet och antalet invånare är 4 148. <br />
Terrängen runt Kamenice nad Lipou är lite kuperad. Den högsta punkten i närheten är 657 meter över havet, 1,6 km öster om Kamenice nad Lipou. Runt Kamenice nad Lipou är det ganska tätbefolkat, med 52 invånare per kvadratkilometer. Närmaste större samhälle är Pelhřimov, 17,8 km nordost om Kamenice nad Lipou. Omgivningarna runt Kamenice nad Lipou är en mosaik av jordbruksmark och naturlig växtlighet.[4] I trakten runt Kamenice nad Lipou finns ovanligt många namngivna berg och kullar. Trakten ingår i den hemiboreala klimatzonen. Årsmedeltemperaturen i trakten är 6 °C. Den varmaste månaden är juli, då medeltemperaturen är 18 °C, och den kallaste är januari, med -8 °C. Genomsnittlig årsnederbörd är 977 millimeter. Den regnigaste månaden är maj, med i genomsnitt 142 mm nederbörd, och den torraste är november, med 36 mm nederbörd.
    kamenice_nadlipou-25.jpg
  • Moderne arkitektur, modernisme, i Kamenice nad Lipou, Tsjekkia. Fra kommunisttiden, kanskje 1960-tallet? Kamenice nad Lipou, ca. 3.800 innbyggere, Høyde over havet: 563 m. Lindetreet som har gitt byen navn, er nesten tusen år gammelt. Noe ødelagt etter lynnedslag, men fortsatt i live, i hagen ved slottet. Kamenice nad Lipou is a small town situated in the Bohemian-Moravian Highlands between Pelhřimov and Jindřichův Hradec. Its most important sight is a castle. It took part of its name after an ancient lime tree that still grows in the garden adjacent to the castle ("nad lipou" means "above a lime tree"). The tree is believed to be 700–900 years old. Kamenice nad Lipou is a birthplace of the Czech 19th-century composer Vítězslav Novák. A famous Jindřichův Hradec to Obrataň narrow gauge railway runs through the town. Kamenice nad Lipou är en stad i Tjeckien. Den ligger i kommunen Okres Pelhřimov och länet Vysočina, i den centrala delen av landet, 100 km sydost om huvudstaden Prag. Kamenice nad Lipou ligger 566 meter över havet och antalet invånare är 4 148. <br />
Terrängen runt Kamenice nad Lipou är lite kuperad. Den högsta punkten i närheten är 657 meter över havet, 1,6 km öster om Kamenice nad Lipou. Runt Kamenice nad Lipou är det ganska tätbefolkat, med 52 invånare per kvadratkilometer. Närmaste större samhälle är Pelhřimov, 17,8 km nordost om Kamenice nad Lipou. Omgivningarna runt Kamenice nad Lipou är en mosaik av jordbruksmark och naturlig växtlighet.[4] I trakten runt Kamenice nad Lipou finns ovanligt många namngivna berg och kullar. Trakten ingår i den hemiboreala klimatzonen. Årsmedeltemperaturen i trakten är 6 °C. Den varmaste månaden är juli, då medeltemperaturen är 18 °C, och den kallaste är januari, med -8 °C. Genomsnittlig årsnederbörd är 977 millimeter. Den regnigaste månaden är maj, med i genomsnitt 142 mm nederbörd, och den torraste är november, med 36 mm nederbörd.
    kamenice_nadlipou-23.jpg
  • Kraków var den eneste polske storby hvis arkitektur forble uberørt under krigen.
    rynek_głowny_krakow-12.jpg
  • Uterestauranter på den enorme plassen som er midtpunkt i gamlebyen. Kraków var den eneste polske storby hvis arkitektur forble uberørt under krigen. Krakow er en av de største og eldste byer i Polen. Hovedstad i regionen Lille-Polen og det lillepolske voivodskap. Kraków ligger ved elven Wisła og er siden andre halvdel av 2007 befolkningsmessig Polens nest største by, med over 750 000 innbyggere. Sammen med omkringliggende områder utgjør den Kraków-agglomerasjonen med 1 200 000 innbyggere. Byen regnes som en av Europas vakreste, og er skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kulturarv.<br />
<br />
Kraków har tradisjonelt vært et av Polens ledende sentre for vitenskap, kultur og kunst, og var landets hovedstad fra middelalderen og frem til 1596, da hovedstaden ble flyttet til Warszawa.<br />
<br />
Byen regnes som Polens kulturhovedstad, og trekker til seg over 7 millioner turister årlig. Før grunnleggelsen av staten Polen var Kraków hovedstad for wiślaner-stammen. Samhandlet med Romerriket. Wiślanernes stammestat tilhørte i kort tid Stor-Mähren, og etter at sistnevnte ble erobret av ungarerne, ble Kraków innlemmet i Böhmen. Mot slutten av det 10. århundre var byen allerede et viktig handelssenter, og rundt 990 ble den inkorporert til de polske piastenes rike, av Mieszko I eller Bolesław I den modige. Det var da byen fikk sine første mursteinsbygninger, blant annet slottet på Wawel, romanske kirker, en katedral og en basilika. Samtidig ble det opprettet et bispedømme i Kraków i år 1000. Allerede i det 12. århundre virket i Kraków et bibliotek og en katedralskole, som i sin tid ble ansett som Polens beste.<br />
<br />
Kraków ble nesten fullstendig ødelagt under en tatarsk invasjon i 1241. Bygningene ble gjenoppbygd i gotisk stil, og i 1257 fikk byen byrettigheter (Magdenburg-rettigheter). Det var på den tiden Kraków fikk et sjakkb
    rynek_głowny_krakow-5.jpg
  • Kraków var den eneste polske storby hvis arkitektur forble uberørt under krigen. Markedet i gamlebyen: Kraków’s Rynek Główny (Central Square) is the nerve centre of the city’s medieval Old Town. Forever a hive of activity, this 40,000 square foot medley of café’s, museums, clubs, pubs, music bars, souvenir shops, historical landmarks, hotels and hostels, is punctuated with some of the most magnificent middle age architecture the city has to offer. At its centre the elongated medieval Sukiennice Cloth Hall is a reminder of Kraków’s historical place as a hub of trade and commerce in Eastern Europe. Today, the hall houses the stalls of local tradesmen selling handicrafts and cloth products that echo the oriental imports that were once toted under its roof. The Sukiennice runs neatly through the entire length of the square from north to south, having the effect of dividing the Rynek into two equally sized section. On the square’s eastern side, the restaurants and cafés tend to be more popular among tourists, and have a front row view of the Cloth Hall’s broadside and Town Hall Tower, the only remaining section of Kraków’s 13th century town hall, and the city’s answer to Pisa’s leaning tower. Leaning nearly half a metre to the east, the tower is open to visitors as a viewing platform. At the tower’s base, the seemingly anachronistic sculpture known to locals colloquially as, simply, ‘The Head’, is a controversial 2004 addition to the Main Square that has become a favourite photo spot among visitors. KILDE: https://visitkrakow.com/krakows-market-square/
    rynek_głowny_krakow-4.jpg
  • Kraków var den eneste polske storby hvis arkitektur forble uberørt under krigen. Markedet i gamlebyen: Kraków’s Rynek Główny (Central Square) is the nerve centre of the city’s medieval Old Town. Forever a hive of activity, this 40,000 square foot medley of café’s, museums, clubs, pubs, music bars, souvenir shops, historical landmarks, hotels and hostels, is punctuated with some of the most magnificent middle age architecture the city has to offer. At its centre the elongated medieval Sukiennice Cloth Hall is a reminder of Kraków’s historical place as a hub of trade and commerce in Eastern Europe. Today, the hall houses the stalls of local tradesmen selling handicrafts and cloth products that echo the oriental imports that were once toted under its roof. The Sukiennice runs neatly through the entire length of the square from north to south, having the effect of dividing the Rynek into two equally sized section. On the square’s eastern side, the restaurants and cafés tend to be more popular among tourists, and have a front row view of the Cloth Hall’s broadside and Town Hall Tower, the only remaining section of Kraków’s 13th century town hall, and the city’s answer to Pisa’s leaning tower. Leaning nearly half a metre to the east, the tower is open to visitors as a viewing platform. At the tower’s base, the seemingly anachronistic sculpture known to locals colloquially as, simply, ‘The Head’, is a controversial 2004 addition to the Main Square that has become a favourite photo spot among visitors. KILDE: https://visitkrakow.com/krakows-market-square/
    rynek_głowny_krakow-3.jpg
  • Moderne arkitektur, modernisme, i Kamenice nad Lipou, Tsjekkia. Fra kommunisttiden, kanskje 1960-tallet? Kamenice nad Lipou, ca. 3.800 innbyggere, Høyde over havet: 563 m. Lindetreet som har gitt byen navn, er nesten tusen år gammelt. Noe ødelagt etter lynnedslag, men fortsatt i live, i hagen ved slottet. Kamenice nad Lipou is a small town situated in the Bohemian-Moravian Highlands between Pelhřimov and Jindřichův Hradec. Its most important sight is a castle. It took part of its name after an ancient lime tree that still grows in the garden adjacent to the castle ("nad lipou" means "above a lime tree"). The tree is believed to be 700–900 years old. Kamenice nad Lipou is a birthplace of the Czech 19th-century composer Vítězslav Novák. A famous Jindřichův Hradec to Obrataň narrow gauge railway runs through the town. Kamenice nad Lipou är en stad i Tjeckien. Den ligger i kommunen Okres Pelhřimov och länet Vysočina, i den centrala delen av landet, 100 km sydost om huvudstaden Prag. Kamenice nad Lipou ligger 566 meter över havet och antalet invånare är 4 148. <br />
Terrängen runt Kamenice nad Lipou är lite kuperad. Den högsta punkten i närheten är 657 meter över havet, 1,6 km öster om Kamenice nad Lipou. Runt Kamenice nad Lipou är det ganska tätbefolkat, med 52 invånare per kvadratkilometer. Närmaste större samhälle är Pelhřimov, 17,8 km nordost om Kamenice nad Lipou. Omgivningarna runt Kamenice nad Lipou är en mosaik av jordbruksmark och naturlig växtlighet.[4] I trakten runt Kamenice nad Lipou finns ovanligt många namngivna berg och kullar. Trakten ingår i den hemiboreala klimatzonen. Årsmedeltemperaturen i trakten är 6 °C. Den varmaste månaden är juli, då medeltemperaturen är 18 °C, och den kallaste är januari, med -8 °C. Genomsnittlig årsnederbörd är 977 millimeter. Den regnigaste månaden är maj, med i genomsnitt 142 mm nederbörd, och den torraste är november, med 36 mm nederbörd.
    kamenice_nadlipou-28.jpg
  • Moderne arkitektur, modernisme, i Kamenice nad Lipou, Tsjekkia. Fra kommunisttiden, kanskje 1960-tallet? Kamenice nad Lipou, ca. 3.800 innbyggere, Høyde over havet: 563 m. Lindetreet som har gitt byen navn, er nesten tusen år gammelt. Noe ødelagt etter lynnedslag, men fortsatt i live, i hagen ved slottet. Kamenice nad Lipou is a small town situated in the Bohemian-Moravian Highlands between Pelhřimov and Jindřichův Hradec. Its most important sight is a castle. It took part of its name after an ancient lime tree that still grows in the garden adjacent to the castle ("nad lipou" means "above a lime tree"). The tree is believed to be 700–900 years old. Kamenice nad Lipou is a birthplace of the Czech 19th-century composer Vítězslav Novák. A famous Jindřichův Hradec to Obrataň narrow gauge railway runs through the town. Kamenice nad Lipou är en stad i Tjeckien. Den ligger i kommunen Okres Pelhřimov och länet Vysočina, i den centrala delen av landet, 100 km sydost om huvudstaden Prag. Kamenice nad Lipou ligger 566 meter över havet och antalet invånare är 4 148. <br />
Terrängen runt Kamenice nad Lipou är lite kuperad. Den högsta punkten i närheten är 657 meter över havet, 1,6 km öster om Kamenice nad Lipou. Runt Kamenice nad Lipou är det ganska tätbefolkat, med 52 invånare per kvadratkilometer. Närmaste större samhälle är Pelhřimov, 17,8 km nordost om Kamenice nad Lipou. Omgivningarna runt Kamenice nad Lipou är en mosaik av jordbruksmark och naturlig växtlighet.[4] I trakten runt Kamenice nad Lipou finns ovanligt många namngivna berg och kullar. Trakten ingår i den hemiboreala klimatzonen. Årsmedeltemperaturen i trakten är 6 °C. Den varmaste månaden är juli, då medeltemperaturen är 18 °C, och den kallaste är januari, med -8 °C. Genomsnittlig årsnederbörd är 977 millimeter. Den regnigaste månaden är maj, med i genomsnitt 142 mm nederbörd, och den torraste är november, med 36 mm nederbörd.
    kamenice_nadlipou-26.jpg
  • Moderne arkitektur, modernisme, i Kamenice nad Lipou, Tsjekkia. Fra kommunisttiden, kanskje 1960-tallet? Kamenice nad Lipou, ca. 3.800 innbyggere, Høyde over havet: 563 m. Lindetreet som har gitt byen navn, er nesten tusen år gammelt. Noe ødelagt etter lynnedslag, men fortsatt i live, i hagen ved slottet. Kamenice nad Lipou is a small town situated in the Bohemian-Moravian Highlands between Pelhřimov and Jindřichův Hradec. Its most important sight is a castle. It took part of its name after an ancient lime tree that still grows in the garden adjacent to the castle ("nad lipou" means "above a lime tree"). The tree is believed to be 700–900 years old. Kamenice nad Lipou is a birthplace of the Czech 19th-century composer Vítězslav Novák. A famous Jindřichův Hradec to Obrataň narrow gauge railway runs through the town. Kamenice nad Lipou är en stad i Tjeckien. Den ligger i kommunen Okres Pelhřimov och länet Vysočina, i den centrala delen av landet, 100 km sydost om huvudstaden Prag. Kamenice nad Lipou ligger 566 meter över havet och antalet invånare är 4 148. <br />
Terrängen runt Kamenice nad Lipou är lite kuperad. Den högsta punkten i närheten är 657 meter över havet, 1,6 km öster om Kamenice nad Lipou. Runt Kamenice nad Lipou är det ganska tätbefolkat, med 52 invånare per kvadratkilometer. Närmaste större samhälle är Pelhřimov, 17,8 km nordost om Kamenice nad Lipou. Omgivningarna runt Kamenice nad Lipou är en mosaik av jordbruksmark och naturlig växtlighet.[4] I trakten runt Kamenice nad Lipou finns ovanligt många namngivna berg och kullar. Trakten ingår i den hemiboreala klimatzonen. Årsmedeltemperaturen i trakten är 6 °C. Den varmaste månaden är juli, då medeltemperaturen är 18 °C, och den kallaste är januari, med -8 °C. Genomsnittlig årsnederbörd är 977 millimeter. Den regnigaste månaden är maj, med i genomsnitt 142 mm nederbörd, och den torraste är november, med 36 mm nederbörd.
    kamenice_nadlipou-24.jpg
  • Kraków var den eneste polske storby hvis arkitektur forble uberørt under krigen. Markedet i gamlebyen: Kraków’s Rynek Główny (Central Square) is the nerve centre of the city’s medieval Old Town. Forever a hive of activity, this 40,000 square foot medley of café’s, museums, clubs, pubs, music bars, souvenir shops, historical landmarks, hotels and hostels, is punctuated with some of the most magnificent middle age architecture the city has to offer. At its centre the elongated medieval Sukiennice Cloth Hall is a reminder of Kraków’s historical place as a hub of trade and commerce in Eastern Europe. Today, the hall houses the stalls of local tradesmen selling handicrafts and cloth products that echo the oriental imports that were once toted under its roof. The Sukiennice runs neatly through the entire length of the square from north to south, having the effect of dividing the Rynek into two equally sized section. On the square’s eastern side, the restaurants and cafés tend to be more popular among tourists, and have a front row view of the Cloth Hall’s broadside and Town Hall Tower, the only remaining section of Kraków’s 13th century town hall, and the city’s answer to Pisa’s leaning tower. Leaning nearly half a metre to the east, the tower is open to visitors as a viewing platform. At the tower’s base, the seemingly anachronistic sculpture known to locals colloquially as, simply, ‘The Head’, is a controversial 2004 addition to the Main Square that has become a favourite photo spot among visitors. KILDE: https://visitkrakow.com/krakows-market-square/
    rynek_głowny_krakow.jpg
  • Kraków var den eneste polske storby hvis arkitektur forble uberørt under krigen. Markedet i gamlebyen: Kraków’s Rynek Główny (Central Square) is the nerve centre of the city’s medieval Old Town. Forever a hive of activity, this 40,000 square foot medley of café’s, museums, clubs, pubs, music bars, souvenir shops, historical landmarks, hotels and hostels, is punctuated with some of the most magnificent middle age architecture the city has to offer. At its centre the elongated medieval Sukiennice Cloth Hall is a reminder of Kraków’s historical place as a hub of trade and commerce in Eastern Europe. Today, the hall houses the stalls of local tradesmen selling handicrafts and cloth products that echo the oriental imports that were once toted under its roof. The Sukiennice runs neatly through the entire length of the square from north to south, having the effect of dividing the Rynek into two equally sized section. On the square’s eastern side, the restaurants and cafés tend to be more popular among tourists, and have a front row view of the Cloth Hall’s broadside and Town Hall Tower, the only remaining section of Kraków’s 13th century town hall, and the city’s answer to Pisa’s leaning tower. Leaning nearly half a metre to the east, the tower is open to visitors as a viewing platform. At the tower’s base, the seemingly anachronistic sculpture known to locals colloquially as, simply, ‘The Head’, is a controversial 2004 addition to the Main Square that has become a favourite photo spot among visitors. KILDE: https://visitkrakow.com/krakows-market-square/
    rynek_głowny_krakow-2.jpg
  • Kamenice ned Lipou, Kamnitz an der Linde, a town in Pelhřimov District, the Vysočina Region, Czech Republic, Tschechien, Tsjekkia, tsjekkisk, Tsjekoslovakia, landlocked country in Central Europe, architecture, arkitektur, Bohemia, building, bygning, Bøhmen, Böhmen, capital, catholic, catholic churches, Česká republika, Česko, christian, christianity, church, churches, cultural heritage, culture, Czech, Czech religion, Czeck churches, democratic, demokrati, den kristne kulturarven, Den tsjekkiske republikk, EU, Europa, Europe, European, European Union, exciting history, gamle hus, gamle kirker, gudshus, hellig bygning, hellig rom, heritage, historie, historisk, history, innlandsstater i Europa, , katolikker, katolsk,  Kirken, kirker, kirker i Tsjekkia, kristendom, kultur, kulturminner, landene midt i Europa, largest city, mai, mirakler, mobilbilder, Morava, Moravia, Mähren, natur, nature, reiseliv, religion, religious, republikk, riter, ritualer, Sentral-Europa, sightseeing, the Czech Republic, tidligere kommunistland, tourisme, tradisjon, travel, turisme, Østblokken, østblokklandene, små byer i Tsjekkia, small towns,
    kamenice_nadlipou.jpg
  • Nord-Sel kirke er en langkirke fra 1932 i Sel kommune, Innlandet fylke.<br />
<br />
Byggverket er i tømmer og har 120 plasser inne. Altertavlen er fra gammelkirken som stod på nabogården Romundgard, og merket med året 1681. Prekestolen er dekorert av Ragnvald Einbu (1870–1943), en treskjærer fra Lesja. Døpefonten er i kleberstein fra byggeåret. Orgelet kommer fra Snertingdal, fabrikantens navn Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk.<br />
Utenfor er det gravplass, blant annet med en gravlund for trettien britiske soldater som døde under Slaget om Otta den 28. april 1940. En statue av Kristin Lavransdatter ble i 1982 oppført her, laget av Kari Rolfsen. (Wikip) Nord-Sel kirke er en liten langkirke med takrytter over vestgavlen, oppført i upanelt laft, etter tegninger av byggmester Knut Villa. Kirken er godt bevart utvendig, bortsett fra tilbygg ved østende fra slutten av 1950-tallet. <br />
Interiøret er godt bevart fra byggetiden med umalte vegger og himling. Det meste av inventaret er fra byggetiden, bortsett fra altertavlen. Den er fra 1681 men ble pusset opp i 1932. Tavlen er i tre etasjer med nattverden malt av Henning Munch nederst. Over nattverden er det i hovedfeltet et utskåret krusifiks, flankert av Mose og Aron mellom søylepar. Øverste etasje er Oppstandelsen flankert av de fire evangelistene. På toppen av tavlen står den seirende Kristus, Salvador Mundi. Prekestolen er dekorert av Ragnvald Einbu.<br />
<br />
Kilde: Nord-Sel kirke 1932-2007 Den hvitmalte Sel kirke, lenger sør i bygda, fra 1742, ble i 2020 påtent av en asylsøker fra Somalia, som var sint på ytringer med koranbrenning. Han lyktes ikke å brenne ned Sel kirke, men verneverdige Dombås kirke ble også påtent av ham, og påført skader for minst 20 millioner kr. Dombås kirke er en korskirke fra 1939 i Dovre i Innlandet fylke. Den er tegnet av arkitekt Magnus Poulsson. Kirken er murt av permisk sandstein fra Gudbrandsdalen, lokalt kalt Jøndalsstein.
    nord_sel_kirke.jpg
  • Kimen kulturhus i Stjørdal kostet ca. 720 millioner kroner. Ferdigstilt i august 2015.
    kimen_kultur_hus.jpg
  • Interiør fra den nye Stjørdal kirke. Kirka er en intergrert del av kulturhuset i Stjørdal, Kimen, og er tegnet av Reiulf Ramstad Arkitekter / JSTArkitekter / Lusparken Arkitekter. Vigslet 30. august 2015.
    stjordal_kirke_interior-6.jpg
  • Stiklestad kirke sett fra Gjesteloftet på Middelaldergården Stiklastadir. Og det lille ortodokse kapellet. Hellige Olavs kapell er et russisk ortodoks kirkebygg på Stiklestad. Kapellet er et ombygget laftet stabbur fra Folldal bygget på midten av 1700-tallet. Det ble innviet som ortodoks kapell av biskop Hilarion Alfeyev i 2003 i Folldal og flyttet til Stiklestad i 2013. Det ble viet på nytt 16. oktober 2014 i anledning tusenårsfeiringen for St. Olavs dåp i Rouen. Stiklestad kirke er en romansk langkirke fra 1180 i Verdal kommune, Trøndelag fylke. Byggverket er i stein og har 520 plasser. Arkitekten for kirka antas være erkebiskop Øystein Erlendsson.På 1500-tallet ble kirka påbygd. Det er en kirkegård ved siden av. Ifølge tradisjonen er kirka satt opp på det stedet hvor Olav Digre Haraldsson falt under slaget på Stiklestad. Kirka ble restaurert til 900-årsjubileet i 1930. The church under went restoration to coincide with the St Olaf Jubilee (Olavsjubileet) of 1930. Stiklestad Church is the namesake of the Stiklestad United Lutheran Church in Minnesota, United States, established by Norwegian emigrants in 1897. (Wiki)
    stiklestad_ortodoks_kapell.jpg
  • Kimen kulturhus i Stjørdal kostet ca. 720 millioner kroner. Ferdigstilt i august 2015.
    kimen_kultur_hus-3.jpg
  • Stiklestad kirke sett fra Gjesteloftet på Middelaldergården Stiklastadir. Og det lille ortodokse kapellet. Hellige Olavs kapell er et russisk ortodoks kirkebygg på Stiklestad. Kapellet er et ombygget laftet stabbur fra Folldal bygget på midten av 1700-tallet. Det ble innviet som ortodoks kapell av biskop Hilarion Alfeyev i 2003 i Folldal og flyttet til Stiklestad i 2013. Det ble viet på nytt 16. oktober 2014 i anledning tusenårsfeiringen for St. Olavs dåp i Rouen. Stiklestad kirke er en romansk langkirke fra 1180 i Verdal kommune, Trøndelag fylke. Byggverket er i stein og har 520 plasser. Arkitekten for kirka antas være erkebiskop Øystein Erlendsson.På 1500-tallet ble kirka påbygd. Det er en kirkegård ved siden av. Ifølge tradisjonen er kirka satt opp på det stedet hvor Olav Digre Haraldsson falt under slaget på Stiklestad. Kirka ble restaurert til 900-årsjubileet i 1930. The church under went restoration to coincide with the St Olaf Jubilee (Olavsjubileet) of 1930. Stiklestad Church is the namesake of the Stiklestad United Lutheran Church in Minnesota, United States, established by Norwegian emigrants in 1897. (Wiki)
    stiklestad_ortodoks_kapell-2.jpg
  • Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.<br />
<br />
Byggingen må ha tatt til kort tid etter at bispesetet ble opprettet, og domkirka stod ferdig omkring år 1200 som en treskipet basilika i romansk stil.[2] Koret ble utvidet noe senere. Man antar, ut fra fundamentene, at den hadde to tårn i vest og et stort sentraltårn. Byggematerialet var kalksteinsblokker, som sannsynligvis var hentet enten fra sjølve Domkirkeodden eller fra Furuberget.<br />
<br />
I første halvdel av 1300-tallet ble kirka utbygd, og fikk et høgere tårn, utvidet kor og utvidede sidekapeller. Disse nye endringene ble gjort i den rådende gotiske stilen. Disse endringene kom sannsynligvis av at man fikk behov for et større presteskap, fordi man fikk en rikere liturgi. Derfor trengte man mer plass, og det var nettopp de delene av kirka som var forbeholdt de geistlige som ble bygd ut.<br />
<br />
Domkirka kan, ifølge Sæther, ikke ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her. Innbyggerne i kaupangen kan derimot ha brukt Vang gamle kirke som sognekirke.[5] Dessverre er ingen samtidige tegninger eller nøyaktige beskrivelser
    hamar_domkirkeruin-2.jpg
  • Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.<br />
<br />
Byggingen må ha tatt til kort tid etter at bispesetet ble opprettet, og domkirka stod ferdig omkring år 1200 som en treskipet basilika i romansk stil.[2] Koret ble utvidet noe senere. Man antar, ut fra fundamentene, at den hadde to tårn i vest og et stort sentraltårn. Byggematerialet var kalksteinsblokker, som sannsynligvis var hentet enten fra sjølve Domkirkeodden eller fra Furuberget.<br />
<br />
I første halvdel av 1300-tallet ble kirka utbygd, og fikk et høgere tårn, utvidet kor og utvidede sidekapeller. Disse nye endringene ble gjort i den rådende gotiske stilen. Disse endringene kom sannsynligvis av at man fikk behov for et større presteskap, fordi man fikk en rikere liturgi. Derfor trengte man mer plass, og det var nettopp de delene av kirka som var forbeholdt de geistlige som ble bygd ut.<br />
<br />
Domkirka kan, ifølge Sæther, ikke ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her. Innbyggerne i kaupangen kan derimot ha brukt Vang gamle kirke som sognekirke.[5] Dessverre er ingen samtidige tegninger eller nøyaktige beskrivelser
    hamar_domkirkeruin-2.jpg
  • Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.<br />
<br />
Byggingen må ha tatt til kort tid etter at bispesetet ble opprettet, og domkirka stod ferdig omkring år 1200 som en treskipet basilika i romansk stil.[2] Koret ble utvidet noe senere. Man antar, ut fra fundamentene, at den hadde to tårn i vest og et stort sentraltårn. Byggematerialet var kalksteinsblokker, som sannsynligvis var hentet enten fra sjølve Domkirkeodden eller fra Furuberget.<br />
<br />
I første halvdel av 1300-tallet ble kirka utbygd, og fikk et høgere tårn, utvidet kor og utvidede sidekapeller. Disse nye endringene ble gjort i den rådende gotiske stilen. Disse endringene kom sannsynligvis av at man fikk behov for et større presteskap, fordi man fikk en rikere liturgi. Derfor trengte man mer plass, og det var nettopp de delene av kirka som var forbeholdt de geistlige som ble bygd ut.<br />
<br />
Domkirka kan, ifølge Sæther, ikke ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her. Innbyggerne i kaupangen kan derimot ha brukt Vang gamle kirke som sognekirke.[5] Dessverre er ingen samtidige tegninger eller nøyaktige beskrivelser
    hamar_domkirkeruin-7.jpg
  • Stiklestad kirke sett fra Gjesteloftet på Middelaldergården Stiklastadir. Stiklestad kirke er en romansk langkirke fra 1180 i Verdal kommune, Trøndelag fylke. Byggverket er i stein og har 520 plasser. Arkitekten for kirka antas være erkebiskop Øystein Erlendsson.På 1500-tallet ble kirka påbygd. Det er en kirkegård ved siden av. Ifølge tradisjonen er kirka satt opp på det stedet hvor Olav Digre Haraldsson falt under slaget på Stiklestad. Steinen som han ifølge sagaen ha lent seg mot da Tore Hund ga ham banesåret, Olavssteinen, skal ha blitt bygd inn i alteret. Kirka ble restaurert til 900-årsjubileet i 1930. Den en prest flyttet fra Stiklestad på 1930-tallet, ble en stein med på flyttelasset til Toten. Steinen skal, ifølge prestens datter, bare ha blitt valgt tilfeldig fra en dynge som var ment å bli kjørt vekk og kastes etter restaureringen. Denne og en annen stein var blitt funnet under golvet da det vart gravd inne i kirka. Senere kom tanken opp i Verdal at steinen som ble ført til Toten kunne være selveste Olavssteinen. Rundt 1980 ble det en del avisskriverier om saken, og etter et mellomstopp hos Riksantikvaren ble steinen ført tilbake til Stiklestad der den ble oppbevart av Stiklestad Nasjonale Kultursenter før den ble tilbakelevert til Stiklestad kirke i 2006. Ifølge en geologisk undersøkelse som ble utført på Geologisk museum etter initiativ fra Riksantikvaren, var det ingen spor på steinen som tydet på at den tidligere hadde vært innmurt i alteret eller i grunnmuren. Rapporten etter undersøkelsen slo dessuten fast at steinen var en type rullestein som er typisk for Stiklestad og etter alt dømme fra Verdal.[4] Arkeolog Axel Christophersen utelukker dog at denne steinen i alteret i Stiklestad kirke er den opprinnelige Olavssteinen, men at den likevel har en viktig symbolfunksjon. Steinen ligger nå under alteret, slik at kirkens gjester kan se den hvis de ønsker. Stiklestad Church (Norwegian: Stiklestad kirke) is a parish churc
    urtehagen_stiklastadir-2.jpg
  • Kimen kulturhus i Stjørdal kostet ca. 720 millioner kroner. Ferdigstilt i august 2015.
    kimen_kultur_hus-4.jpg
  • Interiør fra den nye Stjørdal kirke. Kirka er en intergrert del av kulturhuset i Stjørdal, Kimen, og er tegnet av Reiulf Ramstad Arkitekter / JSTArkitekter / Lusparken Arkitekter. Vigslet 30. august 2015. Utsmykningen bak alteret er laget av billedkunstneren Edith Lundebrekke. Ellers er rommet bygd med furugulv og gran i vegger og tak. Alle møbler er laget av håndverkere og kunsthåndverkere i Trøndelag.
    stjordal_kirke_interior-5.jpg
  • Interiør fra den nye Stjørdal kirke. Kirka er en intergrert del av kulturhuset i Stjørdal, Kimen, og er tegnet av Reiulf Ramstad Arkitekter / JSTArkitekter / Lusparken Arkitekter. Vigslet 30. august 2015.
    stjordal_kirke_interior-2.jpg
  • Stiklestad kirke er en langkirke i stein, oppført omkring 1180 i Verdal i Trøndelag. Kirken er i romansk stil, og arkitekten antas å være Øystein Erlendsson, som var erkebiskop i Nidaros på den tiden. Kirken skal være oppført på stedet der Olav Haraldsson (Olav den hellige) falt under slaget på Stiklestad i 1030.<br />
<br />
I motsetning til de fleste andre kirker som er oppført på steder som ligger høyt og fritt, ligger Stiklestad kirke på et lavtliggende punkt i terrenget. Dette fordi kirken skulle reises akkurat på stedet hvor Olav falt.<br />
<br />
Ifølge tradisjonen skal steinen som Olav lenet seg mot da han fikk banesåret, ha vært murt inn i kirkens alter. Under restaureringen i 1929 ble det funnet en stein under gulvet rett foran alteret. Etter først å ha blitt stjålet, har steinen hatt en omflakkende tilværelse. Da den omsider kom til rette, er den siden 2007 igjen plassert i kirken, men nå bak alteret. Hvorvidt dette er den virkelige Olavs-steinen er imidlertid omstridt.<br />
<br />
Kirkens skip er uvanlig stort etter en utvidelse som ble gjort på 1500-tallet. Det er utført med tre portaler, og den har i dag 520 sitteplasser. Motivet på altertavlen er «Sverdet og liljen», utført av maleren Alf Rolfsen (1930). Koret er for øvrig dekorert med flere fresker av samme kunstner. Døpefonten er fra 1300-tallet, med skål av kleberstein og fot av marmor. Prekestolen er i tre, utført av Karl Grindberg i 1930.<br />
<br />
Det er kirkegård utenfor begge langsidene av kirken. Det ble utført en omfattende restaurering av Stiklestad kirke til 900-årsjubileet i 1930. Omfattende arkeologiske undersøkelser er ikke foretatt, så man vet forholdsvis lite om kirkens eldste historie. (SNL)
    stiklestad_kirke_host.jpg
  • Stiklestad kirke er en langkirke i stein, oppført omkring 1180 i Verdal i Trøndelag. Kirken er i romansk stil, og arkitekten antas å være Øystein Erlendsson, som var erkebiskop i Nidaros på den tiden. Kirken skal være oppført på stedet der Olav Haraldsson (Olav den hellige) falt under slaget på Stiklestad i 1030.<br />
<br />
I motsetning til de fleste andre kirker som er oppført på steder som ligger høyt og fritt, ligger Stiklestad kirke på et lavtliggende punkt i terrenget. Dette fordi kirken skulle reises akkurat på stedet hvor Olav falt.<br />
<br />
Ifølge tradisjonen skal steinen som Olav lenet seg mot da han fikk banesåret, ha vært murt inn i kirkens alter. Under restaureringen i 1929 ble det funnet en stein under gulvet rett foran alteret. Etter først å ha blitt stjålet, har steinen hatt en omflakkende tilværelse. Da den omsider kom til rette, er den siden 2007 igjen plassert i kirken, men nå bak alteret. Hvorvidt dette er den virkelige Olavs-steinen er imidlertid omstridt.<br />
<br />
Kirkens skip er uvanlig stort etter en utvidelse som ble gjort på 1500-tallet. Det er utført med tre portaler, og den har i dag 520 sitteplasser. Motivet på altertavlen er «Sverdet og liljen», utført av maleren Alf Rolfsen (1930). Koret er for øvrig dekorert med flere fresker av samme kunstner. Døpefonten er fra 1300-tallet, med skål av kleberstein og fot av marmor. Prekestolen er i tre, utført av Karl Grindberg i 1930.<br />
<br />
Det er kirkegård utenfor begge langsidene av kirken. Det ble utført en omfattende restaurering av Stiklestad kirke til 900-årsjubileet i 1930. Omfattende arkeologiske undersøkelser er ikke foretatt, så man vet forholdsvis lite om kirkens eldste historie. (SNL)
    stiklestad_kirke_host-2.jpg
  • Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.<br />
<br />
Byggingen må ha tatt til kort tid etter at bispesetet ble opprettet, og domkirka stod ferdig omkring år 1200 som en treskipet basilika i romansk stil.[2] Koret ble utvidet noe senere. Man antar, ut fra fundamentene, at den hadde to tårn i vest og et stort sentraltårn. Byggematerialet var kalksteinsblokker, som sannsynligvis var hentet enten fra sjølve Domkirkeodden eller fra Furuberget.<br />
<br />
I første halvdel av 1300-tallet ble kirka utbygd, og fikk et høgere tårn, utvidet kor og utvidede sidekapeller. Disse nye endringene ble gjort i den rådende gotiske stilen. Disse endringene kom sannsynligvis av at man fikk behov for et større presteskap, fordi man fikk en rikere liturgi. Derfor trengte man mer plass, og det var nettopp de delene av kirka som var forbeholdt de geistlige som ble bygd ut.<br />
<br />
Domkirka kan, ifølge Sæther, ikke ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her. Innbyggerne i kaupangen kan derimot ha brukt Vang gamle kirke som sognekirke.[5] Dessverre er ingen samtidige tegninger eller nøyaktige beskrivelser
    hamar_domkirkeruin-11.jpg
  • Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.<br />
<br />
Byggingen må ha tatt til kort tid etter at bispesetet ble opprettet, og domkirka stod ferdig omkring år 1200 som en treskipet basilika i romansk stil.[2] Koret ble utvidet noe senere. Man antar, ut fra fundamentene, at den hadde to tårn i vest og et stort sentraltårn. Byggematerialet var kalksteinsblokker, som sannsynligvis var hentet enten fra sjølve Domkirkeodden eller fra Furuberget.<br />
<br />
I første halvdel av 1300-tallet ble kirka utbygd, og fikk et høgere tårn, utvidet kor og utvidede sidekapeller. Disse nye endringene ble gjort i den rådende gotiske stilen. Disse endringene kom sannsynligvis av at man fikk behov for et større presteskap, fordi man fikk en rikere liturgi. Derfor trengte man mer plass, og det var nettopp de delene av kirka som var forbeholdt de geistlige som ble bygd ut.<br />
<br />
Domkirka kan, ifølge Sæther, ikke ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her. Innbyggerne i kaupangen kan derimot ha brukt Vang gamle kirke som sognekirke.[5] Dessverre er ingen samtidige tegninger eller nøyaktige beskrivelser
    hamar_domkirkeruin-8.jpg
  • Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.<br />
<br />
Byggingen må ha tatt til kort tid etter at bispesetet ble opprettet, og domkirka stod ferdig omkring år 1200 som en treskipet basilika i romansk stil.[2] Koret ble utvidet noe senere. Man antar, ut fra fundamentene, at den hadde to tårn i vest og et stort sentraltårn. Byggematerialet var kalksteinsblokker, som sannsynligvis var hentet enten fra sjølve Domkirkeodden eller fra Furuberget.<br />
<br />
I første halvdel av 1300-tallet ble kirka utbygd, og fikk et høgere tårn, utvidet kor og utvidede sidekapeller. Disse nye endringene ble gjort i den rådende gotiske stilen. Disse endringene kom sannsynligvis av at man fikk behov for et større presteskap, fordi man fikk en rikere liturgi. Derfor trengte man mer plass, og det var nettopp de delene av kirka som var forbeholdt de geistlige som ble bygd ut.<br />
<br />
Domkirka kan, ifølge Sæther, ikke ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her. Innbyggerne i kaupangen kan derimot ha brukt Vang gamle kirke som sognekirke.[5] Dessverre er ingen samtidige tegninger eller nøyaktige beskrivelser
    hamar_domkirkeruin-7.jpg
  • Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.<br />
<br />
Byggingen må ha tatt til kort tid etter at bispesetet ble opprettet, og domkirka stod ferdig omkring år 1200 som en treskipet basilika i romansk stil.[2] Koret ble utvidet noe senere. Man antar, ut fra fundamentene, at den hadde to tårn i vest og et stort sentraltårn. Byggematerialet var kalksteinsblokker, som sannsynligvis var hentet enten fra sjølve Domkirkeodden eller fra Furuberget.<br />
<br />
I første halvdel av 1300-tallet ble kirka utbygd, og fikk et høgere tårn, utvidet kor og utvidede sidekapeller. Disse nye endringene ble gjort i den rådende gotiske stilen. Disse endringene kom sannsynligvis av at man fikk behov for et større presteskap, fordi man fikk en rikere liturgi. Derfor trengte man mer plass, og det var nettopp de delene av kirka som var forbeholdt de geistlige som ble bygd ut.<br />
<br />
Domkirka kan, ifølge Sæther, ikke ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her. Innbyggerne i kaupangen kan derimot ha brukt Vang gamle kirke som sognekirke.[5] Dessverre er ingen samtidige tegninger eller nøyaktige beskrivelser
    hamar_domkirkeruin-6.jpg
  • Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.<br />
<br />
Byggingen må ha tatt til kort tid etter at bispesetet ble opprettet, og domkirka stod ferdig omkring år 1200 som en treskipet basilika i romansk stil.[2] Koret ble utvidet noe senere. Man antar, ut fra fundamentene, at den hadde to tårn i vest og et stort sentraltårn. Byggematerialet var kalksteinsblokker, som sannsynligvis var hentet enten fra sjølve Domkirkeodden eller fra Furuberget.<br />
<br />
I første halvdel av 1300-tallet ble kirka utbygd, og fikk et høgere tårn, utvidet kor og utvidede sidekapeller. Disse nye endringene ble gjort i den rådende gotiske stilen. Disse endringene kom sannsynligvis av at man fikk behov for et større presteskap, fordi man fikk en rikere liturgi. Derfor trengte man mer plass, og det var nettopp de delene av kirka som var forbeholdt de geistlige som ble bygd ut.<br />
<br />
Domkirka kan, ifølge Sæther, ikke ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her. Innbyggerne i kaupangen kan derimot ha brukt Vang gamle kirke som sognekirke.[5] Dessverre er ingen samtidige tegninger eller nøyaktige beskrivelser
    hamar_domkirkeruin-5.jpg
  • Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.<br />
<br />
Byggingen må ha tatt til kort tid etter at bispesetet ble opprettet, og domkirka stod ferdig omkring år 1200 som en treskipet basilika i romansk stil.[2] Koret ble utvidet noe senere. Man antar, ut fra fundamentene, at den hadde to tårn i vest og et stort sentraltårn. Byggematerialet var kalksteinsblokker, som sannsynligvis var hentet enten fra sjølve Domkirkeodden eller fra Furuberget.<br />
<br />
I første halvdel av 1300-tallet ble kirka utbygd, og fikk et høgere tårn, utvidet kor og utvidede sidekapeller. Disse nye endringene ble gjort i den rådende gotiske stilen. Disse endringene kom sannsynligvis av at man fikk behov for et større presteskap, fordi man fikk en rikere liturgi. Derfor trengte man mer plass, og det var nettopp de delene av kirka som var forbeholdt de geistlige som ble bygd ut.<br />
<br />
Domkirka kan, ifølge Sæther, ikke ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her. Innbyggerne i kaupangen kan derimot ha brukt Vang gamle kirke som sognekirke.[5] Dessverre er ingen samtidige tegninger eller nøyaktige beskrivelser
    hamar_domkirkeruin-3.jpg
  • Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.<br />
<br />
Byggingen må ha tatt til kort tid etter at bispesetet ble opprettet, og domkirka stod ferdig omkring år 1200 som en treskipet basilika i romansk stil.[2] Koret ble utvidet noe senere. Man antar, ut fra fundamentene, at den hadde to tårn i vest og et stort sentraltårn. Byggematerialet var kalksteinsblokker, som sannsynligvis var hentet enten fra sjølve Domkirkeodden eller fra Furuberget.<br />
<br />
I første halvdel av 1300-tallet ble kirka utbygd, og fikk et høgere tårn, utvidet kor og utvidede sidekapeller. Disse nye endringene ble gjort i den rådende gotiske stilen. Disse endringene kom sannsynligvis av at man fikk behov for et større presteskap, fordi man fikk en rikere liturgi. Derfor trengte man mer plass, og det var nettopp de delene av kirka som var forbeholdt de geistlige som ble bygd ut.<br />
<br />
Domkirka kan, ifølge Sæther, ikke ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her. Innbyggerne i kaupangen kan derimot ha brukt Vang gamle kirke som sognekirke.[5] Dessverre er ingen samtidige tegninger eller nøyaktige beskrivelser
    hamar_domkirkeruin-11.jpg
  • Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.<br />
<br />
Byggingen må ha tatt til kort tid etter at bispesetet ble opprettet, og domkirka stod ferdig omkring år 1200 som en treskipet basilika i romansk stil.[2] Koret ble utvidet noe senere. Man antar, ut fra fundamentene, at den hadde to tårn i vest og et stort sentraltårn. Byggematerialet var kalksteinsblokker, som sannsynligvis var hentet enten fra sjølve Domkirkeodden eller fra Furuberget.<br />
<br />
I første halvdel av 1300-tallet ble kirka utbygd, og fikk et høgere tårn, utvidet kor og utvidede sidekapeller. Disse nye endringene ble gjort i den rådende gotiske stilen. Disse endringene kom sannsynligvis av at man fikk behov for et større presteskap, fordi man fikk en rikere liturgi. Derfor trengte man mer plass, og det var nettopp de delene av kirka som var forbeholdt de geistlige som ble bygd ut.<br />
<br />
Domkirka kan, ifølge Sæther, ikke ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her. Innbyggerne i kaupangen kan derimot ha brukt Vang gamle kirke som sognekirke.[5] Dessverre er ingen samtidige tegninger eller nøyaktige beskrivelser
    hamar_domkirkeruin-8.jpg
  • Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.<br />
<br />
Byggingen må ha tatt til kort tid etter at bispesetet ble opprettet, og domkirka stod ferdig omkring år 1200 som en treskipet basilika i romansk stil.[2] Koret ble utvidet noe senere. Man antar, ut fra fundamentene, at den hadde to tårn i vest og et stort sentraltårn. Byggematerialet var kalksteinsblokker, som sannsynligvis var hentet enten fra sjølve Domkirkeodden eller fra Furuberget.<br />
<br />
I første halvdel av 1300-tallet ble kirka utbygd, og fikk et høgere tårn, utvidet kor og utvidede sidekapeller. Disse nye endringene ble gjort i den rådende gotiske stilen. Disse endringene kom sannsynligvis av at man fikk behov for et større presteskap, fordi man fikk en rikere liturgi. Derfor trengte man mer plass, og det var nettopp de delene av kirka som var forbeholdt de geistlige som ble bygd ut.<br />
<br />
Domkirka kan, ifølge Sæther, ikke ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her. Innbyggerne i kaupangen kan derimot ha brukt Vang gamle kirke som sognekirke.[5] Dessverre er ingen samtidige tegninger eller nøyaktige beskrivelser
    hamar_domkirkeruin-10.jpg
  • Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.<br />
<br />
Byggingen må ha tatt til kort tid etter at bispesetet ble opprettet, og domkirka stod ferdig omkring år 1200 som en treskipet basilika i romansk stil.[2] Koret ble utvidet noe senere. Man antar, ut fra fundamentene, at den hadde to tårn i vest og et stort sentraltårn. Byggematerialet var kalksteinsblokker, som sannsynligvis var hentet enten fra sjølve Domkirkeodden eller fra Furuberget.<br />
<br />
I første halvdel av 1300-tallet ble kirka utbygd, og fikk et høgere tårn, utvidet kor og utvidede sidekapeller. Disse nye endringene ble gjort i den rådende gotiske stilen. Disse endringene kom sannsynligvis av at man fikk behov for et større presteskap, fordi man fikk en rikere liturgi. Derfor trengte man mer plass, og det var nettopp de delene av kirka som var forbeholdt de geistlige som ble bygd ut.<br />
<br />
Domkirka kan, ifølge Sæther, ikke ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her. Innbyggerne i kaupangen kan derimot ha brukt Vang gamle kirke som sognekirke.[5] Dessverre er ingen samtidige tegninger eller nøyaktige beskrivelser
    hamar_domkirkeruin-6.jpg
  • Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.<br />
<br />
Byggingen må ha tatt til kort tid etter at bispesetet ble opprettet, og domkirka stod ferdig omkring år 1200 som en treskipet basilika i romansk stil.[2] Koret ble utvidet noe senere. Man antar, ut fra fundamentene, at den hadde to tårn i vest og et stort sentraltårn. Byggematerialet var kalksteinsblokker, som sannsynligvis var hentet enten fra sjølve Domkirkeodden eller fra Furuberget.<br />
<br />
I første halvdel av 1300-tallet ble kirka utbygd, og fikk et høgere tårn, utvidet kor og utvidede sidekapeller. Disse nye endringene ble gjort i den rådende gotiske stilen. Disse endringene kom sannsynligvis av at man fikk behov for et større presteskap, fordi man fikk en rikere liturgi. Derfor trengte man mer plass, og det var nettopp de delene av kirka som var forbeholdt de geistlige som ble bygd ut.<br />
<br />
Domkirka kan, ifølge Sæther, ikke ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her. Innbyggerne i kaupangen kan derimot ha brukt Vang gamle kirke som sognekirke.[5] Dessverre er ingen samtidige tegninger eller nøyaktige beskrivelser
    hamar_domkirkeruin-4.jpg
  • Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.<br />
<br />
Byggingen må ha tatt til kort tid etter at bispesetet ble opprettet, og domkirka stod ferdig omkring år 1200 som en treskipet basilika i romansk stil.[2] Koret ble utvidet noe senere. Man antar, ut fra fundamentene, at den hadde to tårn i vest og et stort sentraltårn. Byggematerialet var kalksteinsblokker, som sannsynligvis var hentet enten fra sjølve Domkirkeodden eller fra Furuberget.<br />
<br />
I første halvdel av 1300-tallet ble kirka utbygd, og fikk et høgere tårn, utvidet kor og utvidede sidekapeller. Disse nye endringene ble gjort i den rådende gotiske stilen. Disse endringene kom sannsynligvis av at man fikk behov for et større presteskap, fordi man fikk en rikere liturgi. Derfor trengte man mer plass, og det var nettopp de delene av kirka som var forbeholdt de geistlige som ble bygd ut.<br />
<br />
Domkirka kan, ifølge Sæther, ikke ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her. Innbyggerne i kaupangen kan derimot ha brukt Vang gamle kirke som sognekirke.[5] Dessverre er ingen samtidige tegninger eller nøyaktige beskrivelser
    hamar_domkirkeruin-5.jpg
  • Stiklestad kirke er en romansk langkirke fra 1180 i Verdal kommune, Trøndelag fylke. Byggverket er i stein og har 520 plasser. Adkomst til stedet er via Fv759 og Fv757/Fv164. Arkitekten for kirka antas være erkebiskop Øystein Erlendsson.På 1500-tallet ble kirka påbygd. Det er en kirkegård ved siden av. Ifølge tradisjonen er kirka satt opp på det stedet hvor Olav Digre Haraldsson falt under slaget på Stiklestad. Steinen som han ifølge sagaen ha lent seg mot da Tore Hund ga ham banesåret, Olavssteinen, skal ha blitt bygd inn i alteret. Kirka ble restaurert til 900-årsjubileet i 1930. Den en prest flyttet fra Stiklestad på 1930-tallet, ble en stein med på flyttelasset til Toten. Steinen skal, ifølge prestens datter, bare ha blitt valgt tilfeldig fra en dynge som var ment å bli kjørt vekk og kastes etter restaureringen. Denne og en annen stein var blitt funnet under golvet da det vart gravd inne i kirka. Senere kom tanken opp i Verdal at steinen som ble ført til Toten kunne være selveste Olavssteinen. Rundt 1980 ble det en del avisskriverier om saken, og etter et mellomstopp hos Riksantikvaren ble steinen ført tilbake til Stiklestad der den ble oppbevart av Stiklestad Nasjonale Kultursenter før den ble tilbakelevert til Stiklestad kirke i 2006. Ifølge en geologisk undersøkelse som ble utført på Geologisk museum etter initiativ fra Riksantikvaren, var det ingen spor på steinen som tydet på at den tidligere hadde vært innmurt i alteret eller i grunnmuren. Rapporten etter undersøkelsen slo dessuten fast at steinen var en type rullestein som er typisk for Stiklestad og etter alt dømme fra Verdal.[4] Arkeolog Axel Christophersen utelukker dog at denne steinen i alteret i Stiklestad kirke er den opprinnelige Olavssteinen, men at den likevel har en viktig symbolfunksjon. Steinen ligger nå under alteret, slik at kirkens gjester kan se den hvis de ønsker. Stiklestad Church (Norwegian: Stiklestad kirke) is a parish church of the Church of Norway in
    stiklestad_kirke_1180.jpg
  • Inngangspartiet til Stjørdal kirke sett fra inngangspartiet fra en av kinoene i Kimen kulturhus.
    inngangsparti_stjordal_kirke-3.jpg
  • Interiør fra den nye Stjørdal kirke. Kirka er en intergrert del av kulturhuset i Stjørdal, Kimen, og er tegnet av Reiulf Ramstad Arkitekter / JSTArkitekter / Lusparken Arkitekter. Vigslet 30. august 2015. Utsmykningen bak alteret er laget av billedkunstneren Edith Lundebrekke. Ellers er rommet bygd med furugulv og gran i vegger og tak. Alle møbler er laget av håndverkere og kunsthåndverkere i Trøndelag.
    alter_stjordal_kirke-2.jpg
  • Interiør fra den nye Stjørdal kirke. Kirka er en intergrert del av kulturhuset i Stjørdal, Kimen, og er tegnet av Reiulf Ramstad Arkitekter / JSTArkitekter / Lusparken Arkitekter. Vigslet 30. august 2015. Utsmykningen bak alteret er laget av billedkunstneren Edith Lundebrekke. Ellers er rommet bygd med furugulv og gran i vegger og tak. Alle møbler er laget av håndverkere og kunsthåndverkere i Trøndelag.
    stjordal_kirke_interior-3.jpg
  • Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.<br />
<br />
Byggingen må ha tatt til kort tid etter at bispesetet ble opprettet, og domkirka stod ferdig omkring år 1200 som en treskipet basilika i romansk stil.[2] Koret ble utvidet noe senere. Man antar, ut fra fundamentene, at den hadde to tårn i vest og et stort sentraltårn. Byggematerialet var kalksteinsblokker, som sannsynligvis var hentet enten fra sjølve Domkirkeodden eller fra Furuberget.<br />
<br />
I første halvdel av 1300-tallet ble kirka utbygd, og fikk et høgere tårn, utvidet kor og utvidede sidekapeller. Disse nye endringene ble gjort i den rådende gotiske stilen. Disse endringene kom sannsynligvis av at man fikk behov for et større presteskap, fordi man fikk en rikere liturgi. Derfor trengte man mer plass, og det var nettopp de delene av kirka som var forbeholdt de geistlige som ble bygd ut.<br />
<br />
Domkirka kan, ifølge Sæther, ikke ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her. Innbyggerne i kaupangen kan derimot ha brukt Vang gamle kirke som sognekirke.[5] Dessverre er ingen samtidige tegninger eller nøyaktige beskrivelser
    hamar_domkirkeruin-10.jpg
  • Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.<br />
<br />
Byggingen må ha tatt til kort tid etter at bispesetet ble opprettet, og domkirka stod ferdig omkring år 1200 som en treskipet basilika i romansk stil.[2] Koret ble utvidet noe senere. Man antar, ut fra fundamentene, at den hadde to tårn i vest og et stort sentraltårn. Byggematerialet var kalksteinsblokker, som sannsynligvis var hentet enten fra sjølve Domkirkeodden eller fra Furuberget.<br />
<br />
I første halvdel av 1300-tallet ble kirka utbygd, og fikk et høgere tårn, utvidet kor og utvidede sidekapeller. Disse nye endringene ble gjort i den rådende gotiske stilen. Disse endringene kom sannsynligvis av at man fikk behov for et større presteskap, fordi man fikk en rikere liturgi. Derfor trengte man mer plass, og det var nettopp de delene av kirka som var forbeholdt de geistlige som ble bygd ut.<br />
<br />
Domkirka kan, ifølge Sæther, ikke ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her. Innbyggerne i kaupangen kan derimot ha brukt Vang gamle kirke som sognekirke.[5] Dessverre er ingen samtidige tegninger eller nøyaktige beskrivelser
    hamar_domkirkeruin-9.jpg
  • Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.<br />
<br />
Byggingen må ha tatt til kort tid etter at bispesetet ble opprettet, og domkirka stod ferdig omkring år 1200 som en treskipet basilika i romansk stil.[2] Koret ble utvidet noe senere. Man antar, ut fra fundamentene, at den hadde to tårn i vest og et stort sentraltårn. Byggematerialet var kalksteinsblokker, som sannsynligvis var hentet enten fra sjølve Domkirkeodden eller fra Furuberget.<br />
<br />
I første halvdel av 1300-tallet ble kirka utbygd, og fikk et høgere tårn, utvidet kor og utvidede sidekapeller. Disse nye endringene ble gjort i den rådende gotiske stilen. Disse endringene kom sannsynligvis av at man fikk behov for et større presteskap, fordi man fikk en rikere liturgi. Derfor trengte man mer plass, og det var nettopp de delene av kirka som var forbeholdt de geistlige som ble bygd ut.<br />
<br />
Domkirka kan, ifølge Sæther, ikke ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her. Innbyggerne i kaupangen kan derimot ha brukt Vang gamle kirke som sognekirke.[5] Dessverre er ingen samtidige tegninger eller nøyaktige beskrivelser
    hamar_domkirkeruin-4.jpg
  • Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.<br />
<br />
Byggingen må ha tatt til kort tid etter at bispesetet ble opprettet, og domkirka stod ferdig omkring år 1200 som en treskipet basilika i romansk stil.[2] Koret ble utvidet noe senere. Man antar, ut fra fundamentene, at den hadde to tårn i vest og et stort sentraltårn. Byggematerialet var kalksteinsblokker, som sannsynligvis var hentet enten fra sjølve Domkirkeodden eller fra Furuberget.<br />
<br />
I første halvdel av 1300-tallet ble kirka utbygd, og fikk et høgere tårn, utvidet kor og utvidede sidekapeller. Disse nye endringene ble gjort i den rådende gotiske stilen. Disse endringene kom sannsynligvis av at man fikk behov for et større presteskap, fordi man fikk en rikere liturgi. Derfor trengte man mer plass, og det var nettopp de delene av kirka som var forbeholdt de geistlige som ble bygd ut.<br />
<br />
Domkirka kan, ifølge Sæther, ikke ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her. Innbyggerne i kaupangen kan derimot ha brukt Vang gamle kirke som sognekirke.[5] Dessverre er ingen samtidige tegninger eller nøyaktige beskrivelser
    hamar_domkirkeruin.jpg
  • Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.<br />
<br />
Byggingen må ha tatt til kort tid etter at bispesetet ble opprettet, og domkirka stod ferdig omkring år 1200 som en treskipet basilika i romansk stil.[2] Koret ble utvidet noe senere. Man antar, ut fra fundamentene, at den hadde to tårn i vest og et stort sentraltårn. Byggematerialet var kalksteinsblokker, som sannsynligvis var hentet enten fra sjølve Domkirkeodden eller fra Furuberget.<br />
<br />
I første halvdel av 1300-tallet ble kirka utbygd, og fikk et høgere tårn, utvidet kor og utvidede sidekapeller. Disse nye endringene ble gjort i den rådende gotiske stilen. Disse endringene kom sannsynligvis av at man fikk behov for et større presteskap, fordi man fikk en rikere liturgi. Derfor trengte man mer plass, og det var nettopp de delene av kirka som var forbeholdt de geistlige som ble bygd ut.<br />
<br />
Domkirka kan, ifølge Sæther, ikke ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her. Innbyggerne i kaupangen kan derimot ha brukt Vang gamle kirke som sognekirke.[5] Dessverre er ingen samtidige tegninger eller nøyaktige beskrivelser
    hamar_domkirkeruin.jpg
  • Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.<br />
<br />
Byggingen må ha tatt til kort tid etter at bispesetet ble opprettet, og domkirka stod ferdig omkring år 1200 som en treskipet basilika i romansk stil.[2] Koret ble utvidet noe senere. Man antar, ut fra fundamentene, at den hadde to tårn i vest og et stort sentraltårn. Byggematerialet var kalksteinsblokker, som sannsynligvis var hentet enten fra sjølve Domkirkeodden eller fra Furuberget.<br />
<br />
I første halvdel av 1300-tallet ble kirka utbygd, og fikk et høgere tårn, utvidet kor og utvidede sidekapeller. Disse nye endringene ble gjort i den rådende gotiske stilen. Disse endringene kom sannsynligvis av at man fikk behov for et større presteskap, fordi man fikk en rikere liturgi. Derfor trengte man mer plass, og det var nettopp de delene av kirka som var forbeholdt de geistlige som ble bygd ut.<br />
<br />
Domkirka kan, ifølge Sæther, ikke ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her. Innbyggerne i kaupangen kan derimot ha brukt Vang gamle kirke som sognekirke.[5] Dessverre er ingen samtidige tegninger eller nøyaktige beskrivelser
    hamar_domkirkeruin-9.jpg
  • Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.<br />
<br />
Byggingen må ha tatt til kort tid etter at bispesetet ble opprettet, og domkirka stod ferdig omkring år 1200 som en treskipet basilika i romansk stil.[2] Koret ble utvidet noe senere. Man antar, ut fra fundamentene, at den hadde to tårn i vest og et stort sentraltårn. Byggematerialet var kalksteinsblokker, som sannsynligvis var hentet enten fra sjølve Domkirkeodden eller fra Furuberget.<br />
<br />
I første halvdel av 1300-tallet ble kirka utbygd, og fikk et høgere tårn, utvidet kor og utvidede sidekapeller. Disse nye endringene ble gjort i den rådende gotiske stilen. Disse endringene kom sannsynligvis av at man fikk behov for et større presteskap, fordi man fikk en rikere liturgi. Derfor trengte man mer plass, og det var nettopp de delene av kirka som var forbeholdt de geistlige som ble bygd ut.<br />
<br />
Domkirka kan, ifølge Sæther, ikke ha fungert som sognekirke for en normal befolkning. Utgravinger av skjeletter rundt domkirkeruinen viser nemlig at langt de fleste var middelaldrende menn «fra de øvre lag i samfunnet», altså har det sannsynligvis vært forbeholdt de geistlige å bli gravlagt her. Innbyggerne i kaupangen kan derimot ha brukt Vang gamle kirke som sognekirke.[5] Dessverre er ingen samtidige tegninger eller nøyaktige beskrivelser
    hamar_domkirkeruin-3.jpg
  • Interiør fra den nye Stjørdal kirke. Kirka er en intergrert del av kulturhuset i Stjørdal, Kimen, og er tegnet av Reiulf Ramstad Arkitekter / JSTArkitekter / Lusparken Arkitekter. Vigslet 30. august 2015. Utsmykningen bak alteret er laget av billedkunstneren Edith Lundebrekke. Ellers er rommet bygd med furugulv og gran i vegger og tak. Alle møbler er laget av håndverkere og kunsthåndverkere i Trøndelag.
    stjordal_kirke_interior-5.jpg
  • Inngangspartiet til Stjørdal kirke sett fra inngangspartiet fra en av kinoene i Kimen kulturhus.
    kimen_kultur_hus-2.jpg
  • Konfirmanter på veg inn i nye Stjørdal kirke, som er en integrert del av kulturhuset Kimen. Fra det anonyme inngangspartiet.
    inngangsparti_stjordal_kirke.jpg
  • Konfirmanter. Interiør fra den nye Stjørdal kirke. Kirka er en intergrert del av kulturhuset i Stjørdal, Kimen, og er tegnet av Reiulf Ramstad Arkitekter / JSTArkitekter / Lusparken Arkitekter. Vigslet 30. august 2015.
    konfirmanter_stjordal_kirke.jpg
  • Interiør med alter fra den nye Stjørdal kirke. Døpefonten t.v. er i størengranitt. Kirka er en intergrert del av kulturhuset i Stjørdal, Kimen, og er tegnet av Reiulf Ramstad Arkitekter / JSTArkitekter / Lusparken Arkitekter. Vigslet 30. august 2015. Utsmykningen bak alteret er laget av billedkunstneren Edith Lundebrekke. Ellers er rommet bygd med furugulv og gran i vegger og tak. Alle møbler er laget av håndverkere og kunsthåndverkere i Trøndelag.
    alter_stjordal_kirke.jpg
  • Interiør fra den nye Stjørdal kirke. Kirka er en intergrert del av kulturhuset i Stjørdal, Kimen, og er tegnet av Reiulf Ramstad Arkitekter / JSTArkitekter / Lusparken Arkitekter. Vigslet 30. august 2015. Utsmykningen bak alteret er laget av billedkunstneren Edith Lundebrekke. Ellers er rommet bygd med furugulv og gran i vegger og tak. Alle møbler er laget av håndverkere og kunsthåndverkere i Trøndelag.
    stjordal_kirke_interior-4.jpg
  • Interiør fra den nye Stjørdal kirke. Kirka er en intergrert del av kulturhuset i Stjørdal, Kimen, og er tegnet av Reiulf Ramstad Arkitekter / JSTArkitekter / Lusparken Arkitekter. Vigslet 30. august 2015.
    stjordal_kirke_interior.jpg
  • Stiklestad kirke er en romansk langkirke fra 1180 i Verdal kommune, Trøndelag fylke. Byggverket er i stein og har 520 plasser. Adkomst til stedet er via Fv759 og Fv757/Fv164. Arkitekten for kirka antas være erkebiskop Øystein Erlendsson.På 1500-tallet ble kirka påbygd. Det er en kirkegård ved siden av. Ifølge tradisjonen er kirka satt opp på det stedet hvor Olav Digre Haraldsson falt under slaget på Stiklestad. Steinen som han ifølge sagaen ha lent seg mot da Tore Hund ga ham banesåret, Olavssteinen, skal ha blitt bygd inn i alteret. Kirka ble restaurert til 900-årsjubileet i 1930. Den en prest flyttet fra Stiklestad på 1930-tallet, ble en stein med på flyttelasset til Toten. Steinen skal, ifølge prestens datter, bare ha blitt valgt tilfeldig fra en dynge som var ment å bli kjørt vekk og kastes etter restaureringen. Denne og en annen stein var blitt funnet under golvet da det vart gravd inne i kirka. Senere kom tanken opp i Verdal at steinen som ble ført til Toten kunne være selveste Olavssteinen. Rundt 1980 ble det en del avisskriverier om saken, og etter et mellomstopp hos Riksantikvaren ble steinen ført tilbake til Stiklestad der den ble oppbevart av Stiklestad Nasjonale Kultursenter før den ble tilbakelevert til Stiklestad kirke i 2006. Ifølge en geologisk undersøkelse som ble utført på Geologisk museum etter initiativ fra Riksantikvaren, var det ingen spor på steinen som tydet på at den tidligere hadde vært innmurt i alteret eller i grunnmuren. Rapporten etter undersøkelsen slo dessuten fast at steinen var en type rullestein som er typisk for Stiklestad og etter alt dømme fra Verdal.[4] Arkeolog Axel Christophersen utelukker dog at denne steinen i alteret i Stiklestad kirke er den opprinnelige Olavssteinen, men at den likevel har en viktig symbolfunksjon. Steinen ligger nå under alteret, slik at kirkens gjester kan se den hvis de ønsker. Stiklestad Church (Norwegian: Stiklestad kirke) is a parish church of the Church of Norway in
    stiklestad_oktober.jpg
  • Utehagen ved Middelaldergården Stiklastadir. I bakgrunnen Gjesteloftet. En urtehage fra middelalderen. De store bladene som gjenstår på seinhøsten er pepperrot.
    urtehagen_stiklastadir.jpg
  • Det anonyme inngangspartiet i nye Stjørdal kirke, som er en integrert del av kulturhuset Kimen.
    inngangsparti_stjordal_kirke-2.jpg
  • Oddbjørn Eide, kirketjener i den nye Stjørdal kirke. Kirka er en intergrert del av kulturhuset i Stjørdal, Kimen, og er tegnet av Reiulf Ramstad Arkitekter / JSTArkitekter / Lusparken Arkitekter. Vigslet 30. august 2015.
    oddbjorn_eide_kirketjener.jpg
  • Hegge stavkirke i Øystre Slidre kommune, i Valdres i Innlandet, rundt en kilometer nord for Heggefjorden, for enden av veien mellom Heggegårdene. Tunet på gården «Prest-Hegge» ligger på sørsiden av kirken, og er trolig middelalderens prestegård.<br />
<br />
Hegge er blant de stavkirkene som fremdeles er i ordinær bruk som soknekirke. Den er i årenes løp ombygd nesten til ugjenkjennelighet, med nyere, smårutete vinduer, stående vekselpanel og en kraftig takrytter med spisst spir. Profilen med hevet midtskipstak gjør at kirken utvendig likner en basilika. Takflatene er tekket med skifer, som på de fleste andre stavkirkene i Valdres. I forlengelsen av koret i øst er det bygd til et mindre sakristi.<br />
<br />
Hovedinngangen går gjennom et våpenhus i vest, rett overfor kirkegårdsporten. Utseendet er om lag som Høre stavkirke i dag og Gol stavkirke, før den ble flyttet i 1870-årene. Alle tre er stavkirker med hevet midtrom, og de ble sterkt ombygd i tiden omkring 1800 og tiårene etter. Hegge stavkirke skjuler seg bak brunmalt kledning. I likhet med kirkens ytre er den overbygde porten, stakittet og den laftete støpulen fra tiden etter reformasjonen. De avtrappete takflatene over skipet røper stavkirkens indre reisning. Lengst i øst er det bygget et sakristi med vindu i endeveggen. <br />
<br />
Hegge og Gol har en rekke fellestrekk i utformingen av midtromskonstruksjonen. I Hegge er bare deler av skipets stavkonstruksjon bevart. Koret ble utvidet i 1807. I 1844 sto skipet for tur. Langveggene ble flyttet ut til svalgangene og skipet forlenget mot vest, tilsvarende framgangsmåte som i Lomen og Høre. Av den opprinnelige stavkirken finnes fremdeles midtromskonstruksjonen og deler av den østre omgangen med hjørnestavene. En del gamle materialer er også brukt om igjen.<br />
<br />
Dagens kirke er mye et resultat av en restaurering i 1924/1925 etter planer utarbeidet av arkitekt Arnstein Arneberg. Kirken fikk ny grunnmur. Råteskader og setninger ble utbedret. Grunnstokkene som var
    hegge_stavkirke_valdres-11.jpg
  • Hegge stavkirke i Øystre Slidre kommune, i Valdres i Innlandet, rundt en kilometer nord for Heggefjorden, for enden av veien mellom Heggegårdene. Tunet på gården «Prest-Hegge» ligger på sørsiden av kirken, og er trolig middelalderens prestegård.<br />
<br />
Hegge er blant de stavkirkene som fremdeles er i ordinær bruk som soknekirke. Den er i årenes løp ombygd nesten til ugjenkjennelighet, med nyere, smårutete vinduer, stående vekselpanel og en kraftig takrytter med spisst spir. Profilen med hevet midtskipstak gjør at kirken utvendig likner en basilika. Takflatene er tekket med skifer, som på de fleste andre stavkirkene i Valdres. I forlengelsen av koret i øst er det bygd til et mindre sakristi.<br />
<br />
Hovedinngangen går gjennom et våpenhus i vest, rett overfor kirkegårdsporten. Utseendet er om lag som Høre stavkirke i dag og Gol stavkirke, før den ble flyttet i 1870-årene. Alle tre er stavkirker med hevet midtrom, og de ble sterkt ombygd i tiden omkring 1800 og tiårene etter. Hegge stavkirke skjuler seg bak brunmalt kledning. I likhet med kirkens ytre er den overbygde porten, stakittet og den laftete støpulen fra tiden etter reformasjonen. De avtrappete takflatene over skipet røper stavkirkens indre reisning. Lengst i øst er det bygget et sakristi med vindu i endeveggen. <br />
<br />
Hegge og Gol har en rekke fellestrekk i utformingen av midtromskonstruksjonen. I Hegge er bare deler av skipets stavkonstruksjon bevart. Koret ble utvidet i 1807. I 1844 sto skipet for tur. Langveggene ble flyttet ut til svalgangene og skipet forlenget mot vest, tilsvarende framgangsmåte som i Lomen og Høre. Av den opprinnelige stavkirken finnes fremdeles midtromskonstruksjonen og deler av den østre omgangen med hjørnestavene. En del gamle materialer er også brukt om igjen.<br />
<br />
Dagens kirke er mye et resultat av en restaurering i 1924/1925 etter planer utarbeidet av arkitekt Arnstein Arneberg. Kirken fikk ny grunnmur. Råteskader og setninger ble utbedret. Grunnstokkene som var
    hegge_stavkirke_valdres-10.jpg
  • Hegge stavkirke i Øystre Slidre kommune, i Valdres i Innlandet, rundt en kilometer nord for Heggefjorden, for enden av veien mellom Heggegårdene. Tunet på gården «Prest-Hegge» ligger på sørsiden av kirken, og er trolig middelalderens prestegård.<br />
<br />
Hegge er blant de stavkirkene som fremdeles er i ordinær bruk som soknekirke. Den er i årenes løp ombygd nesten til ugjenkjennelighet, med nyere, smårutete vinduer, stående vekselpanel og en kraftig takrytter med spisst spir. Profilen med hevet midtskipstak gjør at kirken utvendig likner en basilika. Takflatene er tekket med skifer, som på de fleste andre stavkirkene i Valdres. I forlengelsen av koret i øst er det bygd til et mindre sakristi.<br />
<br />
Hovedinngangen går gjennom et våpenhus i vest, rett overfor kirkegårdsporten. Utseendet er om lag som Høre stavkirke i dag og Gol stavkirke, før den ble flyttet i 1870-årene. Alle tre er stavkirker med hevet midtrom, og de ble sterkt ombygd i tiden omkring 1800 og tiårene etter. Hegge stavkirke skjuler seg bak brunmalt kledning. I likhet med kirkens ytre er den overbygde porten, stakittet og den laftete støpulen fra tiden etter reformasjonen. De avtrappete takflatene over skipet røper stavkirkens indre reisning. Lengst i øst er det bygget et sakristi med vindu i endeveggen. <br />
<br />
Hegge og Gol har en rekke fellestrekk i utformingen av midtromskonstruksjonen. I Hegge er bare deler av skipets stavkonstruksjon bevart. Koret ble utvidet i 1807. I 1844 sto skipet for tur. Langveggene ble flyttet ut til svalgangene og skipet forlenget mot vest, tilsvarende framgangsmåte som i Lomen og Høre. Av den opprinnelige stavkirken finnes fremdeles midtromskonstruksjonen og deler av den østre omgangen med hjørnestavene. En del gamle materialer er også brukt om igjen.<br />
<br />
Dagens kirke er mye et resultat av en restaurering i 1924/1925 etter planer utarbeidet av arkitekt Arnstein Arneberg. Kirken fikk ny grunnmur. Råteskader og setninger ble utbedret. Grunnstokkene som var
    hegge_stavkirke_valdres-9.jpg
  • Hegge stavkirke i Øystre Slidre kommune, i Valdres i Innlandet, rundt en kilometer nord for Heggefjorden, for enden av veien mellom Heggegårdene. Tunet på gården «Prest-Hegge» ligger på sørsiden av kirken, og er trolig middelalderens prestegård.<br />
<br />
Hegge er blant de stavkirkene som fremdeles er i ordinær bruk som soknekirke. Den er i årenes løp ombygd nesten til ugjenkjennelighet, med nyere, smårutete vinduer, stående vekselpanel og en kraftig takrytter med spisst spir. Profilen med hevet midtskipstak gjør at kirken utvendig likner en basilika. Takflatene er tekket med skifer, som på de fleste andre stavkirkene i Valdres. I forlengelsen av koret i øst er det bygd til et mindre sakristi.<br />
<br />
Hovedinngangen går gjennom et våpenhus i vest, rett overfor kirkegårdsporten. Utseendet er om lag som Høre stavkirke i dag og Gol stavkirke, før den ble flyttet i 1870-årene. Alle tre er stavkirker med hevet midtrom, og de ble sterkt ombygd i tiden omkring 1800 og tiårene etter. Hegge stavkirke skjuler seg bak brunmalt kledning. I likhet med kirkens ytre er den overbygde porten, stakittet og den laftete støpulen fra tiden etter reformasjonen. De avtrappete takflatene over skipet røper stavkirkens indre reisning. Lengst i øst er det bygget et sakristi med vindu i endeveggen. <br />
<br />
Hegge og Gol har en rekke fellestrekk i utformingen av midtromskonstruksjonen. I Hegge er bare deler av skipets stavkonstruksjon bevart. Koret ble utvidet i 1807. I 1844 sto skipet for tur. Langveggene ble flyttet ut til svalgangene og skipet forlenget mot vest, tilsvarende framgangsmåte som i Lomen og Høre. Av den opprinnelige stavkirken finnes fremdeles midtromskonstruksjonen og deler av den østre omgangen med hjørnestavene. En del gamle materialer er også brukt om igjen.<br />
<br />
Dagens kirke er mye et resultat av en restaurering i 1924/1925 etter planer utarbeidet av arkitekt Arnstein Arneberg. Kirken fikk ny grunnmur. Råteskader og setninger ble utbedret. Grunnstokkene som var
    hegge_stavkirke_valdres-6.jpg
  • Hegge stavkirke i Øystre Slidre kommune, i Valdres i Innlandet, rundt en kilometer nord for Heggefjorden, for enden av veien mellom Heggegårdene. Tunet på gården «Prest-Hegge» ligger på sørsiden av kirken, og er trolig middelalderens prestegård.<br />
<br />
Hegge er blant de stavkirkene som fremdeles er i ordinær bruk som soknekirke. Den er i årenes løp ombygd nesten til ugjenkjennelighet, med nyere, smårutete vinduer, stående vekselpanel og en kraftig takrytter med spisst spir. Profilen med hevet midtskipstak gjør at kirken utvendig likner en basilika. Takflatene er tekket med skifer, som på de fleste andre stavkirkene i Valdres. I forlengelsen av koret i øst er det bygd til et mindre sakristi.<br />
<br />
Hovedinngangen går gjennom et våpenhus i vest, rett overfor kirkegårdsporten. Utseendet er om lag som Høre stavkirke i dag og Gol stavkirke, før den ble flyttet i 1870-årene. Alle tre er stavkirker med hevet midtrom, og de ble sterkt ombygd i tiden omkring 1800 og tiårene etter. Hegge stavkirke skjuler seg bak brunmalt kledning. I likhet med kirkens ytre er den overbygde porten, stakittet og den laftete støpulen fra tiden etter reformasjonen. De avtrappete takflatene over skipet røper stavkirkens indre reisning. Lengst i øst er det bygget et sakristi med vindu i endeveggen. <br />
<br />
Hegge og Gol har en rekke fellestrekk i utformingen av midtromskonstruksjonen. I Hegge er bare deler av skipets stavkonstruksjon bevart. Koret ble utvidet i 1807. I 1844 sto skipet for tur. Langveggene ble flyttet ut til svalgangene og skipet forlenget mot vest, tilsvarende framgangsmåte som i Lomen og Høre. Av den opprinnelige stavkirken finnes fremdeles midtromskonstruksjonen og deler av den østre omgangen med hjørnestavene. En del gamle materialer er også brukt om igjen.<br />
<br />
Dagens kirke er mye et resultat av en restaurering i 1924/1925 etter planer utarbeidet av arkitekt Arnstein Arneberg. Kirken fikk ny grunnmur. Råteskader og setninger ble utbedret. Grunnstokkene som var
    hegge_stavkirke_valdres-4.jpg
  • Hegge stavkirke i Øystre Slidre kommune, i Valdres i Innlandet, rundt en kilometer nord for Heggefjorden, for enden av veien mellom Heggegårdene. Tunet på gården «Prest-Hegge» ligger på sørsiden av kirken, og er trolig middelalderens prestegård.<br />
<br />
Hegge er blant de stavkirkene som fremdeles er i ordinær bruk som soknekirke. Den er i årenes løp ombygd nesten til ugjenkjennelighet, med nyere, smårutete vinduer, stående vekselpanel og en kraftig takrytter med spisst spir. Profilen med hevet midtskipstak gjør at kirken utvendig likner en basilika. Takflatene er tekket med skifer, som på de fleste andre stavkirkene i Valdres. I forlengelsen av koret i øst er det bygd til et mindre sakristi.<br />
<br />
Hovedinngangen går gjennom et våpenhus i vest, rett overfor kirkegårdsporten. Utseendet er om lag som Høre stavkirke i dag og Gol stavkirke, før den ble flyttet i 1870-årene. Alle tre er stavkirker med hevet midtrom, og de ble sterkt ombygd i tiden omkring 1800 og tiårene etter. Hegge stavkirke skjuler seg bak brunmalt kledning. I likhet med kirkens ytre er den overbygde porten, stakittet og den laftete støpulen fra tiden etter reformasjonen. De avtrappete takflatene over skipet røper stavkirkens indre reisning. Lengst i øst er det bygget et sakristi med vindu i endeveggen. <br />
<br />
Hegge og Gol har en rekke fellestrekk i utformingen av midtromskonstruksjonen. I Hegge er bare deler av skipets stavkonstruksjon bevart. Koret ble utvidet i 1807. I 1844 sto skipet for tur. Langveggene ble flyttet ut til svalgangene og skipet forlenget mot vest, tilsvarende framgangsmåte som i Lomen og Høre. Av den opprinnelige stavkirken finnes fremdeles midtromskonstruksjonen og deler av den østre omgangen med hjørnestavene. En del gamle materialer er også brukt om igjen.<br />
<br />
Dagens kirke er mye et resultat av en restaurering i 1924/1925 etter planer utarbeidet av arkitekt Arnstein Arneberg. Kirken fikk ny grunnmur. Råteskader og setninger ble utbedret. Grunnstokkene som var
    hegge_stavkirke_valdres-8.jpg
  • Kopi av skulpturen Christus, av den meget kjente danske kunstneren Bertel Thorvaldsen. Originalen står i katedralen i København. Her kirkegården ved Hegge stavkirke. Christus is an 1833 white Carrara marble statue of the resurrected Jesus by Bertel Thorvaldsen located in the Church of Our Lady, an Evangelical Lutheran Church of Denmark in Copenhagen, Denmark. It was commissioned as part of a larger group, which includes 11 of the original 12 apostles and Paul the Apostle (instead of Judas Iscariot).<br />
<br />
The statue has been widely reproduced; images and replicas of it were adopted by the leaders of the Church of Jesus Christ of Latter-day Saints (LDS Church) in the 20th century to emphasize the centrality of Jesus in its teachings. (Wiki) Hegge stavkirke i Øystre Slidre kommune, i Valdres i Innlandet, rundt en kilometer nord for Heggefjorden, for enden av veien mellom Heggegårdene. Tunet på gården «Prest-Hegge» ligger på sørsiden av kirken, og er trolig middelalderens prestegård.<br />
<br />
Hegge er blant de stavkirkene som fremdeles er i ordinær bruk som soknekirke. Den er i årenes løp ombygd nesten til ugjenkjennelighet, med nyere, smårutete vinduer, stående vekselpanel og en kraftig takrytter med spisst spir. Profilen med hevet midtskipstak gjør at kirken utvendig likner en basilika. Takflatene er tekket med skifer, som på de fleste andre stavkirkene i Valdres. I forlengelsen av koret i øst er det bygd til et mindre sakristi.<br />
<br />
Hovedinngangen går gjennom et våpenhus i vest, rett overfor kirkegårdsporten. Utseendet er om lag som Høre stavkirke i dag og Gol stavkirke, før den ble flyttet i 1870-årene. Alle tre er stavkirker med hevet midtrom, og de ble sterkt ombygd i tiden omkring 1800 og tiårene etter. Hegge stavkirke skjuler seg bak brunmalt kledning. I likhet med kirkens ytre er den overbygde porten, stakittet og den laftete støpulen fra tiden etter reformasjonen. De avtrappete takflatene over skipet røper stavkirkens indre reisning. Lengst i
    hegge_stavkirke_valdres-7.jpg
  • Hegge stavkirke i Øystre Slidre kommune, i Valdres i Innlandet, rundt en kilometer nord for Heggefjorden, for enden av veien mellom Heggegårdene. Tunet på gården «Prest-Hegge» ligger på sørsiden av kirken, og er trolig middelalderens prestegård.<br />
<br />
Hegge er blant de stavkirkene som fremdeles er i ordinær bruk som soknekirke. Den er i årenes løp ombygd nesten til ugjenkjennelighet, med nyere, smårutete vinduer, stående vekselpanel og en kraftig takrytter med spisst spir. Profilen med hevet midtskipstak gjør at kirken utvendig likner en basilika. Takflatene er tekket med skifer, som på de fleste andre stavkirkene i Valdres. I forlengelsen av koret i øst er det bygd til et mindre sakristi.<br />
<br />
Hovedinngangen går gjennom et våpenhus i vest, rett overfor kirkegårdsporten. Utseendet er om lag som Høre stavkirke i dag og Gol stavkirke, før den ble flyttet i 1870-årene. Alle tre er stavkirker med hevet midtrom, og de ble sterkt ombygd i tiden omkring 1800 og tiårene etter. Hegge stavkirke skjuler seg bak brunmalt kledning. I likhet med kirkens ytre er den overbygde porten, stakittet og den laftete støpulen fra tiden etter reformasjonen. De avtrappete takflatene over skipet røper stavkirkens indre reisning. Lengst i øst er det bygget et sakristi med vindu i endeveggen. <br />
<br />
Hegge og Gol har en rekke fellestrekk i utformingen av midtromskonstruksjonen. I Hegge er bare deler av skipets stavkonstruksjon bevart. Koret ble utvidet i 1807. I 1844 sto skipet for tur. Langveggene ble flyttet ut til svalgangene og skipet forlenget mot vest, tilsvarende framgangsmåte som i Lomen og Høre. Av den opprinnelige stavkirken finnes fremdeles midtromskonstruksjonen og deler av den østre omgangen med hjørnestavene. En del gamle materialer er også brukt om igjen.<br />
<br />
Dagens kirke er mye et resultat av en restaurering i 1924/1925 etter planer utarbeidet av arkitekt Arnstein Arneberg. Kirken fikk ny grunnmur. Råteskader og setninger ble utbedret. Grunnstokkene som var
    hegge_stavkirke_valdres-3.jpg
  • Hegge stavkirke i Øystre Slidre kommune, i Valdres i Innlandet, rundt en kilometer nord for Heggefjorden, for enden av veien mellom Heggegårdene. Tunet på gården «Prest-Hegge» ligger på sørsiden av kirken, og er trolig middelalderens prestegård.<br />
<br />
Hegge er blant de stavkirkene som fremdeles er i ordinær bruk som soknekirke. Den er i årenes løp ombygd nesten til ugjenkjennelighet, med nyere, smårutete vinduer, stående vekselpanel og en kraftig takrytter med spisst spir. Profilen med hevet midtskipstak gjør at kirken utvendig likner en basilika. Takflatene er tekket med skifer, som på de fleste andre stavkirkene i Valdres. I forlengelsen av koret i øst er det bygd til et mindre sakristi.<br />
<br />
Hovedinngangen går gjennom et våpenhus i vest, rett overfor kirkegårdsporten. Utseendet er om lag som Høre stavkirke i dag og Gol stavkirke, før den ble flyttet i 1870-årene. Alle tre er stavkirker med hevet midtrom, og de ble sterkt ombygd i tiden omkring 1800 og tiårene etter. Hegge stavkirke skjuler seg bak brunmalt kledning. I likhet med kirkens ytre er den overbygde porten, stakittet og den laftete støpulen fra tiden etter reformasjonen. De avtrappete takflatene over skipet røper stavkirkens indre reisning. Lengst i øst er det bygget et sakristi med vindu i endeveggen. <br />
<br />
Hegge og Gol har en rekke fellestrekk i utformingen av midtromskonstruksjonen. I Hegge er bare deler av skipets stavkonstruksjon bevart. Koret ble utvidet i 1807. I 1844 sto skipet for tur. Langveggene ble flyttet ut til svalgangene og skipet forlenget mot vest, tilsvarende framgangsmåte som i Lomen og Høre. Av den opprinnelige stavkirken finnes fremdeles midtromskonstruksjonen og deler av den østre omgangen med hjørnestavene. En del gamle materialer er også brukt om igjen.<br />
<br />
Dagens kirke er mye et resultat av en restaurering i 1924/1925 etter planer utarbeidet av arkitekt Arnstein Arneberg. Kirken fikk ny grunnmur. Råteskader og setninger ble utbedret. Grunnstokkene som var
    hegge_stavkirke_valdres-2.jpg
  • Hegge stavkirke i Øystre Slidre kommune, i Valdres i Innlandet, rundt en kilometer nord for Heggefjorden, for enden av veien mellom Heggegårdene. Tunet på gården «Prest-Hegge» ligger på sørsiden av kirken, og er trolig middelalderens prestegård.<br />
<br />
Hegge er blant de stavkirkene som fremdeles er i ordinær bruk som soknekirke. Den er i årenes løp ombygd nesten til ugjenkjennelighet, med nyere, smårutete vinduer, stående vekselpanel og en kraftig takrytter med spisst spir. Profilen med hevet midtskipstak gjør at kirken utvendig likner en basilika. Takflatene er tekket med skifer, som på de fleste andre stavkirkene i Valdres. I forlengelsen av koret i øst er det bygd til et mindre sakristi.<br />
<br />
Hovedinngangen går gjennom et våpenhus i vest, rett overfor kirkegårdsporten. Utseendet er om lag som Høre stavkirke i dag og Gol stavkirke, før den ble flyttet i 1870-årene. Alle tre er stavkirker med hevet midtrom, og de ble sterkt ombygd i tiden omkring 1800 og tiårene etter. Hegge stavkirke skjuler seg bak brunmalt kledning. I likhet med kirkens ytre er den overbygde porten, stakittet og den laftete støpulen fra tiden etter reformasjonen. De avtrappete takflatene over skipet røper stavkirkens indre reisning. Lengst i øst er det bygget et sakristi med vindu i endeveggen. <br />
<br />
Hegge og Gol har en rekke fellestrekk i utformingen av midtromskonstruksjonen. I Hegge er bare deler av skipets stavkonstruksjon bevart. Koret ble utvidet i 1807. I 1844 sto skipet for tur. Langveggene ble flyttet ut til svalgangene og skipet forlenget mot vest, tilsvarende framgangsmåte som i Lomen og Høre. Av den opprinnelige stavkirken finnes fremdeles midtromskonstruksjonen og deler av den østre omgangen med hjørnestavene. En del gamle materialer er også brukt om igjen.<br />
<br />
Dagens kirke er mye et resultat av en restaurering i 1924/1925 etter planer utarbeidet av arkitekt Arnstein Arneberg. Kirken fikk ny grunnmur. Råteskader og setninger ble utbedret. Grunnstokkene som var
    hegge_stavkirke_valdres-5.jpg
  • Hedalen stavkirke stammer trolig fra år 1163, og er med det den eldste stav­kirken i Valdres. Den har fortsatt uvanlig mye middelalderinventar intakt, blant annet et relikvieskrin av tre med forgylt kobber fra år 1250. Av slike finnes det bare noen få i Norge. Det mest spesielle er kanskje en original Madonnaskulptur, datert i 1250. Hedalen stavkirke er en stavkirke i Sør-Aurdal kommune i Valdres. Kirken var opprinnelig en enskipet stavkirke, oppført en gang under siste halvdel av 1100-tallet. Årringsdatering viser at tømmeret ble hugget vinteren 1161–1163. Stavkirken er utvidet betydelig siden middelalderen, bare den vestre armen av korskirken er opprinnelig. Svalgangen er fremdeles intakt, men koret ble revet da korsarmene ble bygd til i 1699. Takrytteren med det høye spiret over krysset sto ferdig i 1740. Hedalen stavkirke ligger ved den gamle hovedveien gjennom Valdres, i dag en sidevei i en sidedal sør for europaveien gjennom Begnadalen. Den korsformete, tjærebredde kirken ligger lavt på kirkegården. På sørsiden skråner flaten mot utsikten og Vassfaret, dalføret over mot Hallingdal, en gang kjent for sin livskraftige bjørnestamme.<br />
<br />
Til kirken knytter seg et sagn fra svartedaudens tid. I kirken er det bevart et gammelt bjørneskinn, og sagnet sier at noen jegere fant en bjørn sovende ved alteret i kirken og drepte den. Nasjonallaboratoriet for datering ved NTNU har datert skinnet til å stamme fra perioden 1270–1370. Hovedinngangen til kirken er i vest, der svalgangen har et skruv, et toetasjes framstikkende oppbygg. Utvendig har stavkirkedelen liggende panel, trolig middelaldersk, mens hjørnestavene er sponkledd. Selve stavkirken er ikke stor, den er en enkel, rektangulær stavbygning uten indre reisning. Skipet er om lag 5,3 meter bredt og 6,2 meter langt. Konstruksjonen er reist på en grunnstokkramme på steinfyllinger. Veggsvillrammen rir på de utstikkende endene av grunnstokkene og er også understøttet av en tørrmur. De fire hj�
    hedalen_stavkirke_1163 (1).jpg
  • Hedalen stavkirke stammer trolig fra år 1163, og er med det den eldste stav­kirken i Valdres. Den har fortsatt uvanlig mye middelalderinventar intakt, blant annet et relikvieskrin av tre med forgylt kobber fra år 1250. Av slike finnes det bare noen få i Norge. Det mest spesielle er kanskje en original Madonnaskulptur, datert i 1250. Hedalen stavkirke er en stavkirke i Sør-Aurdal kommune i Valdres. Kirken var opprinnelig en enskipet stavkirke, oppført en gang under siste halvdel av 1100-tallet. Årringsdatering viser at tømmeret ble hugget vinteren 1161–1163. Stavkirken er utvidet betydelig siden middelalderen, bare den vestre armen av korskirken er opprinnelig. Svalgangen er fremdeles intakt, men koret ble revet da korsarmene ble bygd til i 1699. Takrytteren med det høye spiret over krysset sto ferdig i 1740. Hedalen stavkirke ligger ved den gamle hovedveien gjennom Valdres, i dag en sidevei i en sidedal sør for europaveien gjennom Begnadalen. Den korsformete, tjærebredde kirken ligger lavt på kirkegården. På sørsiden skråner flaten mot utsikten og Vassfaret, dalføret over mot Hallingdal, en gang kjent for sin livskraftige bjørnestamme.<br />
<br />
Til kirken knytter seg et sagn fra svartedaudens tid. I kirken er det bevart et gammelt bjørneskinn, og sagnet sier at noen jegere fant en bjørn sovende ved alteret i kirken og drepte den. Nasjonallaboratoriet for datering ved NTNU har datert skinnet til å stamme fra perioden 1270–1370. Hovedinngangen til kirken er i vest, der svalgangen har et skruv, et toetasjes framstikkende oppbygg. Utvendig har stavkirkedelen liggende panel, trolig middelaldersk, mens hjørnestavene er sponkledd. Selve stavkirken er ikke stor, den er en enkel, rektangulær stavbygning uten indre reisning. Skipet er om lag 5,3 meter bredt og 6,2 meter langt. Konstruksjonen er reist på en grunnstokkramme på steinfyllinger. Veggsvillrammen rir på de utstikkende endene av grunnstokkene og er også understøttet av en tørrmur. De fire hj�
    hedalen_stavkirke_01hegge_stavkirke_...jpg
  • Vestportalen i Torpo Stavkirke i Hallingdal.
    torpo_stavkirke-10.jpg
  • Torpo stavkirke, en stavkirke av borgundtypen, med hevet midtrom. Den står på Torpo i Ål kommune i Buskerud. Kjøpt av Fortidsminneforeningen for 280 kroner i 1880. I forgrunnen Torpo kirke (Torpo kyrkje) er en langkirke fra 1880 Wikip: I 1880 ble det reist en ny kirke i laftekonstruksjon med bordkledning rett nord for stavkirken etter tegninger av arkitekt F. von der Lippe. Lorentz Dietrichson klassifiserte bygget som en treskipet stavkirke av den mangesøylede gruppe. Han oppga opprinnelig seks søyler på hver langside og to på hver av kortsidene, i alt 16 søyler, alle med samme innbyrdes avstand. Søylene danner et midtrom med forhøyet tak og fire siderom (omgang) med lavere pulttak. Bugge og Mezzanotte plasserer Torpo stavkirke (sammen med Heddal stavkirke) som bindeledd eller overgangsformer mellom «borgundgruppen» og «kaupangergruppen» fordi de har trekk av begge. Hallingdal tilhørte Stavanger bispedømme i middelalderen, og Torpo var hovedkirken i et prestegjeld med Ål og Hemsedal som annekser, og sete for prosten i øvre del av dalen. Etter reformasjonen ble Torpo anneks til Ål. På det nåværende kirkestedet kan det ha stått en eldre kirke. Da koret i stavkirken ble revet i 1880, ble det funnet et stykke av en planke med treskurd i urnesstil, som kan ha tilhørt en portal i denne eldre kirken. Dietrichson mente planken funnet under gulvet i denne stavkirken har en avvikende stil i ornamentene og derfor skriver seg fra en eldre kirke på samme sted.<br />
<br />
Stavkirka er antatt bygd omkring 1160, (tømmeret er datert til denne perioden ved dendrokronologi (årringsdatering), men trolig er kirka først oppført noe senere). Den er den eldste bygningen i hele Hallingdal. Den eldste skriftlige kilden som omtaler kirken, er et diplom fra 1310, beseglet av «sira Biarnar a Thorpom». Dietrichson siterer en runeinnskrift på gammelnorsk fra en planke i kirken «Torolf gjorde denne kirke.» Dietrichson mente teksten ikke kunne være særlig yngre enn år 12
    torpo_stavkirke-4.jpg
  • Døra i vestportalen. Portalen er komponert av forskjellige elementer. Øverst på hver side ser vi toppdragene med smådrager nedover på vangene. Nederst på hver side vokser rankene ut av dyrehoder. Døråpningen er rammet inn av utskårne søyler og arkivolt. (SNL) Borgund stavkirke på Borgund i Lærdal i Sogn og Fjordane, ca. 30 km fra Lærdalsøyri innerst i Sognefjorden. Kirken blir første gang nevnt i skriftlige kilder i 1342, men det er vanlig å datere den til perioden 1150–1200. Dendrokronologiske undersøkelser (årringdatering) har vist at tømmeret som ble brukt til bygging av kirken ble felt vinteren 1180–1181. Kirken må derfor være bygget i perioden like etter dette, og trolig i god tid før 1200. Kirken er viet til apostelen Andreas.  <br />
Borgund stavkirke er den eneste stavkirken som har fått stå så å si uendret siden middelalderen, og dette er muligens grunnen til at den har tjent som modell for restaureringsarbeidet på flere andre stavkirker. Som nevnt innledningsvis har blant annet Gol stavkirke, som i dag står på Bygdøy, Hopperstad stavkirke og den nå nedbrente Fortun stavkirke (og dermed også Fantoft stavkirke, som er en kopi av sistnevte) brukt Borgund stavkirke som referanse. I tillegg er det bygd en rekke kopier i utlandet: i 1908 ble det bygget en kopi av kirken i Hahnenklee i Tyskland ved navn Gustav Adolf stavkirke, og i 1969 en i Rapid City i USA ved navn Chapel in the Hills. I 1995 ble det bygget en kopi i Washington Island i Wisconsin, og i 2014 en ny kopi i Lyme i Connecticut. En modell av Borgund stavkirke ble laget til Verdensutstillingen i Paris i 1889 og står i dag på Musée National des Techniques i Paris. Stavkirken på den norske paviljongen i Epcot i Walt Disney World i Florida er en kopi av Gol stavkirke, og er dermed en indirekte kopi av Borgund stavkirke. Det samme er tilfelle for Gol nye stavkirke i familieparken Gordarike.<br />
<br />
Borgund er en langkirke der både skip og kor har hevet midtrom. Kirken deler kje
    borgund_stavkirke_s-7.jpg
  • Søsterkirkene er to middelalderske steinkirker som er oppført ved siden av hverandre på Granavollen i Gran kommune i Innlandet, vest for Gran sentrum.<br />
<br />
Den største, Nikolaikirken, er en treskipet basilika viet til St. Nikolaus, oppført i kvaderstein trolig i første halvdel av 1100-tallet. Koret ble forlenget østover på slutten av 1200-tallet. Den brant i 1799, men ble snart satt i stand igjen. Et triptykhon fra 1625 er bevart, delvis også prekestolen fra 1728.<br />
<br />
Den andre, Mariakirken, er oppført som Mariakapell til hovedkirken, antagelig på 1200-tallet, men det er mulig at de eldste delene av denne kirken kan være oppført før Nikolaikirken. Arkeologiske undersøkelser har vist at kirken tidligere hadde korte korsarmer. Kirken brant i 1813 og ble liggende som ruin. Først da Nikolaikirken skulle ominnredes i 1860-årene, ble den gjenreist for at man skulle kunne holde gudstjeneste der i mellomtiden.<br />
<br />
I dag er begge kirkene i bruk både til gudstjenester, tidebønner, konserter, foredrag og andre kulturarrangementer. Kirkene tilhører Gran og Tingelstad menighet, men er hyppig brukt også i forbindelse med kursvirksomhet på hotellene, som pilegrimsmål og til omvisning med guide.<br />
<br />
På kirkegården står et middelaldersk steintårn, og på prestegården står Steinhuset – det eneste bevarte profane middelalderhuset i stein på Østlandet, antagelig bygd av presten Bård, som hadde Håkon Håkonsson som gjest. Det var arkeologisk utgravning og restaurering der i 1975–1979.<br />
<br />
Tradisjonen om at kirkene ble bekostet av to søstre som ikke ville gå i samme kirke, er av kronologiske grunner feilaktig. At katolske kirker, viet til forskjellige helgener, ble oppført nær hverandre, er ikke ualminnelig, men er i Norge ellers bare kjent fra Seljord. https://snl.no/S%C3%B8sterkirkene  Wikip: Søsterkirkene på Granavollen er to steinkirker fra middelalderen plassert side ved side på Granavollen i Gran på Hadeland i Innlandet fylke. Den største kirken heter
    sosterkirkene_gran-3.jpg
  • Vøringsfossen er del av elven Bjoreio i Eidfjord kommune i Vestland fylke. Den har et loddrett fall på 145 meter og et totalt fall på 182 meter. Holtedahl oppgir det frie fallet til 147 meter og total fallhøyde fra Fossli til 235 meter. Vannmengen i elven er regulert i forbindelse med kraftutbygging, men det er krav til minstevannføring på 12 m³ vann i sekundet i sommersesongen. Riksvei 7 passerer tett inntil fossen og juvet. Fossen er innerst i Måbødalen i Hardanger og var Norges mest besøkte naturattraksjon i 2006. I 2010 vant arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk arkitektkonkurransen om tilrettelegging av Vøringsfossen som turistattraksjon. Arbeidet, som er estimert til å koste 150 millioner, ble påbegynt 2015.[3][4] Gangbroen ble åpnet 21. august 2020.[5] Konstruksjonen har møtt kritikk, i en artikkel på NRKs nettsider omtalte forfatteren Stein P. Aasheim konstruksjonen som «en voldtekt av en av Norges flotteste naturattraksjoner». I 2022 var det igjen utbygging på gang, med nye stier og utkikkspunkt.  Frem til 1821 var Vøringfossen knapt kjent av andre enn lokalbefolkningen. Da dro professor Christopher Hansteen over Hardangervidda for å foreta noen astronomiske observasjoner. På vei ned mot Eidfjord stoppet han flere ganger for å beundre fossene, og de to fjellkarene som bar utstyret hans, sa: «Det der er da ingenting. Vi kan vise deg en foss som er minst en halv fjerding (300 meter) høy.» Det trodde ikke Hansteen på, men ble likevel «gjennomrystet» ved synet av Vøringfossen, selv om han bedømte fallhøyden til «bare» 280 meter, ved å kaste stein ned fra kanten og måle tiden med lommeuret sitt.[trenger referanse]<br />
<br />
Hansteens besøk ble Vøringfossens gjennombrudd som nasjonalt symbol og naturattraksjon. Fra 1861 ble Hardangerfjorden trafikkert av flere skip ved navn «Vøringen». Ola Garen besluttet i 1880-årene å bygge et hotell ved toppen av fossen. Den eneste veien dit var en sti med 1 500 trappetrinn opp Måbøfjellet, samt en
    voringfossen_hardangervid-7.jpg
  • Vøringsfossen er del av elven Bjoreio i Eidfjord kommune i Vestland fylke. Den har et loddrett fall på 145 meter og et totalt fall på 182 meter. Holtedahl oppgir det frie fallet til 147 meter og total fallhøyde fra Fossli til 235 meter. Vannmengen i elven er regulert i forbindelse med kraftutbygging, men det er krav til minstevannføring på 12 m³ vann i sekundet i sommersesongen. Riksvei 7 passerer tett inntil fossen og juvet. Fossen er innerst i Måbødalen i Hardanger og var Norges mest besøkte naturattraksjon i 2006. I 2010 vant arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk arkitektkonkurransen om tilrettelegging av Vøringsfossen som turistattraksjon. Arbeidet, som er estimert til å koste 150 millioner, ble påbegynt 2015.[3][4] Gangbroen ble åpnet 21. august 2020.[5] Konstruksjonen har møtt kritikk, i en artikkel på NRKs nettsider omtalte forfatteren Stein P. Aasheim konstruksjonen som «en voldtekt av en av Norges flotteste naturattraksjoner». I 2022 var det igjen utbygging på gang, med nye stier og utkikkspunkt.  Frem til 1821 var Vøringfossen knapt kjent av andre enn lokalbefolkningen. Da dro professor Christopher Hansteen over Hardangervidda for å foreta noen astronomiske observasjoner. På vei ned mot Eidfjord stoppet han flere ganger for å beundre fossene, og de to fjellkarene som bar utstyret hans, sa: «Det der er da ingenting. Vi kan vise deg en foss som er minst en halv fjerding (300 meter) høy.» Det trodde ikke Hansteen på, men ble likevel «gjennomrystet» ved synet av Vøringfossen, selv om han bedømte fallhøyden til «bare» 280 meter, ved å kaste stein ned fra kanten og måle tiden med lommeuret sitt.[trenger referanse]<br />
<br />
Hansteens besøk ble Vøringfossens gjennombrudd som nasjonalt symbol og naturattraksjon. Fra 1861 ble Hardangerfjorden trafikkert av flere skip ved navn «Vøringen». Ola Garen besluttet i 1880-årene å bygge et hotell ved toppen av fossen. Den eneste veien dit var en sti med 1 500 trappetrinn opp Måbøfjellet, samt en
    voringfossen_hardangervid.jpg
  • Politiet passer på. Olšany Cemeteries (Olšanské hřbitovy) is the largest graveyard in Prague, Czech Republic, and it is very quiet and very green and beautiful. Once laid out for as many as two million burials. The graveyard is particularly noted for its many remarkable art nouveau monuments. The Olšany Cemeteries were created in 1680 to accommodate plague victims who died en masse in Prague and needed to be buried quickly. In 1787, when the plague again struck the city, Emperor Joseph II banned the burial of bodies within Prague city limits and Olšany Cemeteries were declared the central graveyard for hygiene purposes.<br />
<br />
The Olšany necropolis consists of twelve cemeteries, including an Orthodox and a tiny Muslim section, the largest Jewish cemetery in the Czech Republic and military burial grounds. Among the thousands of military personnel buried at Olšany, there are Russian soldiers and officers from the Napoleonic Wars, members of the Czechoslovak Legion, Czechoslovak soldiers, officers and pilots who fought at the Eastern and Western Front and in North Africa during the Second World War as well as male and female members of the Soviet and Commonwealth (including British, Canadian, South African, Greek and Turkish Cypriot and Polish) armed forces who died for the freedom of Czechoslovakia in 1944–1945, including POWs. Based on a bilateral agreement, Czech authorities are responsible for the protection of Russian and Soviet military graves at the Czech territory (as the Russian Federation is responsible for protecting Czechoslovak war graves from both World Wars in Russia). The Commonwealth Prague War Cemetery, including 256 graves, was established under the terms of the 1949 War Graves Agreement between the UK and Czechoslovakia and is maintained by the Commonwealth War Graves Commission. <br />
<br />
There are two ceremonial halls assigned to bid farewell to the deceased; the newer one is located in a building of the Prague's first crematorium. New to the scene i
    olsany_cemetery_pr-3.jpg
Next
  • Facebook
  • Twitter
x

Bente Haarstad Photography

  • Portfolio
  • Archive
    • All Galleries
    • Search
    • Cart
    • Lightbox
    • Client Area
  • Video
  • Blog
  • Facebook
  • Instagram
  • About
  • Contact