Humle på veg inn i en akeleiblomst. Akeleie (Aquilegia vulgaris) er en vakker flerårig blomst som tilhører soleiefamilien. Planten regnes som svært gammel og har vært vanlig å finne i mange norske hager, der den er blitt plantet som prydplante. Akeleie har ikke sin opprinnelse i Norge, planten kommer opprinnelig fra Mellom- og Sør-Europa, og Nordvest-Afrika. Arten er fullt hardfør og var høyt verdsatt i bondehagene. Akeleien var hellig for middelaldermennesket under middelalderen og ble ofte avbildet som en kristen symbolplante eller Mariaurt. De karakteristiske honningsporene ble sett på som fem vanndrikkende duer og blomsten ble derfor tydet som et bilde av Den Hellige Ånd. Akeleie er siden blitt forvillet mange steder i landet og står ofte igjen på tuftene etter fraflyttede gårder og husmannsplasser. Akeleie kan også dukke opp forvillet langs veikanter, i gamle parker og prestegårdshager, ved kirkegårdsmurer, på fylleplasser og på gamle klostertomter. Den ble opprinnelig dyrket som medisinplante i klosterhager og Hildegard von Bingen nevnte den første gang i Norge på 1100-tallet. Den gang ble den sett på som en god medisinsk plante. Enkelte mente at den var febernedsettende og at den virket mot barnekramper og hovne lymfekjertler. Planten ble også brukt mot trangt bryst, vattersott og blodstyrtning. Frøet ble brukt mot gulsott og forstoppelse i leveren. Saften av planten anvendtes til å lege gamle sår og utslett. Saften ble også brukt til å utdrive døde fostre og mot øreverk. Den første nordmannen som tok medisinsk doktorgrad, Henrik Tonning, amanuensis i Trondheim, opplyste i 1773 om at frøene ble solgt på apotekene i Norge. Frøene ble brukt mot skabb og flass, men det ble advart om å utvise forsiktighet med doseringen, ellers kunne barn dø av dem. I nyere tid har undersøkelser av planten vist at den inneholder blåsyre, som er svært giftig og dødelig i små doser. Derfor anses planten for å være farlig til medisinske fo
Add to Cart Add to Lightbox Download