Ringebu stavkirke

Ringebu stavkirke i Gudbrandsdalen, bygget ca. 1220. Menighetskirke tilhørende Den norske kirke, Hamar bispedømme. Den er en av 28 gjenværende stavkirker i Norge, og en av de største. Kirken er av Borgundtypen, og står fortsatt på opprinnelig plass med bevart stavkonstruksjon. Kirken har en utskåret inngangsportal i dragestil. Den ble ombygd og utvidet på 1600-tallet. Kirken ligger i Ringebu kommune i Innlandet fylke, ca. 60 km nord for Lillehammer.

Kirken er Ringebu kommunes tusenårssted, sammen med området rundt, Ringebu prestegård og Gildesvolden. Forfatteren Ivar Kleven skrev ned en historie om klokkene i stavkirka.[1] Han forteller at på 1700-tallet ble det født to siamesiske søstre på gården Vestad. Selv om de var sammenvokste, var de friske og kvikke. Den ene av dem ble alvorlig syk, og foreldrene ble redde for at hun ville dø. De lovde da at dersom hun ble frisk igjen og søstrene fikk dø samtidig, at de skulle gi to klokker til kirken.

Det gikk bra med jenta som var syk, og foreldrene hennes holdt det de lovde. I det som kalles Blæsterdalen ovenfor Dalbakk ble det støpt to kirkeklokker. Ryktet gikk om at det var sølv i malmen de var støpt av for det var slik en sterk klang i klokkene. Folk i bygda ble glad i klokkene som låt så fint.
Ryktet om klokkene nådde Christiania og det ble bestemt at den ene av klokkene skulle sendes dit for å bli brukt i en av kirkene der.
Det ble sledeføre på Kongsvegen og fast is på Mjøsa, og den ene av de to klokkene ble sendt sørover. Ute på Mjøsisen merket kjørekarene at isen begynte å gi seg. Da tenkte de at det var feil å skille klokkene og at det var grunnen til at isen brast under dem.
Hestene ble snudd og de drog nordover igjen i bygda med klokka, men etter en stund ble de tvilrådige igjen og mente at dette ville de skjemmes over. På nytt snudde de og dro sørover mot Mjøsa. Ute på Mjøsa brast isen og kirkeklokka sank til bunnen.
Senere på våren bestemte de seg for å fors�

Add to Lightbox Download

Filename: ringebu_stavkirke-4.jpg
Copyright: Bente Haarstad
Image Size: 5328x3552 / 9.7MB; Europa Europe European Fortidsminneforeningen Gudbrandsdalen Middle Ages Norden Nordic Nordisk arkitektur Norge Northern Norway Norwegen Norwegian churches Norwegian history Norwegian landscapes Ringebu Scandinavia Scandinavian churces Skandinavia Sør-Trøndelag architecture arkitektur attraksjoner building bygd bygda bygning christian christianity church countryside craftmanship cultural heritage culture fortidsminner friluftsliv heritage history kirkearkitekturen kirkebygg i Norge kirker kirker i Nord-Norge kristendom kultur kulturarven kulturlandskap kulturlandskapet kulturminne landsbygda landskap made of wood middelalderen natur natur og friluftliv nature nordisk byggeskikk norsk norsk kulturarv norsk natur norske norske kirker norske landskap norske middelalderkirker norske stavkirker norske trekirker norwegian opplevelser protestantisk på bygda reiseliv reisliv religion religious rural scandinavian severdigheter skandinaviske stavechurches of Norway staven churches stavkirkene i Norge stavkirker the stave churches of Norway tradisjon tradisjonell tradition travel tre trearkitektur trebygning trebygninger verdensarv vikingetiden wood world heritage
Contained in galleries: Ringebu stavkirke i Gudbransdalen

Ringebu stavkirke i Gudbrandsdalen, bygget ca. 1220. Menighetskirke tilhørende Den norske kirke, Hamar bispedømme. Den er en av 28 gjenværende stavkirker i Norge, og en av de største. Kirken er av Borgundtypen, og står fortsatt på opprinnelig plass med bevart stavkonstruksjon. Kirken har en utskåret inngangsportal i dragestil. Den ble ombygd og utvidet på 1600-tallet. Kirken ligger i Ringebu kommune i Innlandet fylke, ca. 60 km nord for Lillehammer.<br />
<br />
Kirken er Ringebu kommunes tusenårssted, sammen med området rundt, Ringebu prestegård og Gildesvolden. Forfatteren Ivar Kleven skrev ned en historie om klokkene i stavkirka.[1] Han forteller at på 1700-tallet ble det født to siamesiske søstre på gården Vestad. Selv om de var sammenvokste, var de friske og kvikke. Den ene av dem ble alvorlig syk, og foreldrene ble redde for at hun ville dø. De lovde da at dersom hun ble frisk igjen og søstrene fikk dø samtidig, at de skulle gi to klokker til kirken.<br />
<br />
Det gikk bra med jenta som var syk, og foreldrene hennes holdt det de lovde. I det som kalles Blæsterdalen ovenfor Dalbakk ble det støpt to kirkeklokker. Ryktet gikk om at det var sølv i malmen de var støpt av for det var slik en sterk klang i klokkene. Folk i bygda ble glad i klokkene som låt så fint. <br />
Ryktet om klokkene nådde Christiania og det ble bestemt at den ene av klokkene skulle sendes dit for å bli brukt i en av kirkene der. <br />
Det ble sledeføre på Kongsvegen og fast is på Mjøsa, og den ene av de to klokkene ble sendt sørover. Ute på Mjøsisen merket kjørekarene at isen begynte å gi seg. Da tenkte de at det var feil å skille klokkene og at det var grunnen til at isen brast under dem. <br />
Hestene ble snudd og de drog nordover igjen i bygda med klokka, men etter en stund ble de tvilrådige igjen og mente at dette ville de skjemmes over. På nytt snudde de og dro sørover mot Mjøsa. Ute på Mjøsa brast isen og kirkeklokka sank til bunnen. <br />
Senere på våren bestemte de seg for å fors�