Riddermusserong, Tricholoma equestre, har en hvelvet til utbredt hatt. Den er gulbrun, brunkornet mot midten og 5-12 cm i diameter. Skivene er svovelgule. Stilken er svovelgul, 4-8 cm høy og 1-1,5 cm tykk. Riddermusserong vokser på høsten, ofte sent i sesongen. Det er en ganske vanlig sopp i store deler av landet. Vokser i granskog, blandingsskog med osp og furuskog, og kjennes på sine eggegule skiver og stilk. Var lenge en høyt skattet matsopp. Dessverre har det forekommet alvorlige forgiftinger i Frankrike der folk har spist riddermusserong, så før dette blir utredet ordentlig regnes ikke soppen som spiselig lenger og skal vrakes. Blå ridderhatt er derimot en trygg matsopp. Den vokser oftest i hekseringer i tette løv- og barnålsmatter, og vårfagerhatt, hvit i alle deler, lukter sterkt av mel og vokser på kalkrik grunn i løvskog, på plener o.l. helsenorge.no: Riddermusserong var tidligere en matsopp. Gjentatte måltider har gitt muskelskader og nyresvikt (en alvorlig tilstand som heter rhabdomyolyse). De første symptomene er muskelsmerte og svakhet i 1-3 dager etter måltidet.
Generelt om musseronger, opprinnelig én stor hattsoppslekt. Fordeles i nyere systematikk på åtte slekter, sentral er slekten ekte musseronger, Tricholoma, med rundt 50 arter i Norge. Andre mindre musserongslekter er ridderhatt, munkehatt og fagerhatt. Alle musseronger har lyst eller hvitt (unntatt blå ridderhatt, lyst-rosa) sporepulver og skiver med en innbuktning ved stilken (utrandet), såkalte musserongskiver. Noen er lett giftige og flere er lite gode. Arten pantermusserong er svært giftig. Alle artene i slekten musserong danner mykorrhiza, de andre slektene inneholder arter som er saprotrofer, mest på jord, men også noen på ved.