I Narvik har visstnok den vakre Sjømannskirken nå blitt mer et kulturhus: Internasjonalt kultur- og velferdssenter i Narvik Stiftelsen Sjømannskirken.
Tanken om ei sjømannskirke i Narvik ble født på 1930-tallet. Årsaken var den store trafikken av svenske sjøfolk til byen. Men så kom krigen. Planen ble tatt opp i 1946, og våren 1947 bestemte SKUT (Svenska Kyrkan i Utlandet) å atbeide for et tilbud til sjøfolk i Narvik. Først ble det ansatt en prest, Richard Södergren. Han skjønte at det trengtes et kirkerom.
Kirka ble åpnet 3. september 1950 med prominente gjester som biskopen I Sør-Hålogaland, Wollert Krohn Hansen og den svenske erkebiskopen, Yngve Brillioth. I tillegg til biskopen talte også den nytilsatte sjømannspresten, Per Aksel Törneskog under høymessa i ei fullsatt kirke. At det var behov for kirka, er det liten tvil om. De første fire månedene var det 14000 besøkende og 5225 på gudstjenester. Andre religiøse tilstelninger samla mer enn 3000.
Tross økt effektivisering og malmskiping, økte antallet sjøfolk fram til 1960-tallet, men så blir skipene effektivisert, får færre mannskap og mannskap fra andre land enn Sverige. På 1970-tallet legger det ene svenske rederiet ned, og I 1982 kom det ikke et eneste svensk skip til Narvik,
I 1997 sa Svenska Kyrkan i Utlandet stopp. Målet var tilbud til sjøfolk, ikke til turister som hadde økt etterat mellomriksveien åpnet. At kirka også hadde grodd inn i folks bevissthet som et kulturlokale utenfor det rent kirkelige, var heller ikke SKUTs ansvar. Narvik kommune overtok bygget under løfte om at kirkerommet ikke skulle avvigsles og at der skulle opprettholdes tilbud til sjøfarende. Stiftelsen ”Sjømannskirken – Internasjonalt kultur- og velferdssenter” ble opprettet, med det Internasjonale transportarbeiderforbundet ITF og Sjøfartsdirektoratet pluss Narvik Kommune i styret.
I 2002 ble bygget fredet av Riksantikvaren.
I utgangspunktet bidro Narvik Kommune med 400.000 til den å